Høringssvar fra Helse Møre og Romsdal, Avd. TSB

Vi støtter at det er økt fokus på at rusmisbrukere skal få økt hjelp, men vi savner fokus på forebyggende tiltak. Her bør det også vektlegges forskjell mellom avkriminalisering og kriminalitet.

Dissens v/Swahn. «Utvalget er gitt i oppgave å utrede og foreslå en modell for å oppnå formålet med regjeringens rusreform, …. Dette innebærer etter utvalgets forståelse en avkriminalisering. Utvalget er ikke gitt i oppgave å utrede spørsmålet om hvorvidt bruk og besittelse av narkotika bør avkriminaliseres. Dette spørsmålet burde, etter mitt syn, vært inntatt i utvalgets mandat» Vi er enig med Swahn at avkriminaliseringsspørsmålet først burde vært grundig utredet.

Utvalget har blitt bedt om å se grundig på Portugalmodellen som utgangspunkt for å lage forlag for Norge. Portugalmodellen var veldig bred rusreform som ble tilført store økonomiske midler. I Norge skal det hverken ses på hele modellen, eller tilføres økonomiske midler.

Urinprøvekontroll: Undrer på måten den er beskrevet å skulle gjennomføres. Dersom den skal ha validitet må den tas under påsyn etter gjeldende prosedyre. Dersom personen har negativt utslag på urinprøve, kan det tale for at rusmidlene ikke er til eget bruk, men ment for salg. Det fremkommer ikke hvem som skal ha den økonomiske belastningen tilknyttet prøvetaking. Utvalget diskuterer i kapittel 15.8.2 hvordan forholde seg til ungdommer/ruskontrakter og urinprøvetaking. Vi mener ungdommer må følge samme standardprosedyre for urinprøvetagning som voksne, for å hindre mulighet for dokumentforfalskning, sikre gyldig prøveresultat og fjerne tvil. I spesielle omstendigheter (for eksempel ved kjent overgrepsproblematikk), bør individuelle vurderinger tas og vurdere andre tiltak enn urinprøve.

Det pålegges oppmøte hos rådgivningsenheten, men dersom vedkommende ikke møter, får kommunen oppsøkningsplikt uten at det følger økonomiske ressurser med. Med kjennskap til pasientgruppen, vet vi at de kan ha store utfordringer med å møte til avtaler. Dersom kommunen ikke finner pasienten, skal det meldes tilbake til politiet, men vil ikke få noen konsekvenser for vedkommende. I så måte vil ikke reformen føre til økt grad av helsehjelp for de som ikke møter opp.

Vi ser også med bekymring på at kommunen ikke er tiltenkt å få tilført økonomiske ressurser til opprettelse og drift av rådgivende enheter.

Kan mangel på straffeforfølgelse gjøre terskel for eksperimentering med rusmidler lavere? Kan avkriminalisering gjøre at befolkningen misoppfatter dette som legalisering? Fare for større utvikling av subkulturer blant yngre mennesker der en tenker det er sosialt akseptert å benytte illegale rusmidler, når manglende oppmøte ved rådgivningsenhet ikke får konsekvens. Det er vanskelig å se hvordan den rådgivende enheten skal kunne bidra til økt helsehjelp uten økte ressurser. Det virker lemfeldig hvordan den rådgivende enhet skal fungere, der det er opp til den enkelte kommune å sette standard. Dette bryter med Pasientrettighetsloven, som sier at alle skal ha rett til lik helsehjelp uavhengig av bosted. Vi anbefaler at fastlege uansett informeres av rådgivningsenheten om saken. Rådgivningsenhetens mandat og innhold må være klart definert og nasjonalt standardisert, slik at en sikrer likt innhold og unngår ulik praksis fra kommune til kommune og på den måten sikre kvaliteten på tilbudet.

For at reformen skal gi økt helsehjelp anses det som nødvendig at politiet har spesifikk instruks om å bruke ressurser på å avdekke besittelse av narkotika og at det medfølger økonomiske midler for gjennomføring. Ellers risikerer man at situasjonen kan bli som i Portugal, der politiet velger å bruke ressurser på straffbare handlinger i stedet. Da er faren at færre får hjelp.

Vår erfaring er at mennesker med rusmiddelavhengighet kan ha liten behandlingsnytte, uten en viss grad av egenmotivasjon. Hjelpeapparatet rundt kan ha mer motivasjon/ tanker om hva som er nødvendig for vedkommende, uten at den det gjelder har nok eierskap til dette. Erfaringsmessig må informasjon gjentas mange ganger, før pasienten evner å ta innover seg informasjonen. Dette spesielt om en er i aktiv rus eller i abstinensfase. Vi mener at en person som blir tatt flere ganger, bør pålegges å møte til rådgivningsenheten flere ganger, nettopp for å sikre at informasjon blir mottatt og forstått. Unntak mener vi kan være personer med alvorlig og diagnostisert rusavhengighet.

Det er viktig at alle innsatte i fengsel med rusmiddelbruk/avhengighet som ønsker det, får adekvat tilbud om helsehjelp for sitt rusproblem under soning. Fengselsvesenet må derfor få økte ressurser til dette formålet. Vi vil da få et både-og, ikke et enten-eller.

Utvalget foreslår en modell med tredelt struktur; 1 pålegg om møteplikt for rådgiving, 2 selve møtet og 3 kartlegging HVIS rusmisbrukeren ønsker. Kjenner Utvalget til oppmøteprosent på poliklinikk og innleggelse i TSB døgn – og har Utvalget formening om hvordan praktisk gjennomføre dette pålegget? Hva skjer dersom rusmisbrukeren ikke samtykker til kartlegging /rådgivning, men åpenbart er i behov for rusbehandling? Utvalget foreslår at kommunen skal vurdere tvang (§10-2), men i den nye Tvangsbegrensningsloven skal tvang benyttes i mindre grad. Vi anbefaler derfor at dersom rådgivende enhet finner en persons rusmisbruk så alvorlig at tvang likevel kan være nødvendig tiltak, bør de henvise personen til aktuell vurderingsinstans.

Vi mener at et overtredelsesgebyr for manglende oppmøte hos rådgivningsenheten bør vurderes til de personer som ikke har en avhengighetsdiagnose.

Vi mener det er naturlig at journalføring gjøres i allereie eksisterende helsejournal og at det ikke brukes ressurser på å opprette eget journalsystem, da dette er bestemt å skulle defineres som et «helseproblem».

Vi mener at det ikke bør skilles mellom ulike illegale rusmidler, men at all besittelse skal gi reaksjoner (jamfør utvalgets diskusjon i kapittel 3).

I kapittel 9 er det diskutert bruk av politihund. Vi mener bruk av hund til bruk i rusinstitusjon vil kunne sikre rusfrihet med hensyn/sikkerhet for pasientene og på skoler med forebyggende effekt.

Avkriminalisering av besittelse til eget bruk, men der politiet likevel kan straffeforfølge ukorrekt informasjon om selger. Det stilles spørsmål om hvordan politiet skal kunne håndheve denne problemstillingen. (jfr kap 13)

Det er uenighet i utvalget om terskelverdier. Vårt fagteam er heller ikkje umiddelbart samstemte om disse verdiene, men flertallet er enig med mindretallet i utvalget. Et av forslagene er at det kan være ulike terskelverdier avhengig av alder på rusmisbrukeren (over og under 18 år). Vi innser at det er problematisk med manglende differensiering av terskelverdier avhengig av hvor alvorlig rusmisbruk som foreligger. Hvis målet med reformen er å forhindre alvorlig utvikling av avhengighet av rusmidler hos nybegynnere, bør terskelverdien følgje mindretallets forslag evt unntak vil være i de tilfeller det er påvist og dokumentert massiv og alvorlig ruslidelse. Det reageres på at de nye psykoative stoffer ikkje er nevnt i utvalgets forslag til terskelverdier, ei heller nevnt i diskusjonen, da dette er et typisk ungdomsrusmiddelproblem.

Fagteam setter spørsmål ved manglende mulighet for avkledning ved kroppsvisitasjon. Vi ønsker i denne samanheng å ta med problematikken i forbindelse med innleggelse i institusjon for behandling. Dersom det skal bli en dreining fra straff til helse, må i alle fall helseinstitusjoner få kroppsvisitere og avkle personer som kommer til innleggelse både for å verne personen mot nye inntak, men også som vern for medpasienter og personell.

Vi er uenig med Utvalget når det gjelder hvilke mulighet politiet skal ha til å sjekke en persons mobiltelefon. Dette med bakgrunn i at de er gitt oppgaven å avklare om innehav er til egen bruk eller for salg. En gjennomgang av mobiltelefon vil her være helt avgjørende.

«Pasienter og brukere kan og skal gjøre egne vurderinger» (jfr kap 15) Misbrukeren kan være to ulike personer avhengig av om han er ruspåvirket/abstinent eller nykter og dermed gjøre svært ulike vurderinger avhengig av tilstanden. Informasjon gitt til en ruset person, er erfaringsmessig lite verdt. Hvordan tenker utvalget at en kan sikre at personen får med seg/forstår/husker den informasjonen som blir gitt? Dersom rusmisbrukeren prøver å holde seg rusfri etter anbefaling fra rådgivingsenheten, hvordan følge opp når han blir abstinent?

Kommunen må styrkes økonomisk, ressursmessig (fagpersonell) og kunnskapsmessig for å ivareta rusmisbrukeren. Spesialisthelsetjenesten (TSB) bør kunne konsulteres/bistå med kunnskapsoverføring ved behov. Alle pasienter uavhengig av rus eller ikke skal ha de same rettigheter for helsehjelp, også innen somatikk og psykiatri og vi ser ikke at disse rettighetene må utredes ytterligere (jfr. 17.5.2.1.)

I følge kapittel 17.5.2.2, har politiet ytret ønske om å kunne akuttinnlegge «en person i forkommen tilstand som gir uttrykk for ønske om behandling og rehabilitering». Det pekes fra utvalgets side på smalt motivasjonsvindu. «Smalt motivasjonsvindu» er en kjent problemstilling innen TSB og vi mener det ikke må handles på slik «impuls», men personens tilstand bør avklares på primærhelsetjenestenivå med eventuell påfølgende henvisning til TSB (tverrfaglig spesialisert behandling), psykisk helsevern eller somatisk avdeling.

Generelt mener vi at reformen vil kreve økt ressursbehov både for politi, kommune og spesialisthelsetjeneste. For spesialisthelsetjenesten (TSB), vil slikt ressursbehov innbefatte å bistå med kompetanseoverføring/rådgivningstjeneste til kommunen. Det er vanskelig å forutse hvor stor økning i henvisning til spesialisthelsetjenesten (poliklinikk, døgn) den nye reformen vil føre til.

NOU 2019:26 fremstår altfor ordrik og tunglest, slik at det er vanskelig å få oversikt. Inneholder for mye diskusjon for og imot, og tidvis med ulike konklusjoner fra et kapittel til et annet. Framstår til tider ikke konsistent. Utvalget er i utgangspunktet «bondefanget» ved at det i mandatet er lagt klare føringer for hva utvalget skal fokusere sitt arbeid på (hvordan gjennomføre avkriminalisering uten ekstra kostnader). Det framstår ulogisk å kalle dette «Rusreform» når det i hovedsak er snakk om «avkriminalisering» og dreining til «helsehjelp» uten klar føring på hvordan helsehjelpen skal imøtekomme de nye oppgavene. Det anses usannsynlig å kunne gjennomføre reformen uten tilførsel av betydelige ressurser. Hvis det kreves avstigmatisering og helsehjelp, bør hjelpeapparatet også kunne ha mer normalforventninger til mottaker av hjelpen – unntak her, naturligvis, de mest alvorlige rusavhengige personene.