Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Høringssvar fra Antirasistisk Senter

Høringsuttalelse

Dato: 09.02.2016

Svartype: Med merknad

Vi viser til departementets høringsbrev, og takker for anledningen til å gi våre kommentarer.

Antirasistisk Senter stiller seg avvisende til de langt fleste forslagene i høringsnotatet. Vi kan dessverre ikke være enige i at dette er innstramninger som er egnet til å beskytte asylinstituttet. Tvert om er det i mange tilfeller snakk om innstramninger som på alvorlig vis vil svekke det.

Samtidig som vi anser at Norge har ressurser til å gi beskyttelse til langt flere flyktninger enn regjeringen er villig til, kan vi forstå behovet for at norske myndigheter har en viss kontroll over ankomstsituasjonen. De innstramningene som foreslås, er imidlertid på ingen måte moderate. De er vidtrekkende, og de risikerer på flere punkter å bryte med våre internasjonale forpliktelser. Konsekvensene vil både være å nekte beskyttelse til personer som har behov for det, og på alvorlig vis å svekke integreringen.

Vi vil nedenfor knytte noen korte kommentarer til en del av de konkrete forslagene.

 

4. og 5. Visumfrihet for asylsøkere og bortvisning på grense mot nordisk nabostat

Forslagene innebærer at regjeringen gis betydelig myndighet til, spesielt i perioder, å stenge grensene mer eller mindre fullstendig for asylsøkere. Bare de få som kommer med fly eller som kommer seg forbi grensen uten å oppdages, vil kunne søke asyl. Hvor ofte tiltaket vil kunne benyttes uten å komme i strid med Schengenregelverket, framstår som uforutsigbart. At tiltaket vil ha stor rekkevidde underbygges imidlertid av uttalelser under delen om kostnader i høringsnotatet, hvor departementet anser dette som et av tiltakene som vil ha størst innsparende effekt.

Det kan være ingen tvil om at forslaget svekker rettssikkerheten i dramatisk grad. Det er sterkt urovekkende at det ikke skal gis skriftlige vedtak eller klagerett. En viktig rettssikkerhetsgaranti forsvinner også ved at UDI fjernes som vedtaksmyndighet. Polititjenestemenn har ikke kompetanse til å gjøre asylfaglige vurderinger, for eksempel av om søkeren tilhører bestemte kategorier som gjør at saken skal unntas Dublin-prosedyre, eller om saker skal tas til realitetsbehandling på grunn av vern mot retur (§ 73).

Vi mener derfor at forslaget bør forkastes.

 

6.1 Klargjøring av bevis- og risikokrav ved vurderinger av beskyttelsesbehov

Regjeringen foreslår å skjerpe både beviskrav og risikokrav for innvilgelse av beskyttelse. Vår klare oppfatning er at disse kravene allerede praktiseres strengt per i dag. Regjeringen vil trolig slite med å finne en eneste advokat som jobber med disse sakene, som vil mene at utlendingsmyndighetene generelt gir ved dørene. Å skjerpe disse kravene ytterligere, vil få alvorlige konsekvenser i en rekke asylsaker.

Vi ønsker å minne om at det de siste årene har vært gjentatte tilfeller hvor det har vært grunnlag for å hevde at norske myndigheter har returnert mennesker til forfølgelse. Et av de groveste tilfellene skjedde nylig, da to tsjetsjenske asylsøkere – i to separate saker – ble torturert og drept etter retur fra Norge, tross sterke advarsler fra Den norske Helsingforskomité og den russiske menneskerettsorganisasjonen Memorial. Vi finner det svært urovekkende at dette er et tidspunkt hvor norske myndigheter foreslår å skjerpe kravene til bevis og risiko.

Det er kort sagt grunn til å frykte at de foreslåtte bevis- og risikoreglene vil føre til at mange med et reelt beskyttelsesbehov vil få avslag på sin asylsøknad i Norge. Forslagene vil ramme asylsøkere som ellers ville ha fått beskyttelse etter dagens regler, og som fortsatt vil ha krav på beskyttelse i andre europeiske land som har samme bevis- og risikokrav som følger av våre folkerettslige forpliktelser. Kravene risikerer således også å være i strid med folkerettslige forpliktelser.

Kort eksemplifisert i praksis, slik vi forstår departementets forslag: Hvis det er 49 prosent sannsynlighet (eller for den saks skyld 40 prosent sannsynlighet) for at det asylsøkeren sier er sant, oppfylles ikke kravet til sannsynlighet (jf. kravet om at redegjørelsen må være like sannsynlig som usannsynlig). Selv om det samtidig skulle være 90 prosent risiko for forfølgelse hvis redegjørelsen er sann, skal vedkommende etter disse reglene likevel få avslag – selv om det åpenbart er en betydelig risiko for forfølgelse. Med utgangspunkt i regler som dette, risikerer man at mange returneres til fare.

Vi mener derfor at forslaget bør forkastes.

 

6.2 Ny bestemmelse om oppholdstillatelse til utlendinger med rett til subsidiær beskyttelse

Vi er kritiske til forslaget. I praksis synes det meningsløst å gjeninnføre et så skarpt skille mellom personer som er vernet etter FNs flyktningkonvensjon, og de som er vernet særlig etter EMK. Alle personene det er snakk om, er reelt sett flyktninger, med det man gjerne omtaler som et "reelt beskyttelsesbehov". Skillet framstår i praksis som arbitrært og lite formålstjenlig.

Innstramningen vil blant annet slå hardt ut for en nokså liten gruppe syke og eldre som eksempelvis har flyktet fra krig. Menneskene det er snakk om vil stadig få opphold i Norge, og de må stadig få penger nok til å leve av i sin alderdom, men i stedet for en forutsigbar trygdeordning, vil de tilbringe sine siste leveår på sosialhjelp. I praksis henviser regjeringen denne sårbare gruppen til å avslutte livet i fattigdom, heller enn å gi dem en verdig avslutning på livet.

Vi mener derfor at forslaget bør forkastes.

 

6.3 Innføring av midlertidig beskyttelse

Vi er svært kritiske til forslaget om å innføre en ordning med rettighetssvake midlertidige oppholdstillatelser. Disse oppholdstillatelsene vil hensette asylsøkerne i en situasjon med langvarig utrygghet. De vil også redusere de lovlige mulighetene til å redde nære familiemedlemmer ut eksempelvis av en krigssituasjon, siden tillatelsene ikke danner grunnlag for familiegjenforening. En forutsigbar konsekvens er at bruken av slike midlertidige tillatelser dermed vil tvinge flere ektefeller og barn ut på den farlige reisen over Middelhavet.

At denne typen tillatelser kun skal brukes når det kommer større grupper av asylsøkere, gjør at den trolig vil bli brukt overfor grupper som flykter fra spesielt dramatiske situasjoner. Det er nærliggende å tenke på flyktninger fra borgerkrigen i Syria. Disse har ofte et sterkt behov for en avklaring av sin situasjon, og ikke minst for å sørge for at menneskene de elsker høyest, reddes.

Om ordningen utelukkende brukes i tilfeller hvor pågangen er så stor at det er umulig å foreta en ordinær behandling, kan tiltaket være akseptabelt. Vår åpenbare bekymring er at myndighetene alt for lett vil bruke denne muligheten også i situasjoner hvor det vil være mulig å gi ordinær behandling. I all hovedsak synes det også å være slik at hvis man er i stand til å fatte hurtige midlertidige vedtak, bør man også være i stand til å fatte hurtige ordinære, positive vedtak overfor grupper av asylsøkere hvor innvilgelsesraten i praksis ofte vil være henimot 100 prosent. Dermed synes forslaget også å legge opp til en ineffektiv tilnærming til saksbehandlingen.

At et slikt vedtak om midlertidig tillatelse ikke skal kunne påklages, forsterker vår uro. Dette innebærer at advokater og organisasjoner vil ha minimal mulighet til å bistå asylsøkerne i de krevende situasjonene som vil oppstå.

Vi mener derfor at forslaget bør forkastes.

 

6.4 Fornyet beskyttelsesvurdering ved fylte 18 år for enslige mindreårige asylsøkere

Vi er meget bekymret for konsekvensene av dette forslaget. Vi vil minne om at norske myndigheter har benyttet seg av en lignende ordning de siste årene, men overfor en langt mindre gruppe enslige mindreårige i aldersgruppen 16-18 år. De betydelige menneskelige kostnadene er blant annet sterkt dokumentert i Margreth Olins film «De andre». Nå ønsker regjeringen å utvide antallet som utsettes for denne ordningen betraktelig, og å senke alderen. Slik vil også yngre barn utsettes for denne usikkerheten, og gjennom en enda større del av oppveksten.

De mindreårige vil tilbringe mye av ungdomstiden i frykt for hva som vil skje med dem når de fyller 18 år. For mange vil det deretter være snakk om tvangsretur til et krigsherjet eller autoritært land og et liv fra hånd til munn, eller ny flukt. I stedet for å ta imot ungdommene som den ressursen de er, ønsker regjeringen å utvide en politikk som bryter dem ned og hindrer integrering. Vi kan ikke si dette tydelig nok: Det er svært forutsigbart at konsekvensene for mange av barna det er snakk om, vil være alvorlige. Dette vil simpelthen påføre mange av dem uopprettelig skade.

Vi mener derfor at forslaget bør forkastes.

 

6.5 Oppheving av rimelighetsvilkåret ved henvisning til internflukt

Det foreslås at asylsøkere som ellers oppfyller kriteriene for å anerkjennes som flyktning, kan nektes slik anerkjennelse hvis vedkommende kan søke tilflukt i en annen del av landet, uten hensyn til om det er "rimelig" eller ikke å henvise vedkommende dit. Vi ønsker å fremheve at dette går klart imot de standarder UNHCR har forsøkt å etablere, blant annet for å motvirke at asylreturer skal bidra til øke antallet internt fordrevne. Forslaget betyr konkret at personer vil henvises til potensielt ulevelige kår i en annen del av hjemlandet, og derved reduseres til et liv som internt fordrevne, ofte for mange år framover. Dermed vil det også være en stor sannsynlighet for at mange vil tvinges til ny flukt.

Vi bemerker at Norge ofte har hatt en streng praksis på dette punktet. Spesielt hva gjelder Afghanistan, er det dokumentert fra flere hold at mange av dem som har blitt returnert til intern flukt, har flyktet videre etter returen fra Norge. Hvis norske myndigheter skjerper denne allerede strenge praksisen så sterkt som her foreslås, vil dette problemet forsterkes på alvorlig vis.

Vi mener derfor at forslaget bør forkastes.

 

7. Endringer i regler om familiegjenforening

Det foreslås flere dramatiske innstramninger i retten til familiegjenforening for anerkjente flyktninger, spesielt innføring av underholdskrav og krav om fire års arbeid eller utdanning i Norge før familiegjenforening kan finne sted.

Forslagene plasserer oss blant de strengeste i Europa. Det sørger også ettertrykkelig for at mange av flyktningene som vi fullt og helt anerkjenner som flyktninger, aldeles ikke vil oppleve den roen og tryggheten som flyktningbeskyttelsen skal tilsi. For mange av disse vil de første årene i Norge tvert om bli preget av en endeløs bekymring for sine nærmeste. Dette forslaget har etter vårt syn ingenting å gjøre med å beskytte asylinstituttet. Det er tvert om et forslag som gjør skade på selve kjernen i den tryggheten flyktninger bør møtes med.

Vi er også svært kritiske til forslaget om at familiegjenforening kan nektes dersom referansepersonen ikke har permanent oppholdstillatelse i Norge og familiegjenforening eller -etablering er mulig i et land familien samlet sett har sterkere tilknytning til. Dette er bare enda et krav som i mange saker vil forvanske mulighetene for samliv betraktelig, og være enda et hinder i veien for at mennesker som er skilt av krig og undertrykkelse, skal kunne gjenforenes. Det er også snakk om en nokså absurd form for ansvarsoverføring til et annet land, hvor Norge forsøker å kvitte seg med mennesker man åpenbart anser som en byrde, og ønsker å lempe dem over på et tredjeland. Dette er nokså usympatisk på flere måter samtidig.

Vi mener derfor at forslaget bør forkastes.

 

8. Skjerpede krav for permanent oppholdstillatelse

Vi er sterkt kritiske til forslaget om at permanent oppholdstillatelse kun skal innvilges hvis utlendingen har vært selvforsørget de siste tre årene, og under forutsetning av at vedkommende har bestått avsluttende prøver i muntlig norsk og i samfunnskunnskap. Forslagene vil favorisere inkludering av ressurssterke individer, mens individer som eksempelvis sliter med skader fra krig og overgrep, eller som simpelthen har svært lav utdanning fra hjemlandet og dermed dårligere forutsetninger for integrering, vil ha vesentlig mindre tilgang på visse grunnleggende rettigheter.

De fleste flyktninger og innvandrere ønsker å stå på egne ben, lære seg norsk og finne sin plass i samfunnet. Regjeringens forslag er ikke en invitasjon til inkludering, men enda en barriere. For en del flyktninger står blant annet traumer, lav utdannelse fra hjemlandet, manglende arbeidserfaring, passivisert på mottak i årevis og mangel på nettverk i veien. Å heve kravene slik regjeringen foreslår, vil medføre at spesielt de mest sårbare flyktningene vil slite enda mer med å oppfylle kriteriene.

Samtidig skal det ved hver fornyelse av den ordinære oppholdstillatelsen, vurderes om grunnlaget for opprinnelig tillatelse er tilstede. Det betyr at mennesker som har bodd i Norge i mange, mange år, vil kunne miste oppholdstillatelsen og returneres til hjemlandet. I stedet for en trygg og forutsigbar fremtid i Norge, vil flyktningene dermed henvises til en tilstand av nærmest kronisk usikkerhet og engstelse.

Vi mener derfor at forslaget bør forkastes.

 

10.3 Redusert rett til fritt rettsråd

Vi reagerer sterkt på opphevelsen av et så grunnleggende rettssikkerhetstiltak for en gruppe som allerede utsettes for en meget problematisk behandling, nemlig asylsøkere med søknader som avvises. Norske myndigheter beveger seg i beste fall i grenseområdene for folkeretten med dagens avvisningspraksis, og trolig i strid med den. Dersom man avviser og returnerer en asylsøker til et område hvor det viser seg at vedkommende ikke er trygg mot videre retur til forfølgelse, vil det kunne være et klart brudd på folkeretten. At man i slike saker i tillegg skal nekte fritt rettsråd, legger opp til en ukorrigert skjønnsmessig maktutøvelse i et allerede tvilsomt felt.

Vi reagerer også på at departementet vurderer tiltak for å redusere kostnadene i forbindelse med rettsråd til enslige mindreårige asylsøkere. Det er her snakk om en spesielt sårbar gruppe, hvor det reelt sett er behov for mer juridisk bistand, ikke mindre.

Vi mener derfor at forslaget bør forkastes.

 

Konklusjon

Vi takker igjen for anledningen til å gi våre kommentarer, og håper departementet ved en senere anledning vil velge å fremme juridisk mer gjennomtenkte og ikke minst mer humane forslag.

Til toppen