Høringssvar fra Øyvind Gustavsen

Jeg har innspill til to av de foreslåtte endringene fra Justisdepartementet knyttet til botidskrav i Norge og permanent oppholdstillatelse, ettersom regjerings forslag er urettferdige på flere måter.

La meg utdype mine to punkter:

1: Punkt 9 - overgangsbestemmelser.

Under gjeldende rett kan man søke om permanent oppholdstillatelse etter å ha bodd i Norge i tre år på visum som kvalifiserer for permanent oppholdstillatelse, som i praksis er familiegjenforening eller arbeidsvisum.

UDI oppfordrer per dags dato alle til å søke om permanent oppholdstillatelse minst én måned før inneværende visum utløper, det vil si at søknaden i praksis sendes etter at personen har bodd i Oslo i to år og ti eller elleve måneder.

I høringsnotatet foreslår regjeringen at den nye bestemmelsen skal gjelde “søknader som er innlevert før endringsloven trår i kraft, men hvor søkeren ikke oppfyller botidskravet i nå-gjeldende bestemmelse om permanent oppholdstillatelse på søknadstidspunktet.” (Punkt 9, andre setning)

En slik tilbakevirkende anvendelse av det nye regelverket er urettferdig, fordi det vil straffe de som har fulgt gjeldende UDI-oppfordring om å søke minst en måned før tre års botid i Norge er passert.

Regjeringens høringsforslag vil bety at søknader som er levert i henholds til UDIs gjeldende oppfordring, f. eks. etter to år og ti måneder, vil vurderes etter det nye regelverket, hvor tre år botid et en forutsetning for å kunne innvilget søknaden sin. Disse søkandene vil dermed ikke kunne bli innvilget, på tross av at søkeren handlet i tråd med anbefalingen fra UDI.

Det er mye ryddigere at den nye bestemmelsen er gyldig fra datoen den blir vedtatt, uten tilbakevirkende kraft for de som allerede har levert sin søknad til behandling.

Jeg synes derfor at overgangsreglene bør begrenses til kun den første setningen under punkt 9: “Endringene i utlendingsloven § 62 mv. om hevet botidskrav for permanent oppholdstillatelse skal gjelde alle søknader som er innlevert etter at endringsloven trer i kraft.”

2: Opphold utenfor riket

Gjeldende rett tillater opphold utenfor riket i inntil 210 dager (7 måneder) totalt i treårsperioden. (Se punkt 4.3 i høringsnotatet.) Regjeringen foreslår ikke å endre dette, selv om kravet til botid i Norge økes til fem år. Det vil i så fall redusere den tiden søkeren har anledning til å være utenfor Norge reduseres fra 70 dager i året (10 uker) til 42 dager (6 uker) i gjennomsnitt. Det er verdt å huske på at alle opphold utenfor Norge gjelder, altså en dagstur til Strømstad regnes som 1 dag.

Det finnes i dag unntak for jobbreiser for personer med arbeidsvisum som faglært, men mange av de som søker om permanent oppholdstillatelse er her på familiegjenforeningsvisum, (mange av dem med norsk ektefelle) og for dem finnes intet unntak fra grensen på 210 dager.

Flertallet av de som bor i Norge på familievisum har naturligvis jobb i Norge og i vår globale verden er det naturlig å reise i jobbsammenheng.

Med regjeringens forslag, vil man overskride reisekvoten dersom man årlig reiser tre uker i yrkesøyemed og i tillegg tilbringer tre uker og én dag på ferie utenfor Norge.

Dette vil i praksis legge store begrensninger på jobbmuligheten for arbeidstakere med familievisum, fordi arbeidsgiveren ikke vil kunne gi vedkomne en jobb som innebærer reising til utlandet utover noen få dager/uker hvert år.

Og er det noe arbeidsinnvandrere har, er det nettopp kompetanse på andre land og språk. Det ville derfor vært et tap for både Norge, arbeidsgiveren og den ansatte, dersom denne kompetansen ikke kan benyttes i fullt monn.

Det er skrevet et uttall nyhetsartikler og rapporter om hvor utfordrende det er for utenlandske arbeidstakere å finne jobb i Norge. At dette nå skal gjøres enda vanskeligere gjennom regjeringens foreslåtte strenge reisekvote er meningsløst.

Dersom kravet til botid økes til fem år, bør tillatt tid utenfor riket endres tilsvarende. Man bør fortsatt kunne oppholde seg i gjennomsnitt ti uker utenfor Norge hvert år i fem år, altså 350 dager totalt.

Alternativt bør det skilles mellom jobbreiser og private turer i reisekvoten. Det bør altså innføres et unntak for personer med familiegjenforeningsvisum, tilsvarende det som finnes for faglærte med arbeidsvisum. De innvilges per dags dato unntak fra 210-dagerskvoten ved at arbeidsgiveren attesterer en reiselogg som spesifiserer dato og destinasjon for hver utenlandsreise i yrkesøyemed. (jf. utlendingsforskriftens § 6-1, og § 11-2) 

Videre bør personer som per dags dato innehar familievisum, og som selvfølgelig har beregnet sin reisevirksomhet i lys av gjeldende begrensning på 210 dager per tre år, få utvidet sin reisekvote opp til 350 dager per fem år.

Ellers vil de som har vært nærmere tre år i Norge og har brukt opp sin reisekvote, i praksis ilegges reiseforbud de neste to årene, hvis de noen gang skal ha håp om å få permanent oppholdstillatelse. Det blir for dumt at de ikke skal kunne besøke familien sin på to år og i tillegg vil måtte fortelle sin norske arbeidsgiver at de ikke lenger kan dra på jobbreiser, fordi myndighetene hever botidskravet uten å øke reisekvoten tilsvarende.

Ta kontakt hvis poengene mine er uklare. Jeg treffes på begjengen@hotmail.com eller telefon 93886788.

Hilsen

 Øyvind Gustavsen, Oslo

(gift med ei fantastisk amerikanerinne)