Overgangsregler

Det går i forslag til overgangsregler for endringene i utlendingsloven § 62 mv. om hevet botidskrav for permanent oppholdstillatelse frem at endringene skal:

gjelde alle søknader som er innlevert etter at endringsloven trer i kraft. I tillegg forslås [sic] endringene også å gjelde søknader som er innlevert før endringsloven trår i kraft, men hvor søkeren ikke oppfyller botidskravet i någjeldende bestemmelse om permanent oppholdstillatelse på søknadstidspunktet.

Samtidig går det av høringsnotatet frem at det ikke foreslås endringer i lovens  § 62 første ledd bokstav a., dvs. bestemmelsene om opphold utenfor riket. Notatet erkjenner at dette innebærer en reduksjon i gjennomsnittlig antall måneder per år man kan oppholde seg utenfor Norges grenser, men begrunner reduksjonen med at personer med lengre opphold i utlandet har et mindre behov for en fast tilknytning til Norge, som permanent oppholdstillatelse gir. Grensen er dog ikke forsøkt begrunnet utover at dens absolutte lengde er som tidligere.

For personer som ikke vil bli omfattet av overgangsbestemmelsene men som etter gjeldende regler ville hatt mulighet til å søke om oppholdstillatelse i nær fremtid kan dette få uheldige konsekvenser. Denne gruppen må antas å ha tilpasset sin atferd etter det til enhver tid gjeldende regelverket, og derfor å ha forholdt seg til at de kan oppholde seg i inntil 7 måneder i utlandet i løpet av en treårsperiode. Etter hvert som perioden går mot slutten kan denne gruppen ha opphold i utlandet tett opp mot grensen - og antatt at det skulle være uproblematisk.

Ved at treåperioden blir til en femårsperiode kan denne gruppen komme i en situasjon der de i praksis ikke har mulighet til å forlate Norge i en periode på ca 2,5 år (saksbehandlingstid for en søknad om permanent oppholdstillatelse i f.eks. Oslo er 6 måneder dersom man ser bort fra kreativ bokføring av søknadstidspunktet). Dette er ikke omtalt i høringsnotatet, og kan neppe antas å være en intendert konsekvens.

Jeg ber om at JD vurderer en overgangsbestemmelse som innebærer at personer som faller i den situasjonen nevnt over, har mulighet til å oppholde seg utenfor riket tilsvarende 1,5 mnd per år, noe som tilsvarer tillatt gjennomsnittlig opphold i utlandet etter de nye reglene.

Opplæring i samfunnskunnskap

I forslaget innføres det et krav om opplæring i samfunnskunnskap for å få innvilget søknad om permanent oppholdstillatelse, tillegg til norskopplæring. Etter introduksjonsloven § 17 og forskrift til samme lov § 3 er man fritatt fra pliktig opplæring i norsk og samfunnskunnskap dersom man kan dokumentere tilstrekkelige kunnskaper i norsk, blant annet ved gjennomført norskkurs mm. De som tilfredsstiller dagens krav, vil antakeligvis også tilfredsstille det foreslåtte kravet. Det virker derfor underlig å utvide utlendingslovens § 62, dersom det ikke gjøres justeringer i introduksjonsloven med forskrift.

Gebyr

JD har beregnet den gjennomsnittlige kostnaden ved en familieinnvandringssøknad til kr. 3800. Dette inkluderer spesielt store kostnader i forbindelse med førstegangssøknader, som f.eks. DNA-prøver, verifisering av dokumenter og annet. JD erkjenner at førstegangssøknadene er langt dyrere å behandle enn fornyelsene, og gebyrene er derfor satt til 5200 for førstegangssøknader, og 2500 for fornyelse.

Ved å foreslå å utvide perioden det tar før en har anledning til å søke om permanent oppholdstillatelse, innføres det i praksis et nytt gebyr, noe høringsnotatet erkjenner ved at det tas høyde for økte gebyrinntekter. Likevel er det kun regnet på merutgiftene forslaget gir, ikke merinntekter. Søknader om andregangs fornyelse vil normalt ikke være gjenstand for tid- og kostnadskrevende prosesser, og må antas å ha en stor andel kurante saker. Ettersom en andregangs fornyelse må antas å være betraktelig mindre ressurskrevende enn en førstegangs søknad og også en førstegangs fornyelse bør gebyret for fornyelse vurderes senket i forbindelse med budsjettprosessen, jf. FINs rundskriv R-112/2006 3.1.2 punkt 2 og 6.