Høringssvar fra St. Olavs hospital HF, Helse Midt-Norge RHF

Innspill til høring om Samboergaranti fra HOD fra Avdeling for geriatri ved avdelingssjef Ingvild Saltvedt, St. Olavs hospital HF

Høringen gjelder forslag om en ny hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 tredje ledd og § 3-2 andre ledd som skal sikre sykehjemsbeboere og deres ektefeller/samboere en rett til å kunne bo sammen selv om den ene trenger plass i sykehjem.

Ved en slik løsning skal kommunene gi partnere, både med og uten helse og omsorgsbehov, mulighet til å flytte inn på sykehjem når de ønsker det. Ordningen skal være frivillig både for sykehjemsbeboeren og partnere, og det skal ikke skapes press eller forventninger om at partneren skal følge sykehjemsbeboeren inn på institusjonen,

Partnerens omsorgstjenestebehov må sees løsrevet fra den som oppfyller vilkårene form sykehjemsplass. Når sykehjemsbeboeren dør må kommunen gjøre en selvstendig vurdering av partnerens behov for helse- og omsorgstjenester. Denne vurderingen vil danne grunnlaget for eventuell videre tjenestetildeling fra kommunen til partneren.

Dersom kommunen etter en konkret vurdering kommer til at partneren vil være til hinder for et forsvarlig tjenestetilbud til sykehjemsbeboeren, øvrige beboere på institusjonen eller andre personer med behov for institusjonsplass, vil forsvarlighetskravet være avgjørende for kommunens vurdering av om samboergaranti kan oppfylles i den enkelte saken.

Innspill til høringen

Dette er jo i utgangspunktet et prinsipp som knapt noen kan være uenige i på et individnivå.

I utgangspunktet vil det gjelde pasienter som er så syke at de ikke lenger kan bo hjemme. Minst 80% av norske sykehjemsbeboere lider av demens og mange har i tillegg andre alvorlige sykdommer, dette er bakteppet for våre innspill.

Hvis både pasienten og samboer/ektefelle trenger institusjonsplass, bør det være et overordet mål at hvis begge ønsker det, bør de få være sammen enten på samme rom eller på tilgrensende rom, selv om det finnes situasjoner der litt avstand kan være hensiktsmessig.

Involvering av pasientens nærmeste pårørende er helt nødvendig for å gi et godt tjenestetilbud. Men det er et klart skille mellom et samarbeid der pårørende bor et annet sted og der de også skal ha muligheten for å bo i en sykehjemsavdeling. Ettersom pårørende kjenner pasienten best vil dette potensielt kunne bedre kvaliteten på tjenesten og gi større trygghet for sykehjemspasienten.

Men det kan være noen utfordringer.

- Dette dreier seg stort sett om eldre pasienter og deres ektefelle der man i en del tilfelle også ser at ektefellen er syk og/eller preget av høy alder. En ser ofte at belastningen ved omsorgen går utover helse og livskvalitet til den friskeste. Ved at de også skal bo sammen på en sykehjemsavdeling, kan pårørendes situasjon forbli uendret. Det må derfor være en helhetsvurdering som ligger til grunn for en anbefaling om hva som blir riktig for de ulike parene.

- I noen tilfelle ser at det er uenighet mellom helsepersonell og pårørende om hvilke tjenester en pasient med demens trenger og hvordan disse bør utføres. Slike situasjoner kan bli veldig ressurskrevende for personalet i en sykehjemsavdeling hvis ansvarslinjene er utydelige.

- I praksis vil helsepersonell som jobber i avdelinger med pasienter og pårørende yte bistand til begge to ved behov. Dermed vil en slik ordning kunne medføre behov for oppbemanning av sykehjemsavdelinger

- En må også tenke over konsekvensene ved at «friske» skal bo i sykehjemsavdelingene i forhold til hensynet til de andre pasientene. Det kan også bli utfordrende med taushetsplikten ovenfor andre pasienter.

- Man bygger ofte sykehjemsavdelinger av et begrenset antall pasienter, blant annet for at det skal være oversiktlig for personer med demens. Hvis ektepar skal bo sammen vil det kreve bygningsmessige tilpasninger som igjen kan medføre økte kostnader. For eksempel er de fleste sykehjemsrom for små til at to personer kan bo der over tid, og det kan også tenkes at ektepar som bor sammen medfører mer besøk til avdelingen, noe det må finnes lokaler til slik at det ikke blir uro i avdelingen.

- Det er knapphet på institusjonsplasser og et økende antall eldre vil det trengs stadig flere plasser. Man foreslår her å tilby plasser for personer som ikke trenger å bo i institusjon, har man sett på de samfunnsmessige og økonomiske konsekvensene av dette forslaget?