Høringssvar fra Ida Pauline Dyste Iversbakken

Jeg stiller meg bak Guro Sibekos høringssvar, og dette er hennes tekst: 

Svar på høring om endringer i Utlendingslova snr. 15/8555 med tilslutning til departementets intensjoner men noen kritiske merknader til de foreslåtte metoder
Jeg vil først si at jeg er enig i at asylretten er noe ingen må misbruke. Det er forstemmende å se politiske parti bruke flyktninger når de vil oppmjuke rettsstaten vår slik at politikere får makt på bekostning av oss - at de maner angst for å hindre tross når staten opptrer som mafiaboss.
Så jeg er overraska over at ingen av de lover departementet foreslår her er et forbud for enhver mot å påstå at det er her flyktningkrisa er. Mot å late som om våre grenser kjenner trykk, når den virkelige tyngden er av kropper som blir tykk havbunn.
Det er likevel grunn til glede - jeg leser jo at departementet er opptatt av nettopp det at i alle fall barn skal slippe slike farefulle turer. Men jeg må innrømme at jeg lurer på hvordan det henger sammen med kapittel 7 som helt klart vil gjøre det tusen ganger verre: Å nekte å gjenforene fedre med sine barn, er det samme som å dømme barna til selv å dra. Å dømme mødre til å håpe at båten vil holde til land, å la dem vandre gjennom Europa uten far og uten mann. De som er mødre blant dere vet de vil være stille når noen tar dem med vold og makt, de kan ikke annet, for barna har alt sett for mye, de må ikke våkne nå! Håpet om at barn kan bli som nye er alt som lar henne gå skritt etter skritt mot det hun håper blir hennes land nå …
Og så skal vi ta imot dem? Med så mye tyngre bør enn den de hadde hatt å bære hvis vi hadde hentet dem før! Før var en sykepleier og to ganske sunne barn. Nå er et traumeoffer, en mutist og en utagerende faen. Og så skal vi integrere? Eller skal vi nå egentlig det? Så vidt jeg kan se har forslaget ingen punkter om det! Ikke en setning om skole, ikke om idrettslag, ingenting om hospitering eller rett til en arbeidsdag. Vi kunne gitt flyktningkvinner plikt til bøllekurs, vi kunne gitt alle trening i norsk demokratisk diskurs. Vi kunne importert kvinner for å veie opp for alle menn - i afghanske kvinnefengsler kunne vi hentet de fleste av dem, vi kunne trent folk i feminisme – både flyktninger og nordmenn, i grunn, men i stedet foreslås det å holde flyktningbarn i en avgrunn av håpløst håp og ingen løfter, ingen vei og bare grøfter
Hvis jeg ikke hadde hatt en unge, hadde jeg ikke blitt så redd. Men hode og hjerte blir tunge når jeg tar inn hva som kan ha skjedd med landet mitt før han blir stor, det har vel aldri vært så kaldt her nord som det er den vinteren vi holder ut nå, det er ikke til å forstå at departementet vil kjøle oss enda mer ned, ønsker å skape krig av skjør fred, bryte lover og skryte av det og øde landet med bitterrå løvløyse
Flyktningbarn blir ikke integrerte av å møtes med hat og forakt
av å endeløst gå frustrerte over mangel på framtid og mangel på makt
og de skal ikke være internerte i tida mellom ankomst og utsendingsjakt
nei ungen min skal på skole med barn som har fått hele livet
satt på vent som venter på å bli sendt til et land som ikke lenger er hjemme
uten framtid, uten håp uten gjemmested for angstfylt kropp og livredd sinn
sinne som akkumuleres for hvert klassetrinn gir en framprovosert,
godt konstruert skrekkvisjon: Ungdom uten noen mulig endestasjon.
Uten noen ting å tape, uten noen ting å gi
uten midler til å skape uten løyve til å bli et medmenneske
da skal du være jævlig bra for ikke å bli forbanna nok til å lage kvalm
men mest frykter jeg de som ikke lager larm
som stille tar sin skjebne, som lever sine liv
som blir venner, som blir kjærester- sønnen min er strengt rettferdig
han vil aldri kunne tilgi den som - som et preventiv
mot å redde eksplosivt mange deporterer dem han elsker
skal han aldri få elske landet sitt?
Aldri kjenne nasjonal stolthet slite hjertet litt?
skal han skjemmes, skal han hate,
skal han gremmes, skal han late som om han er fra et annet sted?

Og hva med meg? Og mine tusener kollegaer
som daglig hører traumatiserte elever kalles lykkejeger
som om lykke er oppnåelig for dem
som har rømt i natta fra brennende hjem
sett morsvarme erstatta av kulde post mortem
som er det eneste trygge familiemedlem
vi skal være tryggest i verden for dem
gi dem smil, og rutine, grafem og morfem
rett tonem, kontroll på dyrs nervesystem
løsninger på matematiske problem
men lovforslaget nekter oss å trygge dem
å love dem framtid og eget hjem
skal vi vite at alt vi gjør for å hjelpe dem
er forgjeves – at departementet vil gi dem til krigen igjen
så snart de har muskler til å bære et våpen
så snart sinnet har blitt hat de kan rette mot hvem
som helst, så de kan krige for den som først frelste dem
ga dem mat og tilhørighet og en øvrighet å skyte på
annet kan de umulig få
når jeg har hjulpet dem å glemme arabiske bokstaver
lært dem å håndtere skistaver
men ikke å sjonglere bestikkelsesgaver
men det er alltids bruk for dem i verdens skyttergraver!

Kan Staten be meg om å sende dem dit
om å dømme dem sjanseløse gjennom blodslit
for norsk språk og gode skolekarakterer
norske verdier og norske manerer?
Lærerprofesjonen har en etisk plattform
som fastslår at selv den som er mest konform
har plikt til å beskytte barn mot krenkelse
fra fant, eller fut, eller spøkelse
om det så er et flertall på Stortinget
som vil sende våre barn i fortapelse
har vi lova å kjempe mot svekkelse
av deres rett til liv, frihet, trygghet og helse

For det er det de er. De er mine elever
og jeg krever at norske myndigheter håndhever
menneskerettigheter og barnekonvensjon
og stryker punkt 6.4 i den lovproposjonen som foreligger nå.
Dere må ikke la de svakeste av alle barn gå
hele barndommen og vente på undergangen
det er galskap. Det er ondskap. Måtte nidstangen
reises mot den som foreslår det
for at slikt er nidningsverk kan enhver god nordmann se
og alle som kan sin historie
kan kjenne igjen retorikken fra tredvetallet
stå imot den.
husk
historien skal dømme dere.

Til høringen