16/36653665-HIH                                                                            4.07.2016

Høring – Forslag til endringer i rettshjelploven, rettshjelpforskriften og stykkprisforskriften.

Jeg viser til Høringsnotat av 25.05.2016.

Ca. 10 % av Fri rettshjelps saker omfatter barnefordeling og skifte ved samlivsbrudd.

Vi hadde i alt 347 saker i 2015.

Innledningsvis fremstår det underlig at man påpeker at «taket» for egenandel ikke er hevet på flere år. Det kan ikke være departementets mening at størrelsen på egenandelen skal følge pris og lønnsutviklingen? Rettshjelpordningen og egenandelen bør etter vår mening avspeile den sosiale og økonomiske situasjonen mange ubemidlede befinner seg i.

Det alarmerende er etter vår mening at taket for inntekt- og formue for å kvalifisere for fri rettshjelp har stått stille siden 2006 og slik sakte har ført til at stadig flere faller utenfor ordningen.

Når det gjelder forslaget til økning av inntektsgrensen med kr. 20.000 for de som har forsørgerbyrde, er dette positivt. Med dagens utgangspunkt i bruttoinntekt, vil likevel mange falle utenfor. Effekten av endringen svekkes av at den bl.a. gjøres avhengig av at advokaten søker om dispensasjon, noe som i seg selv er tidkrevende med stramme stykkprissatser.

Advokaten løpere risikoen ved ikke å få innvilget fri rettshjelp for en uformuende klient.

Fri rettshjelp frykter derfor at tendensen blant private advokater til ikke å ville påta seg fri rettehjelpsaker, ikke vil svekkes av forslaget til oppmyking av dispensasjonspraksis.

Da rettshjelploven ble vedtatt i 1980 var tillegget for forsørgelse av ektefelle 10.000 for ektefelle og 10.000 for barn og utgangspunktet var nettoinntekt. At inntektsgrensen økes ved forsørgerbyrde, burde direkte uten at det må søkes om dispensasjon og må ikke være en «kan» regel.

Fri rettshjelp ser med bekymring på departementets bruk av hevet egenandel ved fri sakførsel som virkemiddel for ønske om en skjerpet prosessøkonomisk vurdering ved fri sakførsel.

Det synes som om departementet har oversett det faktum at den første vurderingen som tas ved et saksanlegg, er om saken er prosedabel og risikoen for å bli idømt saksomkostninger. Denne risikoen er like stor om den ene partene er privatbetalende eller i saker hvor begge partene fyller vilkårene for fri sakførsel. I begge tilfeller blir det i regelen nedlagt påstand om å erstatte saksomkostningen til det offentlig.

Risikoen for å tape med saksomkostninger er selvsagt et incitament for å inngå forlik.

Like ofte er det faktisk slik at saken har vært så tvilsom at partene vil blitt dømt til å dekke egne saksomkostninger uansett utfall. Dette viser med all tydelighet at søksmålet var berettiget og domstolene aksepterer derfor at det ikke legges ned slik påstand når det inngås forlik.

En høy andel av forlik må vurderes som et gode og at stridigheter bilegges uten anke, bør være et mål og styrkes.

Allerede i dag med den egenandel som er, er det mange som ikke har økonomisk mulighet til å fremme sin sak for retten. Det er videre et gjennomgående problem at disse oftest er kvinner og personer med innvandrerbakgrunn.

Når det i særdeleshet gjelder foreldretvistene, er dagens ordning med mekling i domstolen et glimrende tilbud til familier med høyt konfliktnivå. I disse familiene har som oftest partene vært til en serie meklinger, til og med i konfliktråd uten at man har kommet til enighet. Samtidig lever barn i konfliktene i måneder og år før den blir bilagt ved domstolenes mellomkomst.

Det er positivt feil når departementet legger til grunn at søksmål i disse sakene er konfliktdrivende. Vår erfaring er det stikk motsatte.

Vår erfaring i disse sakene er at de som kommer til oss og som vi henviser videre til ekstern advokat for å fremme saken for domstol, har et utall av meklinger bak seg og langvarige konflikter.

Domstolens autoritet med barnefaglig sakkyndig ved siden tvinger partene til å tenke fremover, være løsningsorienterte og prøve ut ordninger til barnets beste slik at partene blir trygge på at dette fungerer. Formentlig har samfunnet spart store beløp i form av gjentatte hovedforhandlinger med ankerunder og ulykkelige barn i midten om ordningen ikke hadde fantes.

I de få sakene som kommer inn til domstolene har nettopp familiemekling utenfor domstolene ikke vært tilstrekkelig. Det er først når domstolene med den autoriteten som ligger i bunnen og usikkerheten vedrørende utfallet av en hovedforhandling er tilstede, at partene innser at de må komme frem til enighet. De blir konfrontert med konsekvensene av konflikten for barna og blir dessuten raskt klar over at gjennom et forlik kan de skreddersy den avtalen som skal gjelde, noe man ikke kan ved en dom.

I fri rettshjelpsakene er det ofte svært ulik styrkeforskjell mellom partene. Det er i regelen den svake parten som tilstås fri sakførsel. Om dette blir ytterligere vanskeliggjort, vil man øke denne styrkeforskjellen ytterligere og det er den som har økonomi til det som vil få gjennomslag.

Fri rettshjelp vil på det sterkeste fraråde en økt egenandel i disse sakene.

I skiftesakene er det et gjennomgående trekk at det er menn som har høyest inntekt og står som eiere av den største delen av den samlede formue. Denne ulikheten forsterkes også med et forslag om høyere egenandel og ordningen med fri sakførsel opprettholdes. Dette er enda tydeligere i den eldre delen av befolkningen hvor mange kvinner hadde deltidsarbeid eller var hjemme med barn og ble minstepensjonister.

Å stille krav til at partene har felles bolig og barn under 18 år for å få fri rettshjelp i skiftesaker, fører igjen til at den svakeste parten blir gjort svakere.

I skiftesakene ved vårt kontor, er det de færreste som eier egen bolig og delingen gjelder f. eks. oppsparte midler på den enes konto, eiendom i næring, bil, fritidseiendom eller innbo av verdi som er registrert på den ene av ektefellene.

Det er fortsatt ofte slik at alle verdier står registrert på mannen alene selv om de inngår i felleseiet.

Departementets forslag innebærer i praksis at det for mange ikke vil bli gjennomført noe skifte fordi den ubemidlede parten i forholdet ikke har mulighet til å forfølge sitt krav med advokatbistand i domstolene. Eiendomsforholdene forblir som de var før samlivsbrudd og kravet er i praksis tapt.

Fri rettshjelp har ofte henvist skiftesaker til advokat utenfor kontoret nettopp fordi sakene er arbeids- og tidkrevende og det må innhentes oversikt over formuen som skal deles.

En reduksjon av stykkprisfaktoren vil derfor vanskeliggjøre muligheten for faktisk å få oversikt over delingsgrunnlaget i disse sakene og svekke rettssikkerheten for den ubemidlede da færre advokater vil påta seg slike saker.

Om adgangen til fri sakførsel fjernes, vil rettsikkerheten være ytterligere svekket og kunne føre til betydelig urett.

Oslo 4.07.2016

Bente Oftedal Roli

skesjonsleder

Oslo kommune- Fri rettshjelp