Høringssvar fra Luftfartstilsynet

Høringssvar fra Luftfartstilsynet - forslag om endringer i pakkereiseloven og i angrerettsloven

Dato: 16.11.2018

Svartype: Med merknad

Luftfartstilsynet viser til brev av 16. oktober og høring om endringer i pakkereiseloven og i angrerettloven.

Reisegaranti for transportdelen av en pakkereise

Luftfartstilsynet støttet i høringen om innføring av pakkereisedirektivet departementets opprinnelige forslag om å videreføre den norske regelen om reisegaranti for transportdelen av en pakkereise, som nå etter anmodning fra Stortinget foreslås tatt inn i pakkereiseloven.

Luftfartstilsynet støtter fortsatt et forslag om reisegaranti for transportdelen av en pakkereise. Luftfartstilsynet legger vekt på at det er rimelig at passasjerer på det samme charterflyet er dekket av samme garantiordning i en insolventsituasjon, samt at risikoen for konkurs hos en reisearrangør antas å være større enn for ordinære flyselskaper. Luftfartstilsynet forstår imidlertid Virkes innvendinger om at markedet har endret seg, og er enig i at det er lite logisk at en «seat-only»-reise skal være underlagt et krav om reisegaranti når den foretas på rutefly hvor andre passasjerer ikke har tilsvarende beskyttelse. Dette er imidlertid ikke et argument for å svekke forbrukerbeskyttelsen for norske reisende, men kan like gjerne være et argument for å jobbe for en reisegaranti i insolvenssituasjoner for ordinære ruteflypassasjerer. En slik ordning må imidlertid gjennomføres gjennom et felleseuropeisk regelverk og er ikke gjenstand for tema her.

Angrerett på avtaler om pakkereiser

Luftfartstilsynet støtter forslaget om å innføre angrerett for pakkereiser kjøpt utenom faste forretningslokaler i pakkereiseloven.

Luftfartstilsynet legger til grunn at dette vil gjelde et fåtall pakkereiseavtaler. De fleste pakkereiser selges over Internett eller telefon (dvs. ved fjernsalg), eller eventuelt hos et reisebyrå. Det er ikke aktuelt med angrerett for avtaler inngått ved fjernsalg.

Salg utenfor faste forretningslokaler vil typisk være messesalg, dørsalg eller på salgsmøter, og vil ofte være rettet mot eldre. Dette er gjerne situasjoner hvor den reisende kan bli overrumplet og ta lite informerte valg. I slike tilfeller vil den reisende kunne ha behov for det ekstra vernet en angrerett gir. I forhold til pakkereiselovens generelle avbestillingsmuligheter er det riktignok liten forskjell. Den reisende har rett til å avbestille pakkereisen mot et gebyr, så merverdien for den reisende i en angrerett er muligheten til å gå fra avtalen i angrerettperioden uten å betale gebyr. Dette kan imidlertid være viktig for den enkelte reisende, og ulempen for den enkelte pakkereisearrangør må antas å være forholdsvis liten.

Luftfartstilsynet synes departementets utforming av reglene i hovedsak er god. Vi har imidlertid to innspill vi ber departementet vurdere.

Det første gjelder unntaket fra angrerett for pakkereiser formulert i angrerettloven § 2 bokstav d. Som departementet selv er inne på, medfører spørsmål om angrerett at tanken gjerne går til angrerettloven. Når det framkommer i angrerettloven § 2 bokstav d at angrerettloven ikke gjelder for avtaler om pakkereiser, kan det tenkes at enkelte stanser der og tar for gitt at det ikke er angrerett for pakkereiser kjøpt utenom faste forretningslokaler. Luftfartstilsynet er enig med departementet i at den aktuelle reguleringen bør gjøres i pakkereiseloven, og rettslig sett er det ikke behov for å gjøre noe i angrerettloven § 2 bokstav d. Vi ber imidlertid departementet vurdere om det av pedagogiske hensyn bør inntas en henvisning til pakkereiseloven § 22 i angrerettloven § 2 bokstav d, slik at sammenhengen i regelverket kommer tydeligere fram.

En mulig måte å formulere dette på kan være å legge inn følgende tillegg i angrerettloven § 2 bokstav d:

 d) avtaler om pakkereiser, jf. pakkereiseloven § 6 og § 22 annet og tredje ledd,

 

Det andre innspillet gjelder muligheten for å la manglende informasjon få konsekvenser for reisearrangøren. For at angreretten skal ha en praktisk funksjon, må reisearrangøren opplyse om denne. Unnlates dette, foreslår departementet at angrefristen utvides fram til reisen finner sted. Det er fornuftig. Luftfartstilsynet ber imidlertid departementet vurdere om mangel på andre informasjonselementer i pakkereiseloven § 9 bør gis samme virkning. En viktig begrunnelse for angrerett for pakkereiser kjøpt utenom faste forretningslokaler er at den reisende ikke får tatt informerte valg. I følge Forbrukertilsynet skjer slike salg ofte i salgsmøter, og «[r]eisene kan framstilles gratis, som en premie eller med en lav inngangssum», jf. Forbrukertilsynets høringsuttalelse gjengitt i Prop 54 L (2017-2018) avsnitt 6.2.4. Det kan være grunn til å anta at den reisende ikke alltid får all lovpålagt informasjon i slike møter. Det vil være en god sanksjon om mangelfull informasjon generelt får samme virkning som manglende informasjon om angreretten. Dette vil først og fremst ramme useriøse aktører som ikke følger regelverket, og vil være av mindre betydning for seriøse aktører som gir den reisende korrekt informasjon.

En mulig måte å formulere dette på kan være at pakkereiseloven ny § 22 andre ledd annet punktum heller utformes slik:

Dersom arrangøren eller formidleren ikke har opplyst om retten til gebyrfri avbestilling (angreretten), jf. § 9 første ledd bokstav h, eller har opplyst mangelfullt om noen av de øvrige informasjonselementene i § 9, gjelder gebyrfritaket frem til pakkereisen begynner.

  

Med vennlig hilsen

 

Nina B. Vindvik

Torgeir Øines

juridisk direktør

juridisk seniorrådgiver

Direktoratsavdelingen

 

 

 

Dokumentet er elektronisk godkjent og krever derfor ikke signatur.

Vedlegg