Høringssvar fra May-Britt Berge

Viser til høringsnotatet «Endringer i utlendingsloven. Innstramninger II».

Jeg stiller meg sterkt kritisk dette notatet, og frykter hvilke konsekvenser disse innstramningene kan få for mennesker som allerede er i en vanskelig og sårbar situasjon.

Det strider mot en human tankegang at mindreårige, enslige asylsøkere ikke skal få permanent oppholdstillatelse, og at de kan risikere å måtte forlate landet når de fyller 18 år. Det er horribelt at unge mennesker kan bli nødt til å leve med denne usikkerheten i så mange år, og at de i en alder av 18 år kan bli nødt til å forlate venner, fosterfamilie, studier og arbeid for å dra til et land der de ikke har noe kontaktnett. Disse menneskene utgjør jo også en stor ressurs for Norge, siden de kan ta utdanning og være aktive i arbeidslivet i mange år framover.

Jeg er også bekymret for innstramninger i forhold til familieinnvandring. Å øke tidsperspektivet før referansepersonen kan få familien sin og heve kravet til inntekt vil bare forverre integreringen, og gjøre det mer sannsynlig at personen får en dårligere psykisk helse. Dette vil igjen gjøre det vanskeligere for referansepersonen å tjene nok til å kunne søke om familiegjenforening, siden det å vere psykisk syk virker inn på arbeidsevnen. Dette kan fort bli en ond sirkel, og føre til at personer ikke får mulighet til å bli gjenforent med sin familie i det hele tatt.

Et slikt sorteringssamfunn der personer ikke kan leve sammen med familien sin fordi de ikke klarer å tjene over en viss sum per år, og i fjor, og i fremtiden, og der de ikke kan ha mottatt noen stønader i det hele tatt, er forkastelig. Dersom en person mister jobben for eksempel, og må ha stønad for en kort periode, starter opptjeningstiden på nytt. Andre forhold, som inntekt familiemedlemmer som kommer til Norge kan bidra med, og/eller oppsparte midler, må kunne tas i betrakning. Det er også en faktor her at tiden det tar å behandle søknader om oppholdstillatelse, familiegjenforening etc. er lang, og at det i praksis vil ta mye lengre tid enn de foreståtte 3 eller 5 år før en person kan bli gjenforent med sin familie.

Jeg er også kritisk til forslaget om å fjerne fri rettshjelp, og å senke klagefristen fra tre til en uke. Dette vil gjøre det nærmest umulig for mange mennesker å klage på et vedtak. Det å skrive en klage er i utgangpunktet ikke enkelt for en privatperson alene, og når språk, kunnskap om samfunn og regler, og manglende kontaktnett som kan hjelpe - er faktorer, blir det enda vanskeligere.

I tillegg vil jeg utrykke min bekymring for at departementet foreslår at søknad om permanent oppholdstillatelse skal kunne avslås dersom det foreligger "tungtveiende innvandringsregulerende" hensyn. Hva er disse "hensynene"? Som eksempel er det i notatet oppgitt at permanent oppholdstillatelse kan avslås dersom "beskyttelsesbehovet skyldes søkerens egne handlinger etter at søkeren forlot hjemlandet og det hovedsakelige formålet med disse handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse". Jeg undrer meg på hvilke handlinger det er snakk om og hvordan det skal fastslås hva formålet med disse handlingene er. Som eksempel kan jeg her tenke på LHBTI personer som søker asyl. Vil disse endringene medføre at disse personene kan bli beskyldt for at deres egne handlinger har ført til beskyttelsesbehovet, når de for eksempel deltar i LLH her i Norge, eller på andre måter er aktive og synlige LHBTI personer i Norge? Siden dette er en gruppe asylsøkere som er sårbare allerede, er jeg redd for at en slik endring kan forverre deres situasjon. Russland er heller ikke et "trygt" land for LHBTI personer og mange andre asylsøkere, og jeg ber dere om å legge vekt på høringssvaret fra LLH i forhold til dette.

Jeg er ingen politiker, men jeg mener at det blir tatt alt for lite hensyn til menneskers psykiske helse når det kommer til asylpolitikken, og jeg tror at disse endringene vil forverre situasjonen for mange mennesker og føre til et samfunn med større ulikheter. Jeg ber politikere som jobber med dette, vær så snill, tenk dere om. Hvordan hadde dere hatt det selv og fungert, dersom dere måtte flykte fra krig og ikke fikk se familien deres på over tre år? Dersom dere var redd for at familien deres kunne bli utsatt for tortur eller dø i et bombeangrep. Eller om dere var i konstant frykt for å bli sendt tilbake på 18 års dagen deres? Ville dere kunne konsentrere dere om arbeidet og fungere på en optimal måte, aldri bli syke og aldri trenge hjelp? Dette kunne vært dere.

Mvh,

May-Britt Berge