Høringssvar fra Asker kommune

Høringssvar fra Asker kommune

Det vises til brev fra Helse- og omsorgsdepartementet datert 26. august 2019 med vedlagt høringsnotat om å forskriftsfeste samboergaranti. Hurum, Røyken og Asker kommuner slås sammen 1. januar 2020, og avgir felles høringssvar. Hovedutvalg for Velferd behandlet saken i sitt møte 27. november 2019, der flertallet støttet rådmannens forslag til høringssvar.

Departementet foreslår at eldre pleietrengende på sykehjem skal kunne bo sammen med ektefelle/samboer, uavhengig av partnerens pleiebehov. Høringsforslaget innebærer en utvidelse av det som er lagt til grunn i nye Asker kommune, der det åpnes for at ektefeller og samboere hvor begge oppfyller kriteriene for langtidsopphold skal få mulighet til å bo sammen. Asker kommune vurderer at forslaget om samboergaranti for partner uten pleiebehov reiser en rekke problemstillinger som bør utredes nærmere før en slik garanti inkluderes i forskrift av 12. november 2010 nr. 1426 om verdig eldreomsorg.

Kommunene står overfor betydelige bærekraftutfordringer som er grundig beskrevet i Regjeringens perspektivmelding fra 2017. Aldrende befolkning, flere som lever lenger, flere brukere med sammensatte behov, i kombinasjon med mindre fødselskull, innebærer at det blir svært krevende å opprettholde velferden på dagens nivå. På denne bakgrunn mener kommunen at det er viktig å analysere faktagrunnlaget før nye rettigheter og garantier gis dem som ikke har nødvendig behov for tjenester. Forslaget bryter også med prinsippet om at det er kommunen som avgjør hvordan kommunale tjenester skal organiseres, og hvilken tjeneste eller kombinasjon av tjenester hver enkelt skal få tilbud om. Det som tilbys skal oppfylle kravet om nødvendige helse- og omsorgstjenester av forsvarlig kvalitet og omfang, og baseres på en individuell og faglig vurdering.

Departementet legger opp til en samboergaranti med stor grad av skjønnsutøvelse for den enkelte kommune. I en situasjon hvor det allerede er antatt en kapasitetsutfordring knyttet til tilstrekkelig antall sykehjemsplasser for de som fyller vilkår for langtidsplass, vil en samboergaranti nødvendigvis måtte ses opp mot kapasitet. Departementet uttaler i høringen at kommunen må foreta en konkret vurdering knyttet til om en partner vil være til hinder for et forsvarlig tilbud både til den enkelte beboer (samboer/ektefelle), men også i forhold til øvrige beboere og andre med behov for institusjonsplass. I dette ligger en mulighet for kommunen til å vurdere kapasitet på sikt, og ikke kun knyttet til situasjonen ved hver enkelt tildeling, slik kommunen oppfatter forslaget. Det vil nødvendigvis føre til stor grad av skjønnsutøvelse, uten at departementet gir særlige holdepunkter for hva skjønnsutøvelsen skal vurderes opp mot, ut over kapasitet. Dette er utfordrende for kommunen å styre etter.

Slik forslaget er fremlagt vil det være potensiale for forskjellsbehandling mellom kommuner, og også mellom de enkelte partnere knyttet til hvordan situasjonen vurderes. Kommunen kan på ett tidspunkt være i en situasjon hvor det er kapasitet til å tilby en partner plass sammen med ektefelle/samboer, for så å oppleve stort press på sykehjemsplasser. Det innebærer at kommunen vil måtte avslå mulighet for samboerskap for de påfølgende partnere, og liten grad av likebehandling mellom søkerne. Det fremstår videre uklart i hvilken utstrekning kommunen faktisk kan avslå en søknad fra partner, med den begrunnelse at kapasiteten for kommende søkere til langtidsplass må tas hensyn til. Departementet belyser i liten grad hvorvidt kommunen kan vurdere søknader i et større perspektiv for sykehjemsplasser, herunder måneder og år.

Asker kommune etterlyser videre en nærmere vurdering av rettstilstanden for den enkelte partner når sykehjemsbeboer dør. Departementet skriver at kommunen må gjøre en selvstendig vurdering av partnerens behov for helse- og omsorgstjenester knyttet til videre tjenestetildeling fra kommunen til partneren. Det åpner for stor grad av usikkerhet for den enkelte. Dette må videre ses i sammenheng med usikkerheten knyttet til de økonomiske følgene av en samboergaranti. For mange representerer tildeling av sykehjemsplass en stor økonomisk omveltning, som krever nye praktiske og økonomiske tilpasninger for partneren. Egenandelen for en sykehjemsplass beslaglegger en betydelig andel av sykehjemsbeboerens inntekt. Det er som et utgangspunkt rimelig å legge til grunn at en eventuell partner som skal bo på sykehjem også vil måtte dekke utgifter tilsvarende kost og losji. For mange vil det innebære at det ikke lenger er mulig å beholde egen bolig ved siden av. Departementet har ikke lagt føringer for hva som vil anses som en rimelig vurdering i de tilfeller hvor partner ikke selv fyller vilkår for langtidsplass når ektefelle dør, men selv står uten egen bolig. Kommunen etterlyser en nærmere vurdering fra departementet når det gjelder dette spørsmålet.

Den foreslåtte samboergarantien reiser også etiske dilemmaer man bør være oppmerksom på. Ofte har partner/familie stått i både utfordrende og vanskelige situasjoner med stor belastning i lang tid før det foreligger en institusjonsplass, spesielt for personer med demens. Den friske vil kanskje kjenne på en forventing til å flytte sammen med sin partner ved en samboergaranti. Det kan heller ikke utelukkes at det kan være belastende for den friske å bo på sykehjem sammen med den syke, med uavklarte roller til hva som forventes av hjelp og tilrettelegging, samt begrensede mulighet for sosialt liv.

Når det gjelder de praktiske konsekvensene av en samboergaranti har de færreste institusjonsrom kapasitet eller utforming som muliggjør at ektefeller /samboere kan bo sammen på et rom, slik at det må benyttes to rom, alternativt at det bygges om. Det er også sannsynlig at det vil medføre økte kostnader knyttet til bemanning. Dette er forhold av betydning for kommunen som ikke er tilstrekkelig belyst i høringsnotatet.