Høringssvar fra Gatejuristen

Innledning

Det vises til departementets høringsbrev av 19. desember 2016 vedrørende endringer i straffeloven, straffeprosessloven og skadeserstatningsloven. Gatejuristen takker for tilliten som høringsinstans.

Kort om Gatejuristen

Gatejuristen er et gratis rettshjelptiltak for personer som har eller har hatt rusproblemer. Gatejuristen Oslo ble startet i 2004, og hadde sitt første saksmottak i 2005. Siden den gang har virksomheten spredt seg til hele landet. Rettshjelpen ytes i stor grad av frivillige jurister, advokater og studenter, og på landsbasis finnes det i dag omtrent 150 aktive frivillige.

Høringsuttalelsen er skrevet på vegne av hele gatejuristnettverket, som i dag består av Gatejuristen Oslo, Innlandet, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø. Alle virksomhetene, med unntak av Gatejuristen Tromsø, har i dag Kirkens Bymisjon som sin eierorganisasjon.

Nærmere om forslagene i høringsnotatet

Ved vedtakelsen av straffeloven av 2005 var spørsmålet om utvidelse av strafferammene ute på høring. Vi kan imidlertid ikke se at det fremkommer opplysninger i høringsnotatet som utfordrer det synet som lovgiver da gikk inn for. Vi har ikke grunnlag for å uttale oss om hvor mange tilfeller det i realiteten vil kunne være aktuelt og passende å utvide straffen utover det som i dag er gjeldende rett. Likevel er forslagene av en slik karakter at vi i det følgende vil gjøre rede for vårt generelle syn på den foreslåtte endringen av straffenivået og de konsekvenser disse endringene vil ha for strafferettspleien.

Vi er for det første av den oppfatning at hensynene bak straff som et atferds­regulerende virkemiddel allerede gjør seg gjeldende ved dagens straffenivå. Straff skal ha en allmenn- og individualpreventiv funksjon, og vi kan ikke se at en heving av strafferammene bidrar til å tjene noen av disse formålene. Videre skal selve soningen av straffen ha et rehabiliterende og humant preg som vil gjøre den innsatte bedre i stand til å leve et lovlydig liv på utsiden av murene. Vi kan heller ikke se at forslaget om utvidelse av strafferammene på noen måte ivaretar disse hensynene.

Det er i forslaget anført at en heving av strafferammen på en bedre måte vil bidra til å ivareta generelle rettferdighets- og gjengjeldelsesbetraktninger ved fastsettelsen av en straff. Vi kan imidlertid ikke se at disse hensynene oppveier for den negative konsekvensen en heving av straffen på generelt grunnlag vil kunne ha for den innsatte. Rettferdighetsbetraktninger overfor den fornærmede gjør seg allerede gjeldende etter dagens lovverk, og domstolene har i dag et godt grunnlag for å fastsette en passende straff etter de rammene straffeloven setter i konkurrenstilfeller. Vi ser også at lovgiver i enkelte tilfeller, slik som i både voldtektssaker og andre alvorlige voldssaker, har hevet straffenivået i de senere år ut fra en tanke om å utvise større grad av anerkjennelse overfor den voldsutsatte. Dette har nok isolert sett bidratt til å anerkjenne fornærmedes opplevelser i større grad enn tidligere, og for så vidt tjent et legitimt formål i mange saker, men kan likevel ikke begrunne en generell heving av straffenivået utover dagens maksimalstraff. Heller ikke i konkurrenstilfellene vil dette formålet gjøre seg gjeldende. Vår oppfatning er at det er andre forhold som er av større verdi for fornærmede enn nærmest en ren kumulering av hvert enkelt forhold ved straffutmålingen. For det første vil en relativt streng straff sammenholdt med en opplevelse av å bli trodd, ofte være tilstrekkelig. Hvorvidt det for eksempel gis 15 eller 21 års forvaring vil trolig være av mindre betydning for den fornærmede. En endring av dagens erstatnings­ordning i tråd med de foreslåtte endringene i høringsnotatet vil videre kunne bidra til at hensynet til fornærmede i større grad blir ivaretatt enn hva som i dag er tilfelle.  

At man som følge av en heving av straffenivået ser at man er i ferd med «å stange hodet i taket», slik det er uttrykt i høringsnotatet, tilsier heller ikke at det er behov for en heving av straffenivået i de mest alvorlige sakene. Potensielt vil man alltid kunne «nå taket» ved konkrete lovbrudd fordi man også etter en heving av straffenivået vil stå overfor tilfeller som rammes av lovens maksimale straff. Lovgiver vil ved en slik argumentasjon distansere seg stadig mer fra de humane og rehabiliterende hensynene bak straffegjennom­føringen som i dag gjør seg gjeldende. Disse hensynene har fortrinnsvis som formål at den straffedømte skal avstå fra ny kriminalitet fordi vedkommende har gjennomgått en formålsbasert og personlighetsutviklende straffegjennomføring. Lengre straffer vil på generelt grunnlag være et hinder for at den innsatte skal kunne bruke straffen til å bli en lovlydig borger, og vil bidra ytterligere til å distansere vedkommende fra livet utenfor fengsel. Videre vil de mest alvorlige forbrytelsene i stor grad kunne sanksjoneres med en forvaringsstraff, som tilsier at behovet for økte strafferammer etter vårt syn vil være beskjedent.

For å oppsummere ser vi ved det foreliggende forslaget en tendens til at departementet søker i retning av en stadig mer kumulerende strafferettspleie. En slik tendens mener vi ikke samfunnet vil være tjent med på sikt. Det vil ved de endrede forslagene være vanskeligere å forsvare både straffens preventive verdi og moralske begrunnelse, og vi mener hensynet til fornærmede bør bli ivaretatt ved hjelp av andre virkemidler enn en heving av straffenivået.