Høringssvar fra eirin smeberg

Norsk flyktningepolitikk har i høst og vinter vært preget av hastverk ,jfr hastevedtak ala Storskog, kutt i økonomiske ytelser for flyktninger bosatt i alle typer mottak, forslag om midlertidig opphold for enslige mindreårige flyktninger frem til de fyller 18, strengere kriterier for familiegjenforening og permanent oppholdstillatelse m.m Dette ble særlig tydelig etter endringene i Rjeringen i des 2015, da vi bl.a fikk vår første innvandrings- og integreringsminister. Samtidig ble IMDI (intgrerings- og manfoldsdirektoratet) underlagt Justisdepartementet og innvandrings- og integreringsministeren.  Fokus har vært, og er, på å hindre mennesker i å ta seg inn i Norge og på returer, fremfor å gi individuell behandling av asylsøknader og integreringstiltak. Dette tydeliggjøres gjennom den dehumaniserende og fryktfremmende retorikken som brukes angående flyktningesituasjonen, f.eks: flyktningkrise, horder, godhetstyrrani, yte ikke nyte, osv. og gjennom regjeringens forsøk på å returnere flyktninger til utrygt 3land uten å realitetsbehandle asylsøknader.  

Ikke alle som kommer til Norge har rett til/krav på beskyttelse. Retten til å søke asyl er nedfelt i artikkel 14 av Verdenserklæringen om menneskerettighetene, som sier at «Enhver har rett til i andre land å søke å ta imot beskyttelse mot forfølgelse». Norge har underskrevet denne erklæringen med de forpliktelsene som følger av det. I den forbindelse er det vesentlig at man skiller mellom begrepene migrant og flyktning. En flyktning er en person som har flyktet fra sitt hjemland og med rette frykter for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller tilhørighet til en bestemt sosial gruppe., men også personer som har flyktet fra sine hjemland som følge av væpnet konflikt. Personen som flykter må ha krysset en internasjonal landegrense for at reglene i FNs flyktningkonvensjon skal gjelde.

Forslagene til lovendringer legger ikke til rette for integrering i det norske samfunnet. Forslagene som fremmes om innstramming av mulighetene for familiegjenforening er direkte integreringshemmende. Med de foreslåtte kravene om arbid/utdanning i fire år , inntekt på min 305000 er det innlysende at familiegjenforening for mange vil bety at de er adskilt fra sine familier (ektefelle/barn) i en tidsperiode som langt overskrider de fire årene som nevnes i lovendringsforslaget. Dette er en psykosomatisk belastning for flyktningen som befinner seg i Norge, men også en farlig situasjon for familiemedlemmene som ikke er i trygghet, og ikke minst for barn som forhindres i kontakt med sine foreldre. Dette, sammen med at opphold skal gis midlertidig for 3 år ,noe som står i kontrast til tidsperspektivet i forslaget om familiegjenforening min 4 år, og faktum at adgang til arbeid er begrenset, gjør at asylsøkeres liv settes på hold på ubestemt tid. Det forventes at de skal integreres, de skal lære språk, kultur og samfunnskunnskap, men de skal vite at de vil kunne returneres til sine oprinnelsesland, selv om de har oppholdt seg i Norge i inntil 20 år.

• Norge må bevare retten til å søke asyl jfr internasjonale konvensjoner og lover.
• Det må gis forsvarlig behandling av asylsøknader.
• Ingen returer til utrygge 3 land
• Ingen endringer i forhold til opphold for enslige mindreårige som foreslått
• Ingen innstramminger av reglene ad familiegjenforening
• Gi raskere muligheter for flyktninger å kunne ta arbeid og/eller komme i gang med/fortsette utdanning.
• Nei til lukkede mottak