Høringssvar fra Geir KJell Andersland

Fylkesnemndsleder

Dato: 10.08.2016

Svartype: Med merknad

Kapittel 1 :

Her bør også omtales spørsmålet om barnevernloven som rettighetslov.(S.7)

Videre savnes synspunkter mht/eventuell oppfølging av spørsmålet om barns rett til å bli hørt i helsespørsmål, herunder behovet for å harmonisere pasientrettighetsloven i samsvar med barnekonvensjonen artikkel 12 og Grunnloven § 104. (S.7)

Det er behov for sterkere påtrykk overfor landets kommuner vedrørende bruk av Sjumilssteget og kompetanseheving mht kunnskap om  og praktisering av barnekonvensjonens bestemmelser. (S.8)

Hva med å opprette en egen spesialrådgiver i Statsrådens stab til , i samarbeid med fylkesmannsembetene, å følge opp dette?  

Under punktet "Internasjonale avtaler" bør kommenteres status for Norges forhold til  barnekonvensjonens individuelle klageordning. (S. 10)

Det er behov for mer forpliktende oppfølging av kunnskap om barns rettigheter i alle utdanninger for yrkesfgrupper som jobber med barn og unge. (S.11)

Kapittel 3:

a) Artikkel 2

Vedrørende diskriminering av barn: Forskjellen mellom omsorgstilbudet for enslige unge asylsøkere mellom 15-18 år (UDI har ansvaret) og tilsvarende gruppe barn under 15 år( barnevernet  har ansvaret) er en diskriminering av den eldste gruppen. Hva vil Norge gjøre med det? (S.13, se også side 53 og 54)

Etter min vurdering er også den   tillatte  praksis vedrørende omskjæring av guttebarn både en diskriminering, sammenholdt med  jenter, hvor dette er forbudt, og et brudd på Grunnloven § 104 som sikrer alle barn rett til vern om sin integritet. (S.13)

b) artikkel 3

Det er vanskelig å forstå at innstrammingene i reglene om  familegjenforening og regelverket for enslige mindreårige asylsøkere kan fremstilles å være i samsvar med kravet til barnets beste som grunnleggende hensyn. (S.14)

Kapttel 5 .

Under omtalen av Handlingsplan mot kjønnslemlestelse burde omskjæring av guttebarn vært eksplisitt nevnt og redegjort for Norges vurderinger, herunder inkludere denne praksis som del av det offentlige helsetilbud. (S.25) Se også kommentar foran under kapittel 3 a).

Etter min vurdering er det nå behov for en offentlig utredning om temaet omskjæring av guttebarn like mye i lys av barns grunnleggende rettigheter som i lys av synspunktet om at dette handler om religionsfrihet.  

Kapittel 6:

Det forhold at barn under omsorg i barnevernet for første gang på mange år har økt, bør søkes forklart mer omfattende. Dette er et tema barnekomiteen erfaringsvis er svært opptatt av ( mente for eksempel i 2010 at Norge har for mange barn under barnevernets omsorg fremfor tiltak i hjemmet). Kan forklaringene ha noe med det økte innslag av familier med annen kulturell bakgrunn på dette feltet? Dette er uansett et meget viktig og utfordrende tema som ikke bør avspises med en stning med lite substansielt innhold. (S.33)

 

Kapittel 7:

Det er et tankekors at det er avdekket stor ressursmangel og stor ulikhet omkring i kommunene med hensyn til helsestasjonstjenester til barn og unge. Som rapporten også uttaler er dette et meget viktig lavterskeltilbud til barn og unge. Tilsvarende er det problematisk at det kommunale  tjenestetilbudet til barn og unge innen psykisk helse er redusert. Samtidig øker andelen barn og unge som har psykiske plager og lidelser.( S. 38 og 41).  

Det er nærliggende å spørre om de statlige overføringer på disse felt heller bør øremerkes så de er sikret å bli brukt til sitt intenderte formål.

Uansett bør rapporten omtale/problematisere bedre dette tema. Barnekomiteen har flere ganger påtalt konflikten mellom kommunalt selvstyre og  tilfredsstillende, fortrinnsvis likeverdige,  sosiale og helsemessige tjenester for alle barn uavhengig av bostedskommune.  

Viser ellers til det såkalte Flatø utvalget ( NOU fra 2009) hvor det forslås tiltak for å sikre et bedre lavterskeltilbud innen psykisk helsvern i alle kommuner.

Kapttel 8:

Det er bra at Djupedalutvalgets utredning om tiltak mot mobbing nå vil bli fulgt opp. Mobbing er et alvorlig problem i norske skoler ( mobbingen staerter nå i barnehagene).

Men jeg  savner en konkretisering og tydeliggjøring av tiltakene mot mobbing i rapporten, samt en sterkere ansvarliggjøring av de voksne, det være seg barnehageperasonell, lærere og foreldre. (S.46)

Kapittel 9:

Omtalen av omsorgsansvaret for enslige mindreåringe asylsøkere er for referende og uforpliktende vedrørende det ulike omsorgsansvaret for de under 15 år og for de mellom 15-18 år. (S.53 og 54).

Dette er og blir en forskjellsbehandling som virker diskriminerende og i strid med barnekonvensjonen. Norge må i sin rapport nå  enten begrunne hvorfor det er slik eller komme med klare signaler om at ulikheten vil opphøre. Se også min kommentar under kapittel 3 a).