Høringssvar fra Reine Dyrstad

Norge har en Utlendigslov og en Utlendingsforskrift. Det å forandre den med en gang den er under press, er inkonsekvent.

Inkonsekvens i lovverket vil kunne føre galt av sted. Hvis lover skal forandres hver gang det følger utfordringer med å følge dem, vil i realiteten bety å leve uten lover.

Forslagene til forandring angriper for det første reglene om asyl, der hensikten er å begrense hva som gir rett til asyl. Når krisen og utfordringene oppstår, ønsker regjeringen å begrense mulighetene for asyl etter gjeldende regler, for på den måten, og på bekostning av hvilke rettigheter mennesker har, å begrense antall flyktninger som kommer til Norge. At Norge ikke følger opp sine forpliktelser når de oppstår, og heller prøver å forandre på reglene om forpliktelser er uakseptabelt. Dette vil gå utover enkeltmenneskers rettigheter. Det foreslås også regler som vil gi større muligheter for avvisning ved norsk grense for personer som kommer fra trygge land. Praksis de siste måneder har vist at myndighetene ikke har hatt god nok kontroll på hva som er et trygt land, da det viser seg at Norge sender ut mennesker som står i stor fare for å tilbakesendes til opprinnelsesland der det er stor fare for forfølgelse og verre. I og med det voksende antallet med saker der det viser seg at det har blitt tatt feil avgjørelser ved avvisninger, og dette bare har blitt oppdaget ved at flere advokater og organisasjoner frivillig tar eget initiativ for å korrigere feil, må slike forandringer av regler ikke gjennomføres, eller i det minste utsettes, til man har kontroll på hvem et såkalt trygt land er trygt for.

På forespørsel i e-post til Fremskrittspartiet fra meg der jeg spør om Syria er trygt får jeg til svar:

"Hei.

Syria er stort sett trygt. Nesten åtte millioner syrere har valgt å flykte i eget land. Om Norge skal sende tilbake til Syria er opp til regjeringen å bestemme.

Vennlig hilsen

Fremskrittspartiet"

Når nå mennesker blir hentet tilbake fra Russland, som regjeringen sier er trygt, og partiet som har Innvandrings- og integreringsministeren sier at Syria er "stort sett trygt", er det grunn til å være skeptisk til regjeringens evne til å bestemme hva som er et trygt land, og man burde stoppe alle endringer som går i retning av å gjøre det letter å sende mennesker tilbake der de kom fra.

For det annet foreslås endringer av regler om permanent oppholdstillatelse. Målet er, ifølge regjeringen, å gi sterkere incitamenter for integrering. Forslagene gjør det vanskeligere og sørger for at det tar lenger tid å få familiegjenforening. Kravene grenser mot det umulige der tid og inntektskrav vil stå i veien for at mennesker som er i en integreringssituasjon skal kunne konsentrere seg om å integreres. Bekymringer for sin egen familie vil være dominerende faktorer i hverdagen, og skape unødvendig lidelse for enkeltmennesker. Har et menneske fått asyl, er familiegjenforening en menneskerett. Det å gjøre dette vanskeligere for mennesker er direkte skammelig og umenneskelig og er ikke hva jeg ønsker at Norge skal være.

Det som iføge forslaget skal gi sterker incentiment for integrering er bare et dårlig fordekt forslag for, gjennom indirekte trusler mot mennekser på flukt om at de ikke får se familien sin igjen, å prøve å skremme mennesker fra å søke hjelp i Norge. Menneskers lidelse blir brukt som et middel for å gi andre mennekser på flukt, et signal om ikke å komme til Norge. Å bruke mennesker som signaler, er helt forkastelig, og brukes stort sett mot kriminell oppførsel der straff skal avskrekke andre fra å gjøre kriminelle handlinger. Å gjøre livet vanskeligere for mennekser på flukt for å sende et signal til andre mennesker på flukt er umenneskelig. Pragmatikk er vanskelig, men å angripe flyktende menneskers rettigheter for å sende et signal til andre kan ikke være innenfor menneskerettighetene.

For det tredje, å stramme inn reglene for mindreårige asylsøkere for å motvirke at barn sendes ut på farefull reise på egenhånd er en forenkling av situasjonen flyktninger befinner seg i. Hva skal til av vanskeligheter og lidelser for å sende et barn på flukt ? Hvilken forståelse for deres situasjon og grad av desperasjon ligger det i å mistenke alle mindreårige flyktninger for bare å være utsendte lykkessmeder for resten av familien ? Det å generalisere over alle enslige mindreårige, og lage regler som omtrent har som forutsetning at alle mindreårige asylsøkere er utsendt av familien sin for å skaffer familien penger, og ikke flyktninger, vil gjøre livet ekstremt vanskelig for helt enslige mindreårige. Det å bo i et land som mindreårig, og vite at man skal sendes ut den dagen man fyller atten år, at man allerede er utstøtt av samfunnet man befinner seg i, vil gjøre integrering vanskelig, og vil påføre disse mindreårige store kvaler i hverdagen. Skal en femtenårig Afghaner, når han fyller atten, etter flere år i Norge, sendes til f.eks. Kabul ? Det ligger i forslaget en holdning av generalisering, og en reaksjonmåte som vil være skadelidende for de aller svakeste av de svake, mindreårige flyktninger, som står i fare for å bli dratt med i dragsuget av en så streng regelendring.

Det fjerde punktet der regelendringene er ment å legge til rette for mer effektiv saksbehandling er vel i bunn og grunn et prinsipp man alltid følger i Norge. Man må ha en så effektiv saksbehandling som mulig når det gjelder alle saker i Norge, men det skal ikke gå på bekostning av menneksers rettigheter. I denne saken om Utlendingsloven og Utlendingsforskriften er det ekstremt viktig å trå forsiktig da effektivisering av systemet lett kan gå utover menneskers rettigheter.

Forandringene i regler regjeringen foreslår, legger til grunn at alle flyktninger i utgangspunktet har uærlige hensikter, og vil, med sine innskrnkninger helt generelt gå ut over mennesker som er reelle flyktninger. I navnet av å ta uærlige mennekser som ikke har rett på beskyttelse eller opphold, tar man i fra reelle flyktninger deres rettigheter ved flere av disse endringene regjeringen har ute på høring.

Forslaget forskyver ansvaret Norge har for å finne de som har rell på beskyttelse og opphold i Norge, over på reelle flyktninger. Dette blir nesten som en variant av å måtte bevise sin uskyld i rettsvesenet.

I rettsvesenet vårt har vi vel et prinsipp som heter; Heller ti skyldige fri enn en uskyldig dømt.

Heller ti uærlig inn i Norge enn en reell flyktning sendt tilbake til mulig forfølgelse, tortur og  død ?

Å lage regler som er så strenge at vi sender mennesker på flukt tilbake til det de flykter fra er hverken ønskelig eller menneskelig. Disse forslagene vil i det store og hele gjøre det.

Vi må se bort i fra alle forslagen, bruke det vi har av lover fra før. Det å forandre på lover og regler hver gang vanskeligheter oppstår vil slå tilbake på oss selv en gang i fremtiden.

Og det å bruke mennesker og deres skjebne og lidelser som signaler til andre mennesker er i denne sammenhengen forkastelig.