Høringssvar fra Fredrik S. Knudtsen

Jeg viser til Justisdepartementets høringsbrev av 29. 12.15 med forslag til endringer i utlendingslovgivningen (innstramminger II).

Mine kommentarer i det følgende retter seg i hovedsak mot endringene som foreslås i høringsnotatets pkt. 7 (Endringer i reglene om familiegjenforening) og pkt. 8 (Skjerpede krav for permanent oppholdstillatelse), særlig i lys av konsekvensene dette får for utlendinger som ikke tilhører den gruppen migranter som endringsforslaget i utgangspunktet tar sikte på å begrense.

Departementets foreslåtte endringer og skjerpelser for familiegjenforening og permanent oppholdstillatelse i Norge må sees i sammenheng med og i lys av departementets tidligere forslag om endring av utlendingsloven § 62 mv som var på høring våren 2015, der det ble foreslått å heve botidskravet for permanent oppholdstillatelse fra tre til fem år. De foreslåtte skjerpelsene er i all hovedsak begrunnet med den store tilstrømmingen av asylsøkere, men skjerpelsene retter seg altså mot alle utlendinger og ikke kun de som har flyktningstatus i Norge.

Som et utgangspunkt oppfordres derfor departementet til å bli mer treffsikre med de foreslåtte innstrammingsreglene, slik at man sikrer at innstrammingene ikke i uforholdsmessig grad rammer utlendinger som tilhører andre kategorier av migranter enn dem man søker å begrense tilfanget av. 

Departementet har vurdert endringsforslagene opp mot diskrimineringsforbudet og prinsippet om likebehandling som er nedfelt i Grunnloven § 98. Jeg anfører at det kan gjøres forskjeller i søkermassen som gjør at noen grupper ikke rammes like hardt av innstrammingene, uten at det utgjør diskriminering eller usaklig forskjellsbehandling. Man kan ønske å begrense en type migrasjon samtidig som man ikke gjør inngrep i adgangen til en annen type. Forskjellige typer migrasjon bør behandles forskjellig, og dette bør komme til uttrykk i regelverket.

Forslag om særskilte regler for statsborgere

I de tilfellene der man søker om oppholdstillatelse med det formål å etablere seg eller gjenforenes med norske borgere gjør hensikten bak innstrammingene seg i mindre grad gjeldende. Antallet utlendinger som søker om familiegjenforening med norske borgere har ikke økt i tilsvarende grad som antall asylsøkere, og det er ikke samme behovet for å begrense antallet søknader om familiegjenforening med norske borgere. I alle tilfeller er det særlig grunn til å være mer liberal i disse tilfellene da herboende norske statsborgere som hovedregel klart har sterk tilknytning til riket.

Statsborgerskap innebærer i dag relativt få (men viktige) rettigheter. Det er likevel klart at statsborgerskap per i dag ikke er en målestokk på hvor integrert en utlending har blitt i det norske samfunnet. Veien til statsborgerskap kan og bør gjøres til en sti der man får mer kjennskap til det norske språket og det norske samfunnet, noe de foreslåtte endringene i statsborgerloven vedrørende krav om norskkunnskaper og bestått test i samfunnskunnskap kan dette være en begynnelse på. Departementet bør vurdere å knytte flere rettigheter til statsborgerskapet, slik at statsborgerskap kan fremstå som et mål i seg selv ut over at man får norsk reisebevis, beskyttelse mot utvisning og stemmerett ved Stortingsvalg.

Det foreslås at man legger opp til å forenkle søknadsprosessene for familieetablering/familiegjenforening og permanent oppholdstillatelse når herboende er norsk statsborger, inkludert et redusert botidskrav på tre år for permanent oppholdstillatelse (men fortsatt med vilkår om at søkeren må beherske norsk). En slik løsning vil også medføre et sterkere insentiv for utlendinger til å skaffe seg statsborgerskap, og kan være en pådriver for bedre integrering.

Forslag om nyansering av «Tredjelandsborgere»

I dag er det grovt sett to kategorier utlendinger: Enten er man EU/EØS-borger, eller så er man såkalt «tredjelandsborger». I den sistnevnte kategorien er det land med både stort og lite migrasjonspotensiale, og altså land som produserer mange asylsøkere sammen med land som ikke produserer noen asylsøkere.

Det anmodes om at man justerer regelverket slik at det får en mer nyansert tilnærming til hvor søkerne kommer fra. Det er mindre behov for innstramminger ovenfor borgere av land med lite migrasjonspotensiale og liten tilstrømming til Norge. En del av disse landene er det tvert imot ønskelig å motta migranter fra, blant annet som faglært arbeidskraft, og det kan være utfordrende nok å tiltrekke seg disse uten at regelverket legger hindringer i veien. Dette synspunktet gjelder ikke bare ved søknad om arbeidstillatelser, men også ved familiegjenforening da en del velger å bosette seg og arbeide i Norge for å være sammen med sin partner. Blir regelverket for restriktivt kan resultatet lett bli at man bosetter seg i utlendingens hjemland istedenfor.

Det foreslås her at man samstiller regelverket med visumfrie land, slik at statsborgere fra disse landene kan gjennomgå en forenklet prosess med hensyn til både søknad om familiegjenforening og senere søknad om permanent oppholdstillatelse. Antallet søknader fra disse landene er lavt, både i absolutte tall og relativ andel. Det er gode grunner for at søkere fra disse landene har en lov- eller forskriftsfestet rett til forenklet behandling, og dermed unngår å bli plassert i samme saksbehandlingskø som borgere fra land der man uansett må ha visum for å reise inn i riket.

Forslag om overgangsordning for utlendinger med mer enn to års lovlig opphold som søker permanent oppholdstillatelse

Det anmodes om at departementet tilføyer en overgangsordning som inkluderer dem som på ikrafttredelsestidspunktet har hatt lovlig opphold med tillatelse i 2 år eller mer. Begrunnelsen for et slikt unntak er at søkere som er i den siste perioden før søknad om permanent oppholdstillatelse kan fremmes i henhold til gjeldende regelverk har begynt å innrette seg etter en berettiget forventning om å få innvilget permanent oppholdstillatelse. Det er her snakk om søkere som avtaler arbeidsforhold som innebærer noe dagpendling eller planlegger høyere utdanning som innebærer perioder med utenlandsopphold (jf. «bo sammen» kravet i utl. § 40).

I alle fall bør en overgangsordning på 6 måneder vurderes. De hensynene som gjør seg gjeldende for innstrammingene taler ikke på generelt grunnlag imot en overgangsordning for dem som allerede har hatt flere år med lovlig oppholdstillatelse. En overgangsordning vil heller ikke undergrave effekten av de foreslåtte innstrammingstiltakene.

Med vennlig hilsen

Fredrik S. Knudtsen