Høringssvar fra NOVA - Høgskolen i Oslo og Akershus

NOVA svarer på høringsnotatet på bakgrunn av instituttets brede forskningsportefølje på integrerings- og innvandringsfeltet, og har følgende merknader til høringsnotatet med de foreslåtte endringer i utlendingslovgivningen:

NOVA mener at det foreliggende forslag bidrar til å svekke, snarere enn til å styrke, asylinstituttet. Dette fordi flere grunnleggende rettigheter for mennesker med beskyttelsesbehov er svekket i det foreliggende forslaget. Samtidig viser nasjonal og internasjonal forskning entydig at midlertidighet og svak rettslig tilknytning til vertssamfunnet hver for seg og samlet virker sterkt til å svekke integreringen (jfr. også flere innlegg på konferansen Understanding and Tackling the Migration Challenge: The Role of Research http://ec.europa.eu/research/conferences/2016/migration-challenge/index.cfm, som samlet noen av de fremste internasjonale forskerne på dette feltet i Brussel nylig for å diskutere forskningens bidrag til dagens situasjon). Vi vil minne om at blant annet situasjonen i Syria, mangelen på en fungerende regjering i Libya, og den svake stillingen til menneskerettighetene i land som Eritrea og Afghanistan m.fl. innebærer at et stort antall mennesker har et reelt beskyttelsesbehov utenfor sitt eget land. Samtidig er det slik at nærområdene har tatt imot svært mange flyktninger, mens Europa og andre rike land tar imot en langt mindre andel av verdens flyktninger enn det som var tilfelle for ti år siden (se http://www.unhcr.org.uk/about-us/key-facts-and-figures.html). Forslagene til innstramminger rammer i stor grad konvensjonsflyktninger og andre personer med beskyttelsesbehov, på måter som vil gjøre deres integreringsprosess vanskeligere.

Det samlede endringsforslaget svekker dermed både asylinstituttet og integreringen. Dette er vår overordnede merknad. Under følger noen merknader til spesifikke endringsforslag.

Til § 28: Vi finner ingen begrunnelse for eller rimelig årsak til at hensynet til barn, slik det er tatt med i gjeldende lov, er fjernet her. Hensynet til at søkeren er barn er helt grunnleggende, og må selvsagt tas inn igjen, jfr. Barnekonvensjonen og Grunnlovens § 104.

Videre heter det i forslaget til endring av § 28: “Retten til anerkjennelse som flyktning etter første ledd gjelder ikke dersom utlendingen kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn det området søkeren har flyktet fra.” Her er det fjernet et tillegg i gjeldende lov: "Retten til anerkjennelse som flyktning etter første ledd gjelder ikke dersom utlendingen kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn det området søkeren har flyktet fra, og det ikke er urimelig å henvise søkeren til å søke beskyttelse i disse delene av hjemlandet." Dette tillegget bør bli stående som i dag, i og med at rimelighetshensyn ikke er mindre relevante enn før.

Til § 9 første ledd annet punkt og § 32 nytt annet ledd: 1) forslaget om begrensning i visumfriheten forsterker den sterkt uheldige tendensen til at enkeltland stenger sine grenser og dermed svekker både det europeiske Schengen-samarbeidet og solidariteten mellom de nordiske land. 2) det er ikke sannsynliggjort at politiets tjenestemenn har den nødvendige kompetanse til å vurdere om en asylsøknad skal realitetsbehandles eller ikke. Dette er et ansvar som bør ligge til utlendingsforvaltningen.

Ny § 38 a: Vi forstår begrunnelsen om at “dagens regler kan gi incitamenter for at barn sendes av gårde på lange, farefulle reiser”, som såkalte “ankerbarn”. Vi vil likevel gjøre oppmerksom på at argumentasjonen om såkalte ankerbarn tidligere har vist seg å være svakt underbygd (Se blant annet Eide, K. (2007). "Enslige asylbarn og historiens tvetydighet." Det Nordiske Tidsskriftet, Engebrigtsen, A. (2002). Forlatte barn, ankerbarn, betrodde barn - et transnasjonalt perspektiv på enslige, mindreårige asylsøkere. Oslo, NOVA.). Det foreligger ingen forskning som viser at dette er en hovedgrunn til enslige mindreårige asylsøkeres flukt – derimot viser forskning at a) mange enslige mindreårige asylsøkere har mistet sine foreldre og annen familie som følge av krig eller andre traumatiserende hendelser og b) foreldre sender sine barn på flukt fordi de vurderer dette som mindre farlig enn å bli i hjemlandet. Dermed er det liten grunn til å tro at en slik endring som er foreslått, kan motvirke at barn flykter uten sine foreldre. Samtidig er det overveiende sannsynlig at en slik endring vil føre til at de mindreårige får en svakere tilknytning og dårlige integrering i Norge, dårligere psykisk helse, dårligere skoleresultater og dermed også dårligere livssjanser i Norge og/eller når de reiser tilbake til hjemlandet. 

Endringer i regler om familiegjenforening: De foreslåtte innstramminger i disse reglene vil påføre flyktninger og andre personer med beskyttelsesbehov et høynet nivå av emosjonelt stress, som vil virke negativt inn på integreringsprosessen. Det må legges til grunn at dette er personer som allerede har vært utsatt for traumer, menneskerettighetsbrudd og flukt, og at de dermed har et større behov enn gjennomsnittsbefolkningen for nærhet og støtte fra egen familie, spesielt den første tiden i Norge. Det finnes ikke forskningsmessig belegg for å anta at de foreslåtte innstrammingene vil styrke integreringen, slik departementet legger til grunn, snarere tvert imot. I tillegg vil de foreslåtte innstrammingene øke sannsynligheten for at nære familiemedlemmer som selv er i fare, legger ut på flukt og ankommer Europa som asylsøkere, med de ekstra menneskelige og økonomiske kostnader dette medfører. Det vil da etter Dublinforordningen i de fleste tilfeller være Norges ansvar å behandle deres søknader om asyl. 

Vilkår om selvforsørgelse: NOVA støtter departementets syn på selvforsørgelse som ett av flere viktige elementer i integreringen. Vi støtter videre bemerkningen om at det bør gjøres unntak for dem som kommer til Norge i høy alder, og for yngre personer som er under utdanning. Det bør også gjøres unntak for personer med nedsatt funksjonsevne. Inntektskravet er etter vår vurdering lagt urealistisk høyt i forhold til de mulighetene nyankomne har på arbeidsmarkedet. På grunnlag av kjennskap til arbeidsmarkedet, vil vi videre foreslå en relativt lav nedre aldersgrense for dem som kommer til Norge i høy alder. Det kan også differensieres etter kompetanse, slik at aldersgrensen settes noe lavere for personer med liten eller ingen relevant utdanning eller yrkeserfaring og noe høyere for personer med kompetanse som etterspørres i Norge. For yngre personer som er under utdanning foreslår vi å sette en aldersgrense som ligger noe høyere enn det som er vanlig for unge voksnes selvforsørgelse i Norge, av hensyn til den ekstra innsatsen utlendingene må gjøre for å lære norsk og finne fram i det norske utdannings- og arbeidsmarkedssystemet, og de hindringer som diskriminering i arbeidsmarkedet innebærer. Her er det også viktig at påbegynte utdanningsløp ikke avbrytes med bakgrunn i krav om selvforsørgelse, noe som ville føre til en svakere tilknytning til arbeidsmarkedet enn det som ellers er sannsynlig.