Høringssvar fra Advokatfirmaet Salomon Johansen AS

Høring NOU 2016-9 Voldsoffererstatning

Dato: 20.02.2017

Svartype: Med merknad

Høringsuttalelse - NOU 2016:9 "Rettferdig og forutsigbar - voldskadeerstatning"

 

Vi ønsker med dette å gi våre bemerkninger til NOU 2016:9 "Rettferdig og forutsigbar - voldskadeerstatning".

 

  1. NOU 2016:9 – kapittel 8.3.3/11.5.2/11.6.1.2.4./18.2.6 - forsikringsplikt

 

Voldsoffererstatningsutvalget foreslår at personer som ikke har tegnet egen privat forsikring ikke skal få sitt fulle tap dekket av voldsoffererstatningsordningen for hendelser i utlandet. Man vil ikke gi voldsoffererstatning for tap som normalt dekkes gjennom alminnelig reise-forsikringer.

 

Utvalgets forslag medfører at alle som vil oppholde seg i utlandet presses til å kjøpe egne private forsikringer, alternativet at fornærmede selv må bære tapet - helt eller delvis - ved straffbare handlinger.

 

Vi mener at forslaget bryter flere viktige elementer ved gjeldende voldsoffererstatnings-ordning. For det første går man bort fra en generell ordning som skal gjelde lik for alle, for det andre fravikes det alminnelige erstatningsmessige utgangspunkt om at alle skal ha rett på full erstatning. Vi frykter at forslaget kan være et første skritt i retning av uthuling av dagens system, og at det kan skapes et klasseskille mellom de ressurssterke og de ressurssvake – hvor det ofte er de sistnevnte som har størst behov for voldsoffererstatning.

 

Etter dagens ordning kan fornærmede, dersom visse vilkår er oppfylt i forhold til tilknytning til Norge mv, få oppreisningserstatning. Sett i denne sammenheng medfører forslaget en inn-skrenking av gjeldende rettigheter.

 

En forsikringsplikt vil også kunne medføre en klasseinndeling; de som har råd til å kjøpe seg forsikringer og de som ikke har råd til dette. Det er grunn til å anta at unge, som studenter og nyetablerte, ofte ikke vil kjøpe slike forsikringer. Dette kan skyldes uvitenhet, svak økonomi osv. Vi ser altså at de ressurssterke, som vil ha råd til forsikringer, vil komme best ut av den foreslåtte ordningen, mens de ressurssvake vil svekkes ytterligere.

 

I tillegg til at forslaget medfører en svekkelse av gjeldende fornærmederettigheter, mener vi at forslaget vil få praktisk uheldige konsekvenser. De fleste fornærmede i straffesaker har ikke, i hvert fall i lien grad, mulighet til å innvirke på den straffbare handlingen og skade-følgene av denne. De fleste vet normalt ikke på forhånd om at de vil bli utsatt for en straff-bar handling, om de vil bli påført en skade eller et tap, hva slags skade/tap osv. Sett i forhold til de mange forskjellige forsikringsprodukter blir det vanskelig for folk flest å vite om de skal kjøpe forsikring, hva slags forsikring, for hvilket område osv.

 

Det finnes flere forskjellige reiseforsikringer, med forskjellig innhold/dekning, fra en rekke forskjellige forsikringsselskap. Det enkelte forsikringsprodukt endres også stadig. Vi antar derfor at det vil bli vanskelig å håndtere en forsikringsplikt. Hva om skadelidte har kjøpt en rimelig/begrenset reiseforsikring, skal dette legges til grunn eller skal man sammenligne med et dyrere reiseforsikringsprodukt, eller skal man ta en vurdering i forhold til en slags gjennomsnitt? Hva om to reiser sammen, med to forskjellige reiseforsikringer som også har forskjellig pris, skal det gjøres forskjell eller skal begge få samme dekning – selv om de for eksempel betaler forskjellige forsikringspris? Skal man godta utenlandsk reiseforsikring, som ofte er billigere, som kan ha dårligere dekning. Hva med reiser betalt med kredittkort, som ofte har en innebygget reiseforsikring, skal disse aksepteres?

 

En reiseforsikring vil normalt omfatte både reiser i Norge og i nærmere avtalte utenlandske land, for eksempel Europa. Reiseforsikringen vil som oftest tre i kraft så snart man forlater sin private bolig her i landet, for eksempel på vei til arbeid. Realiteten kan bli at plikt til å tegne reiseforsikring (som dermed også omfatter reiser i Norge) vil medføre at det også ved utbetaling av voldsoffererstatning i her i landet vil bli aktuelt å gjøre fradrag for reisefor-sikringsutbetalinger for langt flere enn i dag. Man vil således flytte de generelle, offentlige dekningene i større grad over på et forsikringsbasert system – som først og fremst vil være i forsikringsselskapenes, og ikke de fornærmedes, interesse. I tillegg vil det kunne medføre

lengre saksbehandlingstid for mange, idet voldsoffererstatningsordningen er subsidiær. Man kan stille spørsmål om neste skritt vil bli at man krever også andre forsikringsdekninger her i landet.

 

Utvalget peker på at undersøkelse viser at ca. 90 % allerede har reiseforsikring. Dette er et moment som går begge veier, man kan da også si at når andel er så høy er det mindre behov for å sette en forsikringsplikt. Et viktig poeng er at det ofte er de unge1) og ressurssvake som ikke har tegnet reiseforsikring. En forsikringsplikt vil således ramme disse spesielt hardt. Vi anser at dette er uheldig.

 

Det skal også nevnes at reiseforsikringene ofte kun utbetaler erstatning hvor det er fysiske skader, og normalt ikke ved psykiske plager/skader. I tilfeller med voldtekter/seksuelle overgrep, ran/overfall osv. vil det ofte ikke være fysiske skader, og reiseforsikringen vil da uansett ikke være aktuell.

 

  1. NOU 2016:9 – kapittel 10 – saklig virkeområde - personskade

 

Utvalget uttaler at "… Som nevnt ovenfor er grunnkravet i alminnelig erstatningsrett at det må foreligge personskade, jf. skadeserstatningsloven § 3-1….". Dette er etter vår oppfatning kun delvis korrekt, idet også økonomiske tap i seg selv kan gi grunnlag for erstatning, jfr. skadeserstatningsloven kapittel 4. Dette får en imidlertid til å stille spørsmål om ikke volds-offererstatningsordningen i større grad enn i dag bør dekke erstatning for økonomiske tap. Etter dagens ordning erstattes klær mv som fornærmede har på seg, men normalt ikke ting-skader utover dette. Vi er av den oppfatning at også andre økonomiske tap, som gjenstander ødelagt eller frastjålet ved den straffbare handling, bør erstattes av voldsoffererstatnings-ordningen. Her er det naturlig at det stilles et krav om at tapet må ha en tilstrekkelig nærhet til den straffbare handlingen.

 

Utvalget viser til at "... Som hovedregel vil skaden måtte dokumenteres ved objektive funn, oftest i form av helseerklæring fra lege eller annen spesialisert sakkyndig. …". Vi mener at dette ikke er riktig forståelse av gjeldende rett. Det avgjørende er om det samlet sett er til-strekkelig bevis, ikke om det foreligger konkrete objektive funn. Det er ved psykiske skader svært ofte ikke objektive funn, men psykiske skader kan etter gjeldende rett selvfølgelig gi rett til erstatning. Fysiske skader, som blåmerker, kuttskader og bruddskader, vil normalt bli tilhelet, og det forhold at disse er borte vil ikke frata skadelidte retten til erstatning. Vi antar at det ikke er utvalgets mening å innskrenke voldsoffererstatningen på dette punkt, også sett i forhold til etterfølgende tekst i NOU-en, men uttalelsen er uheldig og kan skape uønskede virkninger. Det er etter vår oppfatning viktig å holde fast på dagens forvaltningspraksis med en lav terskel i forhold til personskadevilkåret, samt at det presumeres personskade i skades-erstatningsloven § 3-3-tilfellene.

 

Utvalget foreslår at det skal gis voldsoffererstatning hvor man "er påført personskade eller er utsatt for krenking eller mislig atferd som nevnt i skl. § 3-3", men at ikke alle § 3-3-tilfeller skal omfattes. Dette vil medføre en innskrenking i de fornærmedes rettigheter i forhold til dagens voldsoffererstatningsordning hva gjelder oppreisning(serstatning). Etter gjeldende rett vil fornærmede ha rett på oppreisning dersom skadevolder har handlet forsettlig eller grovt uaktsomt, og handlingen omfattes av skadeserstatningsloven § 3-3 (eller det foreligger personskade), jfr skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd. Ved å kun gi voldsoffererstatning for et utvalg av § 3-3-tilfellene vil man redusere muligheten for oppreisning i slike saker, og man vil øke forskjellen mellom denne ordningen og alminnelig erstatning. Vi mener det ikke er grunnlag for å redusere de fornærmedes rett på oppreisning, og vi mener det er uheldig at de fornærmede skal ha et dårligere vern enn andre skadelidte.

 

Vi er for øvrig av den oppfatning at både Kontoret for voldsoffererstatning og Statens sivil-rettsforvaltning bør øke sin medisinske kompetanse ved å ansette medisinsk personell e.l., alternativt ved at søker får mulighet til å få de medisinske sidene av saken vurdert av for eksempel Norsk pasientskadeforsikring (NPE).

 

  1. NOU 2016:9 – kapittel 10 – saklig virkeområde – straffbar handling

 

Vi er enig med voldsoffererstatningsutvalget av erstatningsordningen ikke må begrenses til kun saker med "alvorlig kriminalitet", men at dagens ordning må videreføres.

 

Utvalget forslår "en ny bestemmelse som angir voldsoffererstatningslovens saklige virke-område. Den nye bestemmelsen oppstiller hvilke typer straffbare handlinger som gir rett på voldsoffererstatning.". Vi er sterkt uenig i utvalgets forslag. En endring fra dagens generelle bestemmelse til en opplisting av hvilke tilfeller som skal gi rett til voldsoffererstatning, vil lett medføre en innstramming av virkeområde og svekkelse av de fornærmedes rettigheter. I tillegg kommer at ordningen kan bli upraktisk å håndtere; endringer i straffeloven vil med-føre påfølgende behov for endringer i voldsoffererstatningsloven, voldsoffererstatningsloven vil lett bli "hengende etter" osv.

 

Vi er positive til at utvalget vil utvide voldsoffererstatningen på visse områder (kap. 10.8.2), men den generelle bestemmelsen bør opprettholdes og utvidelsen bør gjennomføres for eksempel ved presisering i forarbeidene.

 

  1. NOU 2016:9 – kapittel 11.6.1.2. – geografisk virkeområde – i utlandet

 

Vi er enig med utvalget i at det også bør utbetales voldsoffererstatning for voldsskader på-ført i utlandet når fornærmede har bosted i Norge.

 

Vi er ikke enige med utvalget i at alle må kjøpe reiseforsikring, altså at voldsoffererstatning kun skal dekke tap i den utstrekning disse ikke dekkes gjennom reiseforsikringsordninger. Vi viser til det som er sagt om forsikringsdekning ovenfor (pkt. 1).

 

  1. NOU 2016:9 – kapittel 11.6.1.2.4/5 – geografisk virkeområde – handlinger utlandet

 

Vi er enig med voldsoffererstatningsutvalget i at voldsoffererstatningsordningen bør gjelde generelt, og ikke avgrenses til kun å omfatte alvorlige straffbare handlinger i utlandet. I denne forbindelse vises til at også fornærmede ved mindre alvorlige handlinger kan ha et behov for erstatning, forskjellige voldshandlinger kan få forskjellige skader/skadefølger – også mindre alvorlige hendelser kan medføre betydelige tap, og det vil kunne bli vanskelig praktisk å gjøre et skille mellom sakene.

 

Vi er enige med utvalget i at vilkåret "særlige grunner" bør fjernes i forhold til voldsepisoder i utlandet.

 

Utvalget viser til at reiseforsikringskravet vil medføre at mindre alvorlige saker i praksis faller utenfor voldsoffererstatningsordningen. Utvalget viser også til at dekningen i reise-forsikring normalt dekker økonomisk tap opp til 300 000,-. Vi er som nevnt av den opp-fatning at det ikke bør stilles krav om reiseforsikring. Dersom dette likevel gjøres, skal vi bemerke at reiseforsikringene etter det vi kjenner til normalt ikke dekker psykiske skader. Det er derfor viktig at det kommer tydelig frem at alle relevante psykiske skader som følge av voldshandlinger i utlandet omfattes.

 

Videre vises det til at reiseforsikringene normalt kun utmåler en begrenset erstatning for utgifter, og ikke utmåler erstatning for inntektstap basert på faktisk tap men basert på skadens størrelse (medisinsk invaliditet). Det er to forskjellige måter å beregne erstatning; reiseforsikringene som kun ser på skadens størrelse og voldsoffererstatningsordningen som ser på det faktiske økonomiske tapet. En liten skade (lav medisinsk invaliditet) kan få liten betydning for inntektstapet for noen (eksempel advokaten som mister en finger) og meget stor økonomisk betydning for andre (eksempel pianisten som mister en finger). I begges tilfelle vil reiseforsikringen utbetale erstatning basert på skaden (mistet finger), ikke på det faktiske tap. Det skal også nevnes at maksimalbeløpet (utvalget viser til 300 000,-) gjelder ved 100 % medisinsk invaliditet. Det er (heldigvis) forholdsvis sjeldent at dette er tilfelle, som oftest ligger voldsskadene/den medisinske invaliditeten langt lavere enn dette. De erstatningsutbetalingene som faktisk vil komme til utbetaling i reiseforsikringene vil derfor i praksis sannsynligvis være forholdsvis lave, og voldsoffererstatningsordningen vil ha en viktig betydning.

 

  1. NOU 2016:9 – kapittel 11.6.1.3/4/5 – geografisk virkeområde – barn i utlandet

 

Vi støtter utvalgets forslag om å gi utenlandske barn som har blitt utsatt for grove straffbare handlinger i utlandet av norske statsborgere mv rett på norsk voldsoffererstatning, forutsatt at den aktuelle straffesak er behandlet av norsk domstol. Vi støtter utvalgets begrunnelse.

 

  1. NOU 2016:9 – kapittel 12.2.2/ – særlig om barn

 

Vi mener at alvorlige tilfeller av hensynsløs atferd overfor barn, omsorgsunndragelse og barnebortføring klart bør kunne gi rett til voldsoffererstatning.

 

  1. NOU 2016:9 – kapittel 13 – foreldelse

 

Det følger av dagens voldsoffererstatningsordning at de skadelidte har rett på erstatning så lenge saken ikke er foreldet sivilrettslig og strafferettslig.

 

Enkelte saker kan være foreldet strafferettslig men ikke sivilrettslig. Dette kan for eksempel være aktuelt hvor den skadelidte over flere år har klart å holde seg i arbeid, men så på et senere tidspunkt faller ut av jobb og får et inntektstap. Straffesaken kan være foreldet, mens foreldelse på erstatningskravet begynner først å løpe fra det tidspunkt tapet faktisk oppstår.

Tilsvarende hvor man helsemessig klarer seg i en lengre periode, men hvor man på et senere tidspunkt får behov for medisinsk oppfølgning, med tilhørende utgifter.

 

Vi er av den klare oppfatning at voldsoffererstatningsordningen ikke bør endres til kun å vurdere strafferettslig foreldelse, men at sakene også må vurderes i forhold til sivilrettslig foreldelse – som i dag.

 

En endring til kun å vurdere foreldelse opp mot strafferettslige regler vil medføre kunne medføre en betydelig svekkelse av de fornærmedes rettigheter.

 

Foreldelse har faktisk og rettslig sett en begrenset begrunnelse. Det er som oftest få hensyn som taler for å gjøre gjeldende foreldelse, og det er vårt inntrykk at det i erstatningsretten har vært en utvikling bort fra å kunne gjøre gjeldende foreldelse. Som et eksempel vises til det tidligere var en 10-årsfrist i foreldelsesloven § 9 (foreldelse skadeserstatning), som ble fjernet. Tilsvarende har man i samme bestemmelse i nyere tid gitt et særlig rettsvern til mindreårige. For visse overgrep gjelder ikke lenger foreldelse.

 

Hensikten med foreldelse har normalt vært å la skadevolder slippe ansvar hvis skadelidte ikke har handlet innen en viss periode. Vi er av den oppfatning at dette ikke/i meget liten grad er aktuelt i forhold til staten og statens ansvar. Videre mener vi at voldsutøver i denne type saker ikke bør fratas sitt ansvar. Det vises også til at det vil fremstå som urimelig at skadelidte har sitt direkte krav mot skadevolder i behold, men man skal miste sine rettigheter i forhold til staten/voldsoffererstatningsordningen.

 

Tilsvarende er vi av den oppfatning at bevishensynet (det forhold at bevis kan svekke seg over tid) ikke taler for forslåtte endring. I noen saker vil bevis kunne svekke seg, mens man i andre saker vil kunne få styrket bevissituasjon (for eksempel ved nye eller forbedrede bevis-vurderinger; utviklingen mht. DNA-testing mm er eksempel på dette). Bevishensynet er der-for etter vår mening ikke et godt argument for å gjøre foreldelse gjeldende.

 

Det at foreldelse i noen voldsoffererstatningssaker kan være kompliserte er etter vår mening heller ikke en god begrunnelse for å innskrenke de fornærmedes rettigheter. Det vil i mange saker være nødvendig ved erstatningsberegning/-utmåling å se hen til individuelle hensyn, uten at dette medfører særlige problemer (for eksempel beregning av konkrete lønnstap mv). Å svekke en rettighetsordning på grunnlag av at deler av denne for noen kan virke vanskelig fremstår etter vår mening som en meget svak begrunnelse.

 

Etter vår oppfatning bør det ikke være adgang til å gjøre gjeldende foreldelse i det hele tatt i de mest alvorlige voldssakene mv, og spesielt i forhold til saker som gjelder barn.

 

  1. NOU 2016:9 – kapittel 14.2 – øvrige vilkår til erstatning

 

Vi er enige med voldsoffererstatningsutvalget i at det ikke bør stilles krav til når det straff-bare forhold anmeldes, og at det ikke skal kreves medvirkning utover anmeldelse, og viser til utvalgets begrunnelse.

 

Tilsvarende mener vi at det som i dag bør være adgang til å gjøre enkelte unntak fra vilkåret om anmeldelse. I tillegg til å gjøre unntak hvor skadevolder er død eller hvor det er klart at oppgitte skadevolder er under kriminelle lavalder bør det gis adgang til å gjøre unntak ved særlige tilfeller. Vi har forståelse for at unntaksbestemmelsen særlige forhold skal virke som en snever unntaksregel, men det er etter vår mening behov for en "sikkerhetsventil".

 

Vi er av den oppfatning at man skal være forsiktig med å stille krav om at erstatningskrav må tas med i straffesak for domstolene. Dette fordi erstatningskrav ofte ikke vil være til-strekkelige klargjorte for domstolsbehandling. Hvis man tvinges til å ta med krav i retten kan man risikere at kravet ikke er tilstrekkelig klargjort/begrunnet og man kan tape kravet. Vi støtter derfor utvalgets videreførelse av gjeldende rett på dette punkt.

 

  1. NOU 2016:9 – kapittel 17.3.1 – erstatning til barn under 16 år

 

Vi ser med glede at erstatningsrettighetene for barn under 16 år er bedret ved ny lovgivning og er enig i at voldsoffererstatningsloven må følge skadeserstatningsloven.

 

  1. NOU 2016:9 – kapittel 17.7 – Erstatning for tingsskader

 

Skader på gjenstander tilknyttet fornærmede, eller tyveri av slike, er ofte en sentral del i voldssaker. For eksempel vil voldsutøverene kunne ødelegge eller stjele fornærmedes ting for å forsterke en trussel, øke skadeomfanget osv. Vi er derfor av den oppfatning at man bør vurdere å utvide voldsoffererstatningsordningen til også å omfatte skader på, og tyveri av, fornærmedes gjenstander – forutsatt at dette har en nær nok tilknytning til volden og det kan fremsettes tilstrekkelig dokumentasjon.

 

I tillegg bør det vurderes å kunne gi voldsoffererstatning ved grove tilfeller av økonomisk vold. I saker hvor voldsutøveren ved tvang osv. får fornærmede til å ta lån i eget navn for voldsutøveren, ved vold får overført penger mm, bør det vurderes å gi voldsoffererstatning.

 

  1. NOU 2016:9 – kapittel 17.9 – skadelidtes medvirkning

 

Etter vår oppfatning har voldsoffererstatningsmyndighetene i enkelte saker har lagt terskelen for medvirkning for lavt. Vi er enig i at voldsoffererstatningsmyndighetene bør følge domstolenes vurderinger, og hvor dette ikke er vurdert bør saken behandles i samsvar med alminnelig erstatningsrett.

 

  1. NOU 2016:9 – kapittel 18.2.2/3 – øvre grense

 

Hensynene til en øvre grense, beregningen av statens utgifter og forenklet saksbehandling, veier etter vår mening ikke særlig tungt. Vi mener at hensynet til at fornærmede skal få dekket hele sitt tap – slik hovedregelen ellers er innen erstatningsretten (full erstatning) – bør veie tyngre. Hensynet til likebehandling taler for det samme. Erstatninger over den øvre grense vil særlig være aktuell for unge fornærmede, og vi ser ingen grunn til at disse skal komme dårligere ut enn eldre. Vi foreslår derfor at den øvre grensen fjernes.

 

Vi støtter utvalgets forslag om å innføre gjeldende beløpsgrense også for saker frem til 1975.

 

  1. NOU 2016:9 – kapittel 18.2.6 – nedre grense

 

Vi mener at det er viktig at voldsoffererstatningsordningen i størst grad følger alminnelig erstatningsrett. I den alminnelige erstatningsretten er det et hovedprinsipp at erstatningen skal dekke tap fullt ut. De skadelidte skal ha full erstatning, det vil si at man skal økonomisk sett stilles som om skaden ikke var inntruffet. Sterke rettferdighetshensyn tilsier det samme. Rettsregelen om full erstatning har stått helt sentralt i rettspraksis mm. i mange år.

 

Vi er motstander av alle forslag som medfører avvik fra dagens rettslige hovedprinsipp om full erstatning. Vi kan heller ikke se at det foreligger tungtveiende hensyn for å kreve en saksbehandlingsavgift, administrasjonsgebyr, grunnfradrag eller lignende. Det er dessuten viktig å ta med i vurderingen at jo mer man fjerner voldsoffererstatningsordningen fra de rettigheter/den erstatning fornærmede har direkte mot voldsutøver, jo lettere vil man svekke hele voldsoffererstatningsordningen Dette vil igjen kunne øke behovet for alternative løsninger – som direktekrav ved sivile rettssaker mot gjerningspersoner. Det vil også fremstå som unaturlig at det offentlige skal "spise av" den erstatning som domstolene har tilkjent de fornærmede.

 

Det synes urimelig at det er de fornærmede som eventuelt skal betale for det offentliges arbeid/utgifter. Dersom dette er beløp som skal kreves inn til det offentlige bør det i hvert fall ikke tas fra de som har vært utsatt for vold mv, men i så fall fra gjerningspersonene. De fornærmede har ufrivillig blitt påført skader/tap, det er gjerningspersonene som må stå ansvarlig for dette. Vi mener det offentlige heller i større grad bør fokusere på å kreve regress fra skadevolderne osv.

 

Vi er sterkt imot forslaget om at de fornærmede – som uskyldige, ofte påført omfattende skader/tap – skal betale for driften av det offentlige.  

 

Vi er for øvrig redd for at innføringen av avgift, gebyr eller grunnfradrag vil kunne være starten på en uthuling av voldsoffererstatningsordningen.

 

  1. NOU 2016:9 – kapittel 18.2.6 – nedre grense - forsikring

 

Voldsoffererstatningsutvalget uttaler i NOU-en i forbindelse med en nedre beløpsgrense at "… En slik regel kan forhindre at voldsutsatte som ikke har forsikret seg, kommer i en bedre situasjon enn forsikrede personer, som må betale egenandel til forsikringsselskap ved skadeoppgjør. …". Utvalget legger inn en forutsetning at alle må forsikre seg. Vi er sterkt motstander av at det skal innføres en forsikringsplikt, og viser til det vi har uttalt ovenfor i pkt. 1.

 

  1. NOU 2016:9 – kapittel 20.2.3 – advokatutgifter - voldsoffererstatningsordningen

 

Vår erfaring, som vi dessverre tror også andre advokater erfarer, er at voldsoffererstatnings-myndighetene – og spesielt Kontoret for voldsoffererstatning – i mange saker mangler inn-sikt og forståelse for det juridiske arbeid som er nødvendig å gjøre i voldsoffererstatning-sakene. Svært ofte opplever vi at voldsoffererstatningsmyndighetene legger til grunn en mindre "standardisert" utgiftsdekning, i mange saker på 5 timer. Det kan således synes som om man dessverre mangler kunnskap om at klientmøter ofte tar en del tid, både fordi søker kan være alvorlig skadet etter voldshendelsen og/eller fordi erstatning eller medisinske forhold kan være omfattende. Korrespondanse med klienter er ofte nødvendig fordi disse har mange rettslige spørsmål. Det er i mange saker nødvendig å avklare forhold og innhenting av tilstrekkelig dokumentasjon (som journaler osv.) tar tid.  

 

  1. NOU 2016:9 – kapittel 20.4.1 – advokatutgifter

 

Vi støtter utvalgets forslag om å innføre en rett til fritt rettsråd for å få vurdert søknad om voldsoffererstatning, og vi er enig i utvalgets begrunnelse.

 

Det er etter vår mening ønskelig at advokatdekningen utvides til i hvert fall 5 timer. Som nevnt ovenfor tar klientmøter, korrespondanse, innhenting av opplysninger/dokumenter osv. betydelig tid.

 

Utvalget viser under kapittel 20.2.3. til at "… Til forskjell fra dekning gjennom rettshjelps-ordningen, gis det etter voldsoffererstatningsloven § 4 dekning etter advokatens ordinære salærsats, i tråd med alminnelig erstatningsrettslige prinsipper om at skadelidte skal få sitt fulle tap erstattet. …" (vår understreking). I kapittel 20.5, som gjelder utvalgets flertalls-forslag, uttaler flertallet at: "… Voldsutsatte som ikke får dekning gjennom bistands-advokatordningen, kan få dekket utgifter til advokat etter voldsoffererstatningsloven § 4 etter offentlig salærsats, dersom de har mottatt voldsoffererstatning. …" (vår understreking). Det kan virke som om utvalgets flertall forsøker å innføre en begrensning i forhold til time-betalingen, noe vi går imot. Etter vår mening bør man kunne fakturere vanlig salærsats i disse sakene. Dersom man reduserer salærsatsen risikerer man også at færre advokater vil ta denne type saker.

 

  1. NOU 2016:9 – kapittel 21 – terminologi

 

Vi tenker det er mest hensiktsmessig å fastholde gjeldende lovnavn (voldsoffererstatnings-loven). Voldsoffererstatningsordningen og lovnavnet synes fortsatt å være forholdsvis lite kjent i samfunnet, og en endring av navnet vil etter vår mening skape mer usikkerhet og forvirring. Videre tenker vi at for de fornærmede selv har mindre betydning om man bruker begrepet "offer" eller "skade", om man er offer eller er påført skade tror vi er forholdsvis uvesentlig i forhold til hvor mange som melder inn saker.

 

  1. NOU 2016:9 – kapittel 22.3.1 – Organiseringen av KFV

 

Vi er av den oppfatning at Kontoret for voldsoffererstatning bør styrkes ytterligere, spesielt i forhold til medisinsk kompetanse. Alternativt at Kontoret for voldsoffererstatning kan få økt tilgang til eksterne medisinske ressurser, som for eksempel få bistand fra NPE.

 

  1. NOU 2016:9 – kapittel 22.4.2 – Erstatningsnemnda for voldsofre

 

Vi er sterk tilhenger av å opprettholde Erstatningsnemnda for voldsofre. Vår erfaring er at nemnda har meget god juridisk og medisinsk kompetanse, som etter vår mening også er betydelig bedre enn i Statens Sivilrettsforvaltning. Dessverre er det vår oppfatning at Statens Sivilrettsforvaltning ofte fungerer som Kontoret for voldsoffererstatnings "forlengede arm", mens Erstatningsnemnda for voldsofre mer er et reelt klageorgan. Vi mener at dersom man fjerner Erstatningsnemnda for voldsofre - noe vi ikke håper vil skje - så vil dette svekke de fornærmedes rettigheter.

 

Vi ser det som viktig at Erstatningsnemnda for voldsofre fortsetter som i dag, og vi mener det er viktig med en god kontinuitet. Dette gjelder også i forhold til nemndsmedlemmene.  

 

1) http://www.forbrukerradet.no/nytt-og-nyttig/unge-dropper-a-sjekke-reiseforsikringen/

 

Med vennlig hilsen

 

 

Thomas Benestad­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­

advokat­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­

 

telefon: 99 41 45 04­­­­­­­­­­­­­­­

e-post:   benestad@salomon-johansen.no­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­