Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Høringssvar fra ALLIANSEN FOR EN RETTIGHETSORIENTERT RUSPOLITIKK (AROD)

Dato: 01.03.2020

Svartype: Med merknad

ALLIANSEN FOR EN RETTIGHETSORIENTERT RUSPOLITIKK

Høringssvar—Rusreform fra straff til hjelp

Alliansen for en rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) har som fokus å fremme og beskytte menneskerettighetene.

Vi takker for opprettelsen av rusreformutvalget, samt engasjement for å avhjelpe et større skadebilde. Allikevel, i den grad problemstillingen nå handler om i hvilken grad avkriminalisering er akseptabelt, har ikke politikerne lest rapporten. Kapitlet om menneskerettforpliktelser og de prinsipielle innvendingene mot straff ugyldiggjør langt på vei forbudslinjen. Konstitusjonelle hensyn kommer inn i bildet, og dere kan ikke gå fra en kriminalisering til en sykeliggjøring av rusbrukere uten å se nærmere på med hvilken rett staten nekter selvbestemmelse.

For denne delen av problemstillingen viser vi til vedlegg (1), et brev til Helseministeren hvor flere organisasjoner på rusfeltet redegjør for ansvars- og menneskettsbildet; vedlegg (2), Human Rising, en rapport som dokumenterer hvordan syndebukk mekanismen har vært den drivende kraft bak ruspolitikken; vedlegg (3), vår klage til menneskerettighetsdomstolen; og vedlegg (4), vår rapport til FNs arbeidsgruppe mot vilkårlig fengsling.

Disse vedleggene støtter ikke bare opp om rusreformutvalgets funn—de vever også det videre bildet fra rapportens konklusjoner. Fordi ubevissthet så lenge har vært den drivende kraft bak ruspolitikken er det utfordrende lesning, men ruspolitikken har altså vært tabubelagt og forsømt av en grunn.

Grunnen er at den er en videreføring av syndebukk mekanismen, vår tendens til å gi individer eller grupperinger skylda for problemer som vi har et kollektivt ansvar for å løse. Psykologer, kriminologer, filosofer, og rusforskere har påpekt hvordan mennesker er avhengige av denne mekanismen fordi vi ikke vil ta inn over oss i hvilken grad samfunnet er korrumpert av usunne variabler. Jo større avstanden er mellom virkeligheten og de verdier vi uttalt hyller, desto vanskeligere er det å ta inn over seg ubehagelige sannheter, og narkotikapolitikken er et klassisk eksempel.

Ubevissthet som drivende faktor

Dens popularitet skyldes den samme ansvarsfraskrivelse som har frembragt vår sivilisasjons største katastrofer og dens tabubelagte natur et resultat av skam og dårlig samvittighet. Den er det område av politikken hvor uheldige tendenser i størst grad har fått boltre seg, og det koster nasjonen enormt mye å reise seg fra en slik erkjennelse.

Til tross for det, moralsk panikk er veldokumentert. Ord som «offentlig panikk», «uproporsjonalt bilde», «misvisende forestillinger», «feilinvestering i straff», og «virkelighets-resistent misgjerning», oppsummerer rusreformutvalgets beskrivelse av ruspolitikkens utvikling. Vi har å gjøre med en politikk preget av «moralsk indignasjon og hevnmotiver», «stereotype fremstillinger», og hvor «vitenskapelige konstruksjoner av narkotikaproblemet har spilt en underordnet rolle».

Dette er det viktigste å ta med videre. Det er jo dette som er grunnen til at ruspolitikken må reformeres, og det er en viktig sammenheng mellom dette fenomenet og motstrid med menneskerettigheter. I den grad politikken er preget av moralsk panikk, vil vi ha med vilkårlig befolkningsforfølgelse å gjøre, og utvalgets innstilling er en indikasjon på at forbudet står uten konstitusjonell forankring.

Frem til staten har fått avklart de videre nyansene bør således amnesti innføres. Dette innebærer ikke bare at brukere skal få være i fred; det innebærer at folk som dyrker cannabis skal få holde på med sitt, og at politiet ikke bruker ressurser på å forfølge narkotikalovbrytere.

Kontroversielt nok. Allikevel, det er dette som må til om vi skal ta konsekvensene av menneskerettsperspektivet.( se note 1) Vi må erkjenne at forbudslinjen står i samme tvilsomme forhold til menneskerettsprinsippene som tidligere tiders mest skamfulle lover, og at de som er straffet for å ha forbrutt seg mot lovgivningen har krav på oppreisning.

Dette er det dessverre vanskelig å ta inn over seg for de som har sett forbudet som et anstendig prosjekt. Identitet er knyttet til handling, og det skaper stor smerte når hva man først trodde var et samfunnsnyttig engasjement viser seg å være det motsatte. Man befinner seg da i samme posisjon som soldater som har kjempet kriger bygd på løgn, og det krever en større psykologisk omorganisering før verden igjen blir hel.

Det er denne utfordringen politi, politikere, og andre forbudstilhengere sliter med. Resultatet er et resirkulert oppgulp av imøtegåtte vrangforestillinger, samt et folkerettsstridig insentiv til å se vekk fra menneskerettslige implikasjoner—alt for å bevare et skakkjørt selvbilde.

Vi ser det i debatten hver dag. Det er allikevel ikke mulig å bevare troen på forbudet som en god idé uten at verden i stadig større grad korrigerer villfarelsen. Det er dette forbudstilhengerne i dag strever med, og norske politikere bør ikke bare stille seg bak en menneskerettslig gjennomgang av ruspolitikken i sin helhet, men se frem mot en sannhets- og forsoningskommisjon.

Det er det som vil bli det endelige oppgjøret med en ruspolitikk på totalitære premisser. Det er det som vil gjøre det mulig å se frem til en mer helhetlig ruspolitikk. Og det er det som vi er folkerettslig forpliktet til etter over 50 år med en politikk bygd på syndebukk mekanismen.

AROD vil derfor benytte anledningen til å minne om viktigheten av folkerettslige forpliktelser og grunnlovslinjen. Etter utvalgets rapport er det her vi må legge lista, idet bare en ny, mer omfattende utredning rundt det nylig bekreftede rettighetsbildet er egnet til å få den politiske prosessen tilbake på trygg grunn. Dette er et konstitusjonelt anliggende og må behandles deretter.

Med vennlig hilsen

Roar Mikalsen

Leder for AROD

(1): Motstanden mot reform er argumentasjonsmessig forankret i reverseringen av frihetspresumsjonen, fordi det er sånn forbudet kom i stand og sånn tilhengerne alltid har gjort sine regnestykker. Allikevel, som utvalget påpeker, er ikke reverseringen konstitusjonelt holdbar. Den er i stedet resultatet av overdimensjonerte fiendebilder, og disse bildenes innflytelse gjør oss igjen likegyldige til andres lidelse.

Sammenligningen med tidligere tiders totalitære regimer vil av denne grunn virke utidig for de som er fanget av fiendebildenes innflytelse. Dog, menneskerettsprinsippene bringer klarhet og setter vår samtid i kontekst. Det er derfor mange ikke vil forholde seg til det prinsipielle, fordi det viser at vi har passert det nivået av offentlig panikk hvor massene tar legitimiteten til statlige overgrepskampanjer for gitt. Vi har også passert nivået hvor befolkningen, beskyttet av loven, kan terrorisere mindretallet uten god grunn. Og vi er forbi det nivået hvor statens tjenestemenn, for å beskytte status quo, systematisk ser vekk fra rettighetsbildet til de forfulgte grupperingene.

Rettsstaten tilhører altså en svunnen tid. De forfulgte grupperingene forblir uten et effektivt rettsmiddel og bare en grunnlovskommisjon kan rette opp dette skadebildet. Frp, Krf, og andre partier bør således heller stille seg bak denne enn å videreføre utdatert og vilkårlig stigmatiserende tankegods. Konstitusjonelle forpliktelser kommer som sagt med i bildet, og i den grad politikerne står opp for rettighetsbildet til de forfulgte grupperingene vil det lyse en stjerne over dem for ettertiden.

Vedlegg

Til toppen