Høringssvar fra PION -Prostituertes interesseorganisasjon i Norge

Høring – endringer i utlendingslovgivningen (innstramninger II)

Høringssvar fra PION – Prostituertes interesseorganisasjon i Norge

Høringsuttalelse

Høring - endringer i utlendingslovgivningen (innstramninger II)

Dato: 09.02.2016

Svartype: Med merknad

PION viser til høringsnotat Snr. 15/8555 med forslag til endringer i utlendingsloven. Vi takker for muligheten til å komme med våre synspunkter.

På et generelt grunnlag mener vi de foreslåtte innstramningene i utlendingslovgivningen er preget av regjeringens målsetting om å begrense antall flyktninger og asylsøkere som kommer til landet. Formålet med innstramningene er å gjøre Norge til det minst attraktive landet å komme til og ikke skape et tydelig regelverk som sikrer gruppenes rettigheter inkludert effektiv og forutsigbar behandling av søknader. At regjeringen med dette dokumentet signaliserer at Norge skal forkaste internasjonale forpliktelser, sette til side internasjonale menneskerettighetslover i håndtering av mennesker på flukt og gå internasjonalt i fronten for en politisk tilnærming grunnlagt i usolidarisk flyktning- og asylpolitikk, er uverdig politikk som vi protesterer mot.

PION jobber ikke med asylsøkere og flyktninger, men med personer som har hatt status som flyktning eller asylsøker og som av ulike grunner befinner seg i sexarbeid. Dette gjelder spesielt unge menn som har kommet som enslig mindreårig asylsøker og mistet retten til beskyttelse på 18-årsdagen. Vi har derfor avgrenset uttalelsen til forslag om å gi alle mindreårige asylsøkere midlertidig beskyttelse.

Midlertidige oppholdstillatelser til enslige mindreårige asylsøkere

I høringsnotat foreslår departementet at alle enslige mindreårige asylsøkere skal få midlertidige oppholdstillatelser som skal vurderes på nytt når de fyller 18 år. Det innebærer altså en skjerping av utlendingsforskriften § 8 – 8, som siden 2009 har gitt utlendingsmyndighetene mulighet til å gi enkelte enslige mindreårige mellom 16 og 18 år begrenset oppholdstillatelse til de fyller 18 år. I perioden 2009-2015 hadde 221 barn fått en midlertidig oppholdstillatelse. Av dem var 94 fortsatt i Norge. 42 skal ha returnert og 75 av ungdommene var forsvunnet (Dokument 8:13 S (2015–2016)).

I høringsnotatet begrunner departementet forslaget med at dagens regelverk ikke bare åpner for, men også oppmuntrer til, at barn sendes ut av foreldrene med mål om familiegjenforening og/eller økt velstand for familien. Den såkalte ankerbarn-teorien har tydeligvis på nytt fått fotfeste både blant regjeringspartiet Frps folkevalgte og andre innvandrekritiske organisasjoner og miljøer. Det har imidlertid vært vanskelig å finne empiri som støtter opp om teorien både da det med tyngde ble hevdet fra politisk hold på slutten av 1990-tallet og begynnelsen 2000-tallet, og i dag (se SSB 2007/58). I høringsnotatet belegger departementet påstanden med henvising til UNICEF rapporten Children on the move fra 2010. UNICEF har imidlertid sendt klage til Justisdepartementet der de blant annet sier «Når det gjelder påstanden om at barn sendes ut som ankerbarn er dette en konklusjon som vi har vanskelig for å finne støtte for i rapporten.» (se Amnesty Internasjonal Norges høringsuttalelse). PION mener at det er kritikkverdig at departementet begrunner forslaget om innstramning i retten til oppholdstillatelse som vil ramme en svært sårbar gruppe hardt på vilkår, basert på myter og vilkårlig lesing og forståelse av en rapport.

Det er arrogant og kunnskapsløst av departementet sett i lys av verdenssituasjonen, å hevde at foreldre som lever med krig og konflikter opptrer som lykkejegere som gladelig ofrer sin barn for å skaffe seg en bedre framtid i Norge. Det er også kunnskapsløst å se bort ifra at det kan være mange årsaker til at enslige mindreårige har behov for å flykte.

Det er heller intet som tyder hverken på at Norge oppleves som et land det er spesielt enkelt å få eller at familiegjenforening er et stort problem. I rapporten om «Enslige mindreårige asylsøkere og gjenforing med foreldre» skriver SSB «I dette notatet viser vi at familiegjenforening i Norge mellom enslige mindreårige og deres foreldre er et begrenset fenomen uansett hvilken tidsperiode vi ser på. Selv før innstrammingen av mulighetene for familiegjenforening [i 2000] var det relativt få som fikk foreldre til Norge.» (2007/58).

Forslaget vil neppe hindre at barn legger ut på flukt til Europa, og det er bekymringsfullt at departementet hverken drøfter hva de unge har vært igjennom under flukt, ser på helsemessige konsekvenser det har for barn å leve i en slik uvisshet og angst om og ikke kunne skaffe til veie nok dokumentasjon på 18-årsdagen for å sikre videre stabilt og trygt liv, eller hva som skjer med dem etter utkastelsen i Norge.

En rekke høringsinstanser har pekt på både de psykiske og fysiske helsemessige konsekvensene midlertidig oppholdstillatelse har for enslig mindreårige asylsøkere. Når det gjelder hva som skjer dem etter utkastelsen fra Norge har vi liten kunnskap utover at vi vet at noen ungdommer returnerer hjem, og andre blir i landet eller forsvinner: I perioden 2009-2015 hadde 221 barn fått en midlertidig oppholdstillatelse. Av dem var 94 fortsatt i Norge. 42 skal ha returnert og 75 av ungdommene var forsvunnet (Dokument 8:13 S (2015–2016)).

PION møter i vårt arbeid noen av disse som blir igjen i Norge eller forsvinner ut av systemet. Personer som har hatt midlertidig opphold inntil de blir 18 år og som fortsetter å leve som irregulær migrant /papirløs i landet, eventuelt pendler mellom andre europeiske land og Norge med sexsalg som inntektskilde. De personene vi har eller har hatt kontakt med, forteller om utstrakt erfaring med sexsalg under flukten fra hjemlandet for å finansiere livsopphold og menneskesmuglere. For mange har flukten fra hjemlandet ikke bare handlet om krig og konflikt, men også vært relatert til kjønnsidentitet og seksuell orientering; det har blitt avslørt at de har hatt sex med andre gutter eller menn og er presset på flukt. Den som kommer fra familier med dårlige økonomiske ressurser eller minst makt, får status som gjerningsperson, den andre som offer for seksuelle overgrep. Det gjelder selv i tilfeller der «gjerningspersonen» er offer for voldtekt og seksuelle overgrep av andre menn.

Tabuet og skammen knyttet til skeiv kjønnsidentitet og seksuell orientering har gjort at det ikke er et tema som formidles under prosessen med å søke asyl. Noen har blitt sett av landsmenn som formidler nyheten om at sønnen selger sex til menn og ser ingen mulighet for å returnere til hjemlandet, enten fordi det vil skade familien og være farlig for dem selv, eller at familien truer dem på livet.

Dette er en gruppe med stor sårbarhet for utnyttelse, vold og overgrep i sexarbeid fordi livet som rettsløs borger gir få alternativer til annen inntekt, hindrer rettsbeskyttelse og gjør anmeldelse umulig. Det fører til deportasjon. Flere av de personene vi har hatt/har kontakt med formidler om store psykiske og somatiske problemer relatert til livssituasjonen, men det er ingen helsehjelp til denne gruppen utover Helsesenteret for papirløse.

Nasjonalt og internasjonalt har oppmerksomheten om menneskehandel vært rettet mot kvinnelige migranter/asylsøkere/flyktninger som selger sex, og det er i dag liten kunnskap om denne formen for utnyttelse blant menn. Det har i løpet av de siste årene blitt ofret mer oppmerksomhet rettet mot at menn også er offer for denne formen for utnyttelse, spesielt erkjennelsen om at LHBT-befolkningen er en utsatt gruppe når det gjelder menneskehandel. I Trafficking in person-rapport (TIP) fra 2014, vises det til at nærmere 80 land har lover som kriminaliserer på basis av seksuell orientering og kjønnsidentitet.

Den nederlandske Humanity in Action viser i undersøkelsen Just Business? The Unknown World of Male Prostitution in the Netherlands at blant mannlige sexarbeidere i Amsterdam er det gruppen som oppholder seg ulovlig som er ofre for utnyttelser i form av menneskehandel.

Det er grunn til å etterspørre hvorfor departementet ikke drøfter konsekvenser som mulighet for utnyttelse i menneskehandel, det gjelder selvsagt ikke bare prostitusjon men alle økonomiske legale og illegale sektorer denne formen for utnyttelse finner sted. Spesielt sett i lys av at kampen mot menneskehandel har stor prioritet og folkevalgte politikere ofte fremmer Norges rolle som internasjonale fanebærer for å bekjempe denne formen for utnyttelse (Dokument 8:91 (2014-2015)), krever bedre rettssikkerhet for og oppfølging av ofre for menneskehandel (Dokument 8:116 (2014-2015)), og krever økt innsats overfor gruppen enslige mindreårige asylsøkere som forsvinner fra mottak for å avdekke mulig menneskehandel (Innst.90 (2015-2016)).

De forslåtte endringer til ny § 28 c om utide praksisen til at alle enslige mindreårige skal få midlertidig oppholdstillatelse vil som sagt ikke føre til at færre flykter fra hjemlandet eller søker beskyttelse i Norge. Det er ikke politiske signaler fra norske utlendingsmyndigheter som hindrer flukt men muligheten til å leve et liv uten krig, konflikt og/eller forfølgelse basert på kjønnsidentitet. Om forslaget går igjennom vil det garantert føre til at flere forsvinner fra mottak og flere som ikke kan returnere hjem men likevel har problemer med og skaffe til veie bevis på beskyttelsesbehov, vil oppholde seg i landet og være sårbare for utnyttelse.

PION mener at det er uverdig at en gruppe som er blant de mest sårbare blant asylsøkere og flyktninger reduserer til et virkemiddel for politiske signaler, og at derfor må forslaget til ny § 28 c må fjernes.

Oslo, 9. februar 2016

Astrid Renland

Adm. ansvarlig for PION