Høringssvar fra Tord Steiro

Jeg viser til høringen om endringer i utlendingsloven (innstramminger II). Jeg vil begynne med å si at jeg stiller meg sterkt kritisk til de foreslåtte innstrammingene, og vil nedenfor begrunne hvorfor.

1. Nasjonal sikkerhet.

Norges nasjonale sikkerhet er tuftet på to grunnpillarer: Den første er vår stilling i verden som et lite land med store naboer, den andre er vår stilling som et rolig samfunn med liten grad av intern vold og usikkerhet. Det er grunn til å tro at begge disse pillarene er truet av regjeringens forslag.

La oss ta det første først. Norge er helt avhengige av internasjonale regler og konvensjoner for å kunne hevde sine rettihgeter. Territorielle og andre. I så måte har det vært viktig for Norge å alltid gå foran og være et godt eksempel på hvordan ting skal og bør gjøres. Norge har, på tross av vår lille størrelse og ellers begrensede muligehter for å øve innflytelse, vært et fyrtårn hva angår internasjonale forpliktelser og det faktum at spillereglene skal gjelde for alle, og være like for alle.

Derfor blir jeg skremt av en regjering som er villige til å ofre Norges rolle på fremmedfryktens alter. Uten å blunke. Jeg er ikke redd for utlendinger - jeg er redd for en internasjonal orden hvor internasjonale konvensjoner og relger har lavere status enn i dag. Vi er et lite land, et lite folk, og for oss er det betydelig risiko forbundet med tanken om at det må være mulig å gjøre unntak fra lover og regler 'fordi akkurat denne situasjonen av en eller annen grunn krever det'. Som et lite folk er det grunn til å tro at det, på et eller annet tidspunkt, vil være oss som trekker det korteste strået. Det er utvilsomt i Norges interesse, spesielt i forhold til vår nasjonale sikkerhet, å opptre på en slik måte at internasjonale regler og konvensjoner styrkes. således er det med stor uro jeg registrerer at både representanter for FN, for EMK, og for norske forskningsinstitusjoner unisont fordømmer regjeringen forslag som i strid med ingåtte, gjeldende, avtaler. Det er egnet til å svekke disse avtalene, og jeg er derfor redd for at regjeringen ofrer norges sikkerhet på fremmedfryktens alter. Det er mildt sagt oppsitksvekkende, akkurat som det er uklokt og skammelig.

Det andre punktet dreier seg mer om sikkerhet fra interne trusler. Regjeringen antar at enhver innvandret flyktning er en trussel. Den frykten ikke bare overdrevet, den er farlig. Det er en kjennsgjerning at det er enslige, unge, menn uten fremtidsutsikter som er den største interne trusselen mot et samfunns sikkerhet. Når det gjelder flyktninger og asylsøkere, så er det ikke bare en overvekt av unge menn, men en overvekt av traumatiserte unge menn. Det er et faktum, og det er et faktum det er vanskelig å gjøre noe med. jo vanskeligere det blir å komme inn, jo større andel av dem som faktisk klarer det vil være unge, traumatiserte, menn uten fremtidsutsikter. Det er en oppskrift på katastrofe. Men, gjennom gode politiske forslag og velvillgi implementering, kan man avhjelpe situasjonen. Jeg skal dele dette inn i to momenter:

A) Familiegjenforening. Mange av disse unge mennene har en familie, den er bare for langt borte. Kanskje var turen for farlig, kanskje hadde de ikke råd. Kanskje var det andre grunner til at ikke alle kunne reise sammen. Løsnignen blir da familiegjenforening, og dette må helst skje så raskt og smertefritt smo mulig. Det er derfor forunderlig at regjeringen har kommet til motsatt konklusjon. Det er ingen tvil om at dette vil forverre eksisterende integreringsproblemer, og således gjøre Norge til et mindre trygt land ennd et ellers kunne ha vært.

B) Avklaring av nå-situasjon: Jo mer stress man er under, jo vanseligere er det å ta egne grep for å sikre egen fremtid. Dersom stresset i tillegg er knyttet opp til ens status i det landet man oppholder seg, er vegen til total resignasjon og pasivisering kort. Det sier seg selv. Derfor må vegen, i form av tid, til permanent opphold bli kortere, ikke lengre. Igjen klarer regjeringen å foreslå kontraproduktive løsninger. Det er skremmende, og vil gjøre Norge til et mindre trygt land å leve i for alle.

Jeg konkluderer med at forslaget ikke vil føre til bedre integrering, ikke vil ivareta norske internasjonale forpliktelser, og samtidig vil bidra til å underminere den nasjonale sikkerheten vi har i Norge i dag. Jeg finner det forundelig at regjeringen i det hele tatt har tatt seg bryet med å gå videre med et forslag som fremstår som så pass lite hensiktsmessig norske interesser tatt i betraktning, og som fremstår som svært mangelfullt utredet. Jeg ser derfor frem til at hele forslaget blir skrotet.

Samtidig vil jeg poengtere at krav om norskkunnskaper bør heves. Både for permanent opphold, og muligens også for familiegjenforening.