Høringssvar fra Språkrådet

Høring - forslag til ny finansavtalelov - høringsuttalelse fra Språkrådet

Dato: 13.12.2017

Svartype: Med merknad

Vi viser til høringsbrev fra Justis- og beredskapsdepartementet om forslag til ny finansavtalelov med forskrift.

Språkrådet er ikke oppført på listen over høringsinstanser, men vi ønsker likevel å gi en kort høringsuttalelse.

Bakgrunn for Språkrådets uttalelse

Språkrådet deltar i prosjektet Klart lovspråk, som ledes av Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi). Dette prosjektet er et ledd i Kommunal- og moderniseringsdepartementets satsing på å gjøre språket i lover og forskrifter klarere og mer forståelig.

Språkrådet deltar også i et samarbeidsprosjekt med Finans Norge for bedre språk i informasjon til kunder, og i dette prosjektet har Språkrådet blant annet vært med på å utarbeide en ordliste med definisjoner av faguttrykk innen liv- og pensjonsforsikring. I dette prosjektet har vi sett hvordan språk i lover og forskrifter påvirker språket som brukes i kommunikasjon med kunden. Planen er å videreføre prosjektet i flere av Finans Norges arbeidsområder.

I høringsbrevet fra Justis- og beredskapsdepartementet står det at finansavtaleloven foreslås revidert «for å sikre en mer tidsmessig og brukervennlig lov». I høringsnotatet er det i punkt 1.3.1 dessuten skrevet mye om språk og bruk av legaldefinisjoner.

Språkrådet har vurdert teksten ut fra et terminologiperspektiv og klarspråksperspektiv, med tanke på leservennlighet. Vår vurdering gjelder hovedsakelig det språklige.

Strukturelle merknader

Nivåer og overskrifter

Både loven og forskriften har et ekstra nivå (under kapittelnivå) som markeres med romertall, og som ikke har noe «kategorinavn». I JDs veiledningshefte Lovteknikk og lovforberedelse står dette om inndeling av lover (s. 60): «Enkelte lover inneholder en underinndeling av enkelte kapitler i form av avsnitt markert med romertall eller store bokstaver. En slik underinndeling bør bare brukes der strukturen i regelverket tilsier det, og en mer finmasket kapittelinndeling ikke kan gjøre nytten fordi kapittelinndelingen må forbeholdes et høyere nivå.» (Vår utheving.)

I forskriften er det bare noen av kapitlene som inneholder dette undernivået, og man kan da spørre seg om en slik inndeling er hensiktsmessig. Paragrafene under dette nivået er ikke alltid i samsvar med overskriften. I forskriftens kapittel 4 er det bare én paragraf under «IV. Avtale om fastrentekreditt». Forskriftens kapittel 2 består av bare én paragraf. Forskriftens inndeling i kapitler og «deler» virker ikke helt gjennomtenkt.

Generelle overskrifter som «Alminnelige bestemmelser» og «Virkeområde» brukes flere ganger. I loven brukes overskriften «Virkeområde» på paragrafnivå, i forskriften brukes den på «delnivå» (med romertall).

Flere av paragrafoverskriftene er temmelig knappe og ikke spesielt informative. Eksempler på dette er lovens §§ 18, 19 og 20 (paragrafene inneholder stort sett pliktbestemmelser, men det går ikke fram av overskriftene).

Punktlister

Noen punktlister er lange og uoversiktlige (både tematisk og strukturelt). Ofte har punktene ulik form, og reglene for tegnsetting følges ikke konsekvent. Punktlisten i § 32 annet ledd inneholder en blanding av kategorier og definisjoner.

Noen av punktlistene er så omfattende og komplekse at oppsettet virker mot sin hensikt. I forskriften finner vi enkelte svært lange punktlister, for eksempel §§ 5, 8 og 19. Ett enkelt ledd kan altså bestå av en punktliste (med underpunkter!) som går over flere sider. Det gir ikke god oversikt. Det ville ha vært mer brukervennlig å utforme hvert punkt som en egen paragraf (med informativ overskrift) eller i det minste et eget ledd.

Konklusjon: Bruken av punklistsoppsett i loven og forskriften bidrar ikke til bedre oversikt over innholdet, og gjør det ikke enkelt for brukere å finne fram i teksten.

Definisjoner

I høringsbrevet heter det at man foreslår å «gå bort fra bruken av definisjonskataloger». Begrunnelsen er at «definisjonskatalogene i større grad kan bidra til å gjøre loven tungt tilgjengelig».

Argumentet om at lister med definisjoner skal gjøre loven tungt tilgjengelig, er vanskelig å forstå.

Etter vår mening bør alle sentrale begreper som ikke er selvforklarende, defineres. Vi mener at definisjonene (som må være tilstrekkelige) bør stå i en innledende bestemmelse i loven, ikke i forskriften. Nedenfor følger en utdyping av våre synspunkter.

Manglende definisjoner

I høringsbrevet heter det at «Det foreslås [...] å gå bort fra finansteknisk og økonomisk fagterminologi». En lov av denne typen må nødvendigvis inneholde fagterminologi, og da må termene defineres hvis de ikke er velkjente eller selvforklarende for brukerne.

Mange sentrale begreper i loven og forskriften er ikke definert. Når man velger å definere nokså selvforklarende begreper som boliglån, dokument, EØS, EØS-stat, EØS-valuta, kontanter, kontonummer, kunde og skriftlig, bør man også definere disse begrepene:

betalingsordre
betalingstjenester
betalingstjenesteyter
betalingstjenestetilbyder
elektroniske småpenger
faktoring
fordringshaver
kausjon
kausjonist
kontoforvaltning
(definert bare i paragrafen der ordet brukes, lovens § 32 annet ledd bokstav a)
ihendehaverklausul
mislighold
påkrav
realiserbart formuesgode
realkausjon
realkreditt
sikringsobjekt
(i forskriften)
skjæringstidspunkt
stifte sikkerhet i innskudd
tilbakeholdsrett
tilbakesøking
tvungne betalingsmidler

Utilstrekkelige definisjoner

Definisjonen av betalingsinstrument (i forskriftens § 1) er ikke klargjørende: «en personlig enhet som inneholder eller består i et sett av avtalte prosedyrer for å iverksette betalingsoppdrag».

Her er til sammenligning en definisjon fra Norges bank:

«Betalingsinstrument. Instrument som blir benyttet for å få tilgang til et betalingsmiddel. Betalingsinstrumentene kort og sjekk gir tilgang til betalingsmiddelet kontopenger. Kontanter er både betalingsinstrument og betalingsmiddel.» 

Andre eksempler på begreper som ikke er tilstrekkelig definert, er opplysningsfullmakt og overtrekk.

Plassering av definisjoner i loven og forskriften

I JDs veiledningshefte Lovteknikk og lovforberedelse står det på s. 59: «Dersom loven skal inneholde bestemmelser om formål, virkeområde eller definisjoner, skal de plasseres innledningsvis i loven.» (Vår utheving.)

I høringsbrevet foreslås det at «... definisjonene, når det er mulig, plasseres i de bestemmelsene der definisjonen har en sentral betydning». Finansavtaleloven inneholder altså en del definisjoner, og de er flettet inn i teksten i relevante paragrafer. Det betyr at den som leser andre paragrafer som inneholder de samme begrepene, vil gå glipp av definisjonene. Det er vanskelig å finne fram til definisjoner i loven uten å lese hele teksten (dersom man da ikke har forskriften tilgjengelig).

En del av de definisjonene som nå er plassert i § 1 forskriften, er også gjengitt i paragraftekster i loven. Eksempler på dette finner vi i lovens §§ 18, 19 og 20. Lovens § 32 annet ledd inneholder en blanding av oppramsing og definisjoner. Definisjonene i dette leddet burde heller flyttes til en egen definisjonsbestemmelse.

Det er lite brukervennlig at definisjonene ikke er plassert på ett sted (paragrafoverskriftene er knappe og gir få eller ingen signaler om at teksten under kan inneholde definisjoner av sentrale begreper som er nødvendige for å forstå loven). Dessuten er det underlig at definisjoner av sentrale begreper som brukes i loven, er plassert i forskriften. Man må altså gå til forskriften for å forstå loven. Det burde vel være omvendt.

Termbruk

I enkelte paragrafer brukes ulike termer om hverandre i samme kontekst, og det kan oppstå tvil om hvorvidt det er snakk om det samme, eller om ulike ting.

Eksempler fra loven:

I § 23 og 24 brukes både betaler og forbruker i (§ 24  annet ledd bokstav a er vanskelig å forstå).

I § 26 brukes både betaler, forbruker og kunde.

I § 43 er overskriften oppsigelse og heving. Det ser ut til at de to begrepene er brukt synonymt. Hvis det ikke er noen betydningsforskjell, bør det ene begrepet brukes gjennomgående. Hvis det er en betydningsforskjell, bør den forklares.

Også i § 45 brukes både oppsigelse og heving.

I lovens § 5 tredje ledd står det «digital eller elektronisk kommunikasjon», og det kan se ut til at de to termene her har samme meningsinnhold.

Språkføring (setningsbygning m.m.)

Språket er stedvis unødig komplisert og omstendelig. Fyllord og overpresiseringer, unødige substantiveringer og innfløkte setninger med lite hensiktsmessig ordrekkefølge gjør teksten tung å lese.

Vennlig hilsen

Nina Teigland
seksjonssjef

Marianne Aasgaard
seniorrådgiver