Høringssvar fra Heidi Hovemoen

Endringer i utlendingslovgivningen (innstramninger II)

Dato: 09.02.2016

Svartype: Med merknad

Høring – endringer i utlendingslovgivningen (innstramninger II)

Jeg ønsker å kommentere forslag til endringer utlendingsloven (innstramninger II)
Norge skal ha en ansvarlig asyl- og integreringspolitikk basert på gjeldende lovverk og respekt for menneskeverdet. Retorikk og politikk skal ikke være basert på fremmedfrykt og en holdning om at alle asylsøkere er en belastning for det norske samfunn. Jeg er i mot alle forslag til endringer i utlendingsloven og ønsker spesielt å kommentere to av forslagene:

Forslag om ny vurdering av enslige mindreårige i det de fyller 18 år, lyder slik:
For enslige mindreårige asylsøkere – som etter en barnesensitiv vurdering anses for å ha behov for beskyttelse – foreslås en ny regel som gir beskyttelse frem til fylte 18 år. Det skal da foretas en ordinær vurdering av om utlendingen fyller vilkårene for beskyttelse eller opphold i Norge på annet grunnlag.


Det vil ha store konsekvenser om alle barn som kommer alene til Norge skal leve med årelang uvisshet om egen framtid og mulighet. Det vil påvirke både barna og det samfunnet de skal delta i. Det rammer barn som fra før er sårbare. Måten vi behandler dem på vil prege dem for resten av livet. Om disse barna sikres permanent opphold og får rammebetingelser som er til beste for dem, vil de kunne delta aktivt i samfunnet når de blir voksne. Det er en gevinst, både for de barna det gjelder, men ikke minst for hele samfunnet.

Når det gjelder forslag til endring i regler om familiegjenforening, skriver departementet:
Departementet foreslår å innføre underholdskrav og krav om fire års arbeid eller utdanning i Norge før familiegjenforening kan finne sted med en referanseperson som er flyktning. I tillegg foreslås det at en søknad om familiegjenforening bør kunne avslås dersom referansepersonen ikke har permanent oppholdstillatelse i Norge, og familiegjenforening er mulig i et land familien samlet sett har sterkere tilknytning til. Dette vil kunne være tilfelle der familien er bosatt i et trygt tredjeland. I slike tilfeller vil det etter omstendighetene kunne være mer naturlig at familielivet gjenopptas i vedkommende land enn i Norge.


Sett deg i samme situasjon. Du må vente i fire år før du ser familien din igjen. Barna dine. Å skulle vente i fire år på sin egen familie, vil uten tvil ha store konsekvenser for mental helse, motivasjon for å delta i samfunnet rundt deg og det vil ikke minst ha ufattelig store konsekvenser for de barna som må vente i årevis på å kunne ta fatt på et tryggere liv. Jeg er ikke i tvil om at familier som blir raskt gjenforent og får starte på et felles liv, har en enormt mye større motivasjon for å bidra og delta i det norske samfunnet. Og det er ingen belastning for oss, men en gevinst.

Kjære regjering. Det er ingen skam å snu. Dere er i ferd med å skape et kaldere norsk samfunn som mange av oss ikke ønsker seg eller er tjent med.