Høringssvar fra Håkon Røisland

Merknader til forslag om endring av Utlendingslovens paragrafer 9,18 og 32:
Enhver har rett til å søke asyl. Enhver har rett til beskyttelse fra forfølgelse.  Denne retten er nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring. Det er realitetsbehandlingen foretatt av fagpersoner innen asylrett som avgjør hvorvidt søker innfrir asylretten.  Å overlate vurdering av asylretten til grensekontrollen sikrer ikke at menneskerettighetenes artikkel 14 ivaretas.  Endringsforslaget regjeringen her har, vil både kunne medføre vilkårlighet og feil med fatale konsekvenser for asylsøkeren selv.  Dessuten er avgjørelser om asylnekt foretatt i grensekontrollen ikke godt dokumentert, noe som igjen både svekker rettssikkerheten til asylsøker og svekker tiltroen til den enkelte tjenestemanns objektivitet. At ankerett og rettslig bistandsrett også nektes for de som blir avvist ved grensen, svekker rettssikkerheten ytterligere, og omgjør grensevakten til saksbehandler, dommer og fullbyrder - utenfor øvrige myndigheters adgang til etterkontroll. 

Et annet moment er at det påstås fra flere hold at mange av asylsøkerne ikke har krav på asyl, og at de har andre motivasjoner for sine asylsøknader enn det de oppgir.  Slike påstander vil forbli ubegrunnede påstander om ikke alle asylsøknader realitetsbehandles.  Det er derfor både i asylsøkers og i myndighetenes interesse at asylsøknader realitetsbehandles skikkelig, enten det er for å underbygge eller motbevise slike påstander. 

Merknader til forslag om endring av Utlendingslovens paragrafer 28 og 38:

Enslige mindreårige asylsøkere, også kalt barn, er i en spesielt sårbar situasjon, noe som krever et ekstra fokus både på deres her-og-nå-trygghet og deres framtidsutsikter.  Her mener jeg regjeringens forslag fratar barna deres håp for fremtiden, noe som påvirker deres trygghet her og nå.  Jeg mener det som et minimum må foreligge sær-regler for de asylsøkere som har kommet til Norge som enslige mindreårige, slik at deres trygghet er bedre sikret.  Dette fordi den enslige mindreårige ved fylte 18 år ikke uten videre kan sammenlignes med mindreårige som har fått beskyttelse sammen med sin familie.  Her ønsker jeg at enslige mindreårige skal sikres mot utsendelse til internflukt og sikres mot flyktningetilværelse i andre land. 

Merknader til forslag om endring av Utlendingsloven paragrafer 51 og 62:

Regjeringens forslag gir mulighet for familiegjenforening i annet land enn opprinnelseslandet, også familiegjenforening i en humanitært verre situasjon i flyktningeleir.  Dette forslaget er inhumant. Dessuten forvansker forslaget muligheten for både integrering og bedring av psykisk helse.  I løpet av de siste ukene har FN rapportert at andelen kvinner og barn på flukt over Middelhavet eller på vandring landveien til Sentral-Europa har økt, og representer nå majoriteten av flyktningene.  Dette kan ha sammenheng med signaler fra europeiske regjeringer om strengere krav for familiegjenforening.  Regjeringens forslag gjør altså ikke kun tilværelsen for de som har kommet langt vanskeligere, hindrer ikke bare god integrering, men kan også bidra til at flere av de mest sårbare flyktningene ikke ser annen mulighet enn å selv foreta den farlige flukten til Europa. 

Jeg finner også kravet til det å være selvforsørget de siste 3 år som urimelig, da et slikt krav forutsetter god integrering, god behandling av helsemessige utfordringer, en tilværelse uten store hemmende bekymringer, og faktiske mulighet for selvforsørging.  Her opplever jeg at paragraf 51 er med på å hindre at bokstavene i paragraf 62 for mange kan oppnås.  Familiegjenforening kan i motsetning til regjeringens forslag være det som skal til for at flyktninger klarer å fokusere på arbeid. Jo fortere en familiegjenforening blir mulig, jo fortere kan en tilværelse bli normalisert og bekymringer for ektefeller og barn minskes, slik at den enkeltes fokus kan legges på det å bli selvforsørget.