Høringssvar fra Per Arne Amundsen

Dato: 05.02.2020

Svartype: Med merknad

HØRINGSUTTALELSE

Endring av Sameloven, Prop. 116 L (2017-2018)

Kopi

Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite

Forslaget om å endre Sameloven iht Prop. 116 L inneholder bestemmelser som må anses å være usaklig forskjellsbehandling til fordel for samer, noe som vil være rasediskriminerende og ulovlig forskjellsbehandling av øvrige norske folkegrupper og individer.

Lovendringen kan ikke gjennomføres av to hovedgrunner:

1. Særtiltaket er ikke behovsutredet og saklig begrunnet slik det kreves i Lov om menneskerettigheter og Regjeringens Utredningsinstruks. Proposisjonen gir en ensidig og ufullstendig saksfremstilling som er egnet til å forlede Stortinget.

2. Særtiltaket er ulovlig forskjellsbehandling i strid med norsk lov, EU-direktiver og internasjonale konvensjoner. Samene er integrert og på alle måter likestilt. Det er derfor ikke saklig grunnlag for særtiltak.

Sitater er markert i ”hermetegn og kursiv”.

Diskrimineringslovutvalget

Viser til utvalgets utredning i NOU 2009:14 Et helhetlig diskrimineringsvern, under ledelse av Hans Petter Graver, jurist og professor ved UiO.

Utredningen gir en god og grundig oversikt over det rettslige grunnlaget på området. Finner det hensiktsmessig å sitere noen vesentlige og relevante punkter omhandlende diskrimineringsforbud og unntaksbestemmelser.

Symmetrisk lovgivning

NOU 2009:14 Side 42:

Norsk diskrimineringslovgivning er som hovedregel symmetrisk, i den forstand at den beskytter både de grupper som tradisjonelt er bedre stilt og de grupper som er dårligere stilt. For eksempel kan forbudet mot diskriminering på grunn av kjønn påberopes av både menn og kvinner. Eller sagt på en annen måte: Vi har alle et kjønn, på samme måte som vi har en alder, en seksuell orientering, en etnisk bakgrunn osv.

Det symmetriske prinsipp innebærer en plikt for lovgiver og staten til å sørge for at andre folkegrupper og individer, som tradisjonelt har blitt hevdet ”å være bedre stilt” i Norge, i dette tilfelle majoritetsbefolkningen, kvener og alle andre minoritetsgrupper, ikke blir utsatt for diskriminering ved at samer tildeles usaklige særrettigheter

Lovgivningen angir på den ene siden plikt for myndighetene til å arbeide aktivt for likebehandling og like muligheter. Det kan skape behov for forskjellsbehandling i den hensikt å oppnå et saklig formål. Dersom angjeldende gruppe er likestilt og har like muligheter kan det ikke sies å foreligge et saklig behov.

Loven gir strenge krav til saklighet i forskjellsbehandlingen, og til saklighetsutredning, slik at ikke andre individer eller grupper blir diskriminert som følge av at noen får særrettigheter på feilaktig grunnlag.

Forbud mot diskriminering

NOU 2009:14 Side 40-41:

Forskjellsbehandling som er saklig regnes ikke som diskriminering i rettslig forstand.Forskjellsbehandling er et nødvendig, men ikke et til­ strekkelig, vilkår for å påvise diskriminering (jf. punkt 3.2.1). Ikke enhver forskjellsbehandling er diskriminering i rettslig forstand; med diskriminering menes usaklig forskjellsbehandling. Kravet om saklighet er et element i diskrimineringsbegrepet.

Selv om saklighetskravet formuleres forskjellig i ulike konvensjoner og lover, er det neppe noen realitetsforskjell mellom de ulike formuleringene. I noen konvensjoner og lovtekster er avgrensningen mot saklig forskjellsbehandling ikke formulert uttrykkelig, jf. for eksempel i SP, EMK og likestillingsloven. En slik avgrensning må likevel innfortolkes. FNs menneskerettskomite har uttrykt saklighetskravet som et krav om at forskjellsbehandlingen er «reasonable and objective».

Saklighetskravet kan ses som et krav om en forholdsmessighetsvurdering, det vil si en avveining mellom individets interesser og behov for diskrimineringsvern på den ene siden, og de motstridende interesser og behov på den andre siden. Det skal foretas en avveining mellom formålet med forskjellsbehandlingen, og hensiktsmessigheten og konsekvensene av det middel som er valgt for å nå formålet. Kravet er imidlertid også noe mer enn en slik mål/ middel-avveining. Kravet henviser også til en totalvurdering av motstridende interesser, hensyn og behov, hvor særlig behovene for menneskerettslig beskyttelse for enkeltindividet blir vurdert opp mot flertallets, samfunnets og myndighetenes behov for å forskjellsbehandle.

3.2.3 Positiv særbehandling

Positiv særbehandling er forskjellsbehandling av bestemte grupper for å fremme likestilling. Særbehandlingen skal kompensere for at enkelte grupper har en svakere posisjon i samfunnet enn andre, som kan

svekke de reelle forutsetningene for å nyttiggjøre seg rettigheter og muligheter.

Lovens krav til saklighetsvurdering må i dette tilfelle være å undersøke om samene reelt sett har en svakere posisjon i samfunnet enn andre på det angjeldende området, altså innen retten til å bli konsultert eller ha innflytelse i saker som kan berøre deres interesser. Og begrunne hvorfor de må ha særrettigheter i lovs form for å kunne nyttiggjøre seg rettigheter og muligheter på området. Dette må sees i lys av de rettighetene de allerede har etter Konsultasjonsavtalen med staten, Plan- og bygningsloven, Saksbehandlings- og konsultasjonsloven osv.

Det må tas med i totalvurderingen at mange kommuner har avtale med Sametinget som gir forpliktelser på området. Og at mange kommuner med samiske innbyggere, allerede har samarbeidsformer som involverer disse i relevante saker.

Det henvises videre til ”NOU 2002: 12 Rettslig vern mot etnisk diskriminering” som gir ” Opplysninger om etnisk diskriminering i Norge”. I utredningen angis det ikke et eneste forhold som tilsier at samene er diskriminert på dette området.

NOU 2009:14 Side 46:

4.3.1 FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter

Det følger av artikkel 26 at alle er like for loven, og at lovgivningen skal forby enhver form for forskjellsbehandling. Bestemmelsen forbyr altså diskriminering på generelt grunnlag. Diskrimineringsforbudet er således ikke knyttet til de enkelte rettighetene etter konvensjonen. Vernet gjelder forskjellsbehandling på grunn av kjønn, rase, hudfarge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller status for øvrig.”

Med henvisning til ”status for øvrig” gir en politisk status som ”urfolk” ingen rett til diskriminerende særtiltak i seg selv. Grunnlaget må være ut fra et saklig behov for å bli likestilt.

(Samene i Norge har for øvrig ikke en rettslig status som ”urfolk” i og med at grunnlovsforslag om dette er avvist av Stortinget. De er rettslig sett en folkegruppe.)

Konvensjonen er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven § 2 og har dermed forrang i forhold til andre lover som er i strid med rettighetene i konvensjonene, jf. menneskerettsloven § 3.

Norge har signert tilleggsprotokollen om individuell klagerett, slik at individer på visse vilkår kan bringe påstander om manglende etterlevelse av diskrimineringsvernet fra myndighetenes side inn for FNs Menneskerettighetskomité.”

Forbudet mot diskriminering i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter har dermed forrang i forhold til Sameloven og konvensjon ILO 169.

NOU 2009:14 Side 46-47:

4.3.2 FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Etter FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fra 1966 (ØSK) artikkel 2, skal statene garantere at konvensjonens rettigheter blir utøvet uten forskjellsbehandling av noe slag på grunn av rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller status forøvrig. Viktige rettigheter etter konvensjonen er rett til arbeid, rettferdige og gode arbeidsvilkår, foreningsfrihet, rett til utdanning og deltakelse i det kulturelle liv. Det følger altså en plikt til å sikre rettighetene etter konvensjonen. Omfanget av disse handlingspliktene er likevel begrenset i praksis.

Konvensjonen er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven § 2 og har dermed forrang foran andre lover som er i strid med rettighetene i konvensjonene, jf. menneskerettsloven § 3.”

FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter har dermed forrang i forhold til Sameloven og konvensjon ILO 169.

NOU 2009:14 Side 301:

Menneskerettsloven har en egen forrangsregel.

Menneskerettsloven har til formål å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett, jf. § 1. Menneskerettsloven § 2 slår fast at Den europeiske menneskerettskonvensjon, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og FNs konvensjon om barnets rettigheter skal gjelde som norsk lov i den utstrekning de er bindende for Norge. Det samme gjelde protokoller til konvensjonene, så fremt dette er lovbestemt. Etter loven § 3 skal bestemmelsene i konvensjonene og protokollene ved motstrid gå foran bestemmelsene i annen norsk lovgivning.

Forrangsregelen kommer bare inn i bildet dersom det foreligger motstrid mellom en inkorporert konvensjonsbestemmelse og norsk rett.

NOU 2009:14 Side 47

4.3.4 FNs konvensjon mot rasediskriminering

FNs konvensjon fra 1965 om avskaffelse av alle former for rasediskriminering forplikter statene til å følge en politikk rettet mot bekjempelse av rasediskriminering, jf. artikkel 2. Statene skal forby og avskaffe enhver form for rasediskriminering, og garantere likhet for loven uten forskjellsbehandling på grunn av rase, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, fra enhver persons, gruppes eller organisasjons side, jf. artikkel 2 nr. 1 bokstav d. Dette gjelder særlig i forbindelse med retten til likebehandling for domstolene og andre rettshåndhevingsorganer, retten til personlig sikkerhet, politiske rettigheter og andre borgerlige rettigheter, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, samt retten til adgang til alle steder og tjenester til bruk for allmennheten, jf. artikkel 5.

Konvensjonen gjelder som norsk lov, jf. lov mot etnisk diskriminering § 2. Norge har i henhold til særskilt erklæring akseptert at Rasediskrimineringskomiteen kan behandle individklager, jf. konvensjonen artikkel 14.

Artikkel 2 2. Konvensjonspartene skal, når forholdene gjør det nødvendig, ta spesielle og konkrete forholdsregler på det sosiale, økonomiske, kulturelle og andre områder for å sikre tilfredsstillende utvikling og vern for visse rasegrupper eller individer som tilhører disse grupper, med det formål å garantere at de fullt ut og på like fot kan nyte menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Disse forholdsregler må ikke i noe tilfelle føre til at ulike eller særlige rettigheter opprettholdes for forskjellige rasegrupper etter at de mål tiltakene tok sikte på, er oppnådd.”

Med henvisning til mine vedlegg 1 og 2, hevdes det å være en kjensgjerning - at den samiske minoritetsbefolkningen er fullt ut integrert i det norske samfunnet, uten diskriminering på noe område og med evne til å nyte alle menneskerettigheter.

De særtiltak som fortsatt gjelder er dermed å anse som diskriminerende ovenfor den øvrige befolkningen og følgelig ulovlige å videreføre.

Etter en lang periode med særtiltak overfor samene er hensikten om likestilling oppnådd, og de mange særtiltakene må følgelig opphøre, med mindre det fortsatt foreligger reelt saklig grunnlag på enkelte områder.

NOU 2009:14

4.6 EU-og EØS-rett

4.6.1.3 Oversikt over relevante direktiver

Side 52:

EU har i tillegg vedtatt direktiv 2000/43/EF om forbud mot diskriminering på grunn av rase eller etnisitet (rasediskrimineringsdirektivet) og direktiv 2000/78/EF om generelle rammebestemmelser om likebehandling i arbeidsforhold som nedfeller et forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, religion, tro, funksjonshemming og alder (rammedirektivet). Også disse direktivene er hjemlet i EU-traktaten artikkel 13 og faller derfor i utgangspunktet utenfor EØS­ samarbeidet. Norge har likevel valgt å implementere direktivene i nasjonal lovgivning.

“4.6.1.4 Krav til implementering av direktiver

Direktivene må implementeres i nasjonal lovgivning for at de skal kunne påberopes av individer. Statene plikter å nedfelle rettighetene og pliktene (i denne sammenheng plikten til å ikke diskriminere og retten til å ikke bli diskriminert) i lovgivningen, i tråd med direktivet. Det er et krav om at direktiver gjennomføres med tydelig angivelse i lovteksten.

Lovgivningens saklighetskrav

NOU 2009:14 Side 219:

Utvalget foreslår på denne bakgrunn at offentlige myndigheter skal ha aktivitetsplikt på alle lovens diskrimineringsgrunnlag. Aktivitetsplikten vil omfatte det offentlige som lovgiver, tjenesteyter og bevilgende myndighet. Plikten omfatter statlige organer, kommuner og fylkeskommuner. Det vises til lovforslaget § 14.

Offentlige myndigheters aktivitetsplikt vil som i dag innebære en plikt til å utrede likestillingsmessige konsekvenser av lovforslag, og å oppheve lover og forvaltningsvedtak som er i strid med diskrimineringsloven, ivareta hensynet til likestilling og mangfold ved det offentlige tjenestetilbudet, ved vedtak om bevillinger mv.

Side 16

Kapittel 16 Unntak for saklig forskjellsbehandling

16.2 Gjeldende unntaksregler

Felles for alle unntaksreglene er – med visse variasjoner – at unntaksadgangen er betinget av at forskjellsbehandlingen har et saklig formål, at den er nødvendig og at den ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles.

16.3 Harmonisering av gjeldende unntak

Felles for alle reglene er også – med visse variasjoner – at unntaksadgangen er betinget av at forskjellsbehandlingen har et saklig formål, at den er nødvendig og at den ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles. Alle gjeldende unntaksregler bygger på at unntaksadgangen avhenger av en konkret og skjønnsmessig helhetsvurdering.

Prop. 116 L inneholder ingen informasjon som kan dokumentere at lovens krav til saklighetsvurdering er oppfylt.

Det er ikke dokumentert

-at lovforslaget ikke er i strid med norsk lov og Folkeretten

-at forskjellsbehandlingen har et saklig formål

-at forskjellsbehandlingen er nødvendig

-at forskjellsbehandlingen ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles

-at det er utført en avveining mellom individets interesser og behov for diskrimineringsvern på den ene siden, og de motstridende interesser og behov på den andre siden

-at det er utført en konkret og skjønnsmessig helhetsvurdering

-at det ikke finnes alternative og mindre inngripende måter å oppnå formålet på

Prop. 116 L inneholder ingen utredning eller helhetsvurdering som tjener til å oppfylle lovens saklighetskrav som nevnt ovenfor.

Proposisjonen kan hevdes å være ensidig og egnet til å forlede Stortinget. Kun de momenter som taler for å gi ytterligere særrettigheter til folkegruppen er tatt med. Ingen for og imot analyse, ingen informasjon om gjeldende saklighetskrav, ingen konsekvensutredning, ingen vurdering av andre måter å gjøre dette på, ingen drøfting av forhold som taler imot.

I proposisjonen er det heller ikke vist til noen hjemmel eller krav i norsk lov eller Folkeretten for lovfesting av slik konsultasjonsplikt.

Prop. 116L (2017-2018) Side 47/48

Daværende Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) uttalte i høringen at gjeldende konsultasjonsavtale bør evalueres før konsultasjonsplikten lovfestes og eventuelt utvides til å omfatte kommuner og fylkeskommuner. KRD uttaler:

Erfaringene hittil med konsultasjonsplikten er at ordningen er krevende å praktisere, og det knytter seg usikkerhet til gjennomføringen.

KRD viste videre til at utvalget slår fast at staten ikke har en folkerettslig plikt til å lovfeste plikten til å konsultere samiske interesser.

At gjeldene konsultasjonsavtale ikke er evaluert er nok et brudd på lovens krav om saklighetsvurdering.

Endringene i Sameloven vil, på grunn av at saklighetskravene ikke er oppfylt, komme i konflikt med blant annet Menneskerettsloven, som er tatt inn i Grunnloven, og har forrang i forhold til Sameloven.

Diskrimineringslovens § 8 om Positiv særbehandling

I en sakslighetsutredning slik loven krever, må det også være opportunt å undersøke om samenes nåværende situasjon på området er av en slik karakter at allerede gjeldende særtiltak gitt i Konsultasjonsavtalen med staten, og eventuelle andre lover, må endres eller oppheves. Det er god grunn til å hevde at samenes innflytelse i forhold til politiske og statlige organer har endret seg vesentlig, i positiv retning, i løpet av de siste tiårene.

Samene er den eneste folkegruppen som har egen statssekretær til å ivareta sine interesser. Om det fortsatt er grunnlag for å opprettholde en slik diskriminerende ordning bør vurderes nærmere.

Viser i den forbindelse til Diskrimineringslovens § 8 om Positiv særbehandling:

Særbehandling som bidrar til å fremme lovens formål, anses ikke som diskriminering etter loven her. Særbehandlingen skal opphøre når formålet med den er oppnådd.

Tilsvarende påbud om opphør finnes også i andre konvensjoner og norske lover.

Å henvise til at de er ”urfolk” og at det dermed foreligger plikt etter ILO 169, som begrunnelse av saklighet, blir feilaktig – henviser igjen til passusen i lov og konvensjon: ”Vernet gjelder forskjellsbehandling på grunn av kjønn, rase, hudfarge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller status for øvrig.”


Eksempel på ulovlig forskjellsbehandling

Rochi-saken viser at en person kan få ”ført sin sak” overfor vår ”høyeste utøvende myndighet”, også etter at saken er avgjort i retten. Om denne typen innblanding i en rettsprosess er lovlig, er en annen sak. Om det ulovlige byggverket fra før 2005 fortsatt står, er også en annen sak.

”Protokoll fra konsultasjonsmøte mellom Sametinget og arbeids- og inkluderingsministeren 14. desember 2005.”

9.3 Rochi-saken

Bakgrunnen for saken er at Hålogaland Lagmannsrett har gitt Statskog medhold i at ei hytte er bygget ulovlig på en festet tomt i Finnmark, og at Statskog kan rive hytta. Sametinget viste til at det er uheldig at rivningstillatelsen blir iverksatt rett før finnmarkslovens regler om Finnmarkseiendommen trer i kraft, og før kommisjonen har utredet rettigheter i Finnmark. Arbeids- og inkluderingsministeren vil ta saken opp med landbruks- og matministeren.”

Tilsvarende rettighet er det ingen andre enn registrerte samer i Sametinget som får og slik registrering skjer på bakgrunn av etnisitet. (Minst en oldeforelder som hadde samisk som hjemmespråk). Det dokumenterer at Konsultasjonsavtalen slik den er i dag, og en endring av Sameloven som foreslått, er usaklig diskriminering av øvrige folkegrupper på etnisk grunnlag.

Hvordan dette vil kunne slå ut når det skal konsulteres, i hemmelighet ned på laveste saksbehandlernivå i kommunene, er lett å forestille seg.

Siden mesteparten av konsultasjonene med statlige organer, fylker og kommuner vil være unntatt offentlighet - legges det til rette for en forskjellsbehandling som vil bli svært konfliktskapende i lokalsamfunnene og som vil sette lokaldemokratiet i vanry.

Til slutt henvises det til domstolenes og spesielt Høyesteretts prøvingsplikt etter § 89 i Grunnloven:

Prøvingsretten innebærer også en prøvingsplikt for domstolene. Den gir domstolene i oppgave å kontrollere at Stortinget (og den utøvende makt) i alminnelighet holder seg innenfor Grunnlovens grenser. Derfor var det naturlig at prøvingsretten ble plassert som ny pgf 89 i Grunnlovens kap. D («Om den dømmende makt»).

Prøvingsretten har likevel først og fremst vernet individene mot at Stortingets lovgivning strider mot Grunnlovens menneskerettigheter. Vernet er nå forutsatt i Grunnloven pgf 92: «Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene». Prøvingsretten er ett viktig virkemiddel for å oppfylle kravet i pgf 92.

Visshet hos Stortinget om en etterfølgende mulighet for prøving for domstolene kan forebygge grunnlovsbrudd. Dette er trolig prøvingsrettens viktigste funksjon, selv om den normalt er lite synlig. Dersom det likevel går galt og Grunnloven trås for nær, kan og må domstolene la være å anvende den grunnlovsstridige lovbestemmelsen.

Konsekvensene av å vedta en endring av Sameloven, betyr at de forskjellsbehandlende bestemmelsene vil være å anse som ulovlige i samme øyeblikk som de vedtas. Og de kan bli kjent ugyldige ved en eventuell rettslig prøving eller idet Høyesterett utøver sin prøvingsplikt.


På denne bakgrunn synes det helt nødvendig å stille den norske samepolitikken i bero, inntil rettsgrunnlaget og diskriminerings-problematikken er nærmere utredet.

Ved å fremme dette lovforslaget, uten å ha gjennomført en lovpålagt saklighetsutredning, kan både Kommunal- og moderniseringsdepartementet, og Regjeringen, ha satt seg selv i forlegenhet. I beste fall på grunn av manglende kunnskap om de her nevnte saklighetskrav, muligens basert på mangelfull saksutredning.

At proposisjonens ensidighet og mangelfulle saklighetsvurdering har blitt til mot bedre vitende, virker å være lite sannsynlig, konsekvensene og innspill i tidligere høring, tatt i betraktning.

Dersom Kommunal- og forvaltningskomiteen fremmer lovforslaget for Stortinget slik det nå foreligger, etter å ha blitt gjort oppmerksom på de lovbestemte og/eller sedvanebestemte kravene til saklighetsvurdering, samt påstanden om å være i strid med norske lover og Folkeretten - uten å gjøre nærmere undersøkelser omkring dette, vil Komiteen kunne komme til å sette seg i en vanskelig situasjon.

Å be Høyesterett om å utøve sin prøvingsplikt, i forkant av en eventuell behandling i Stortinget, kan være en hensiktsmessig fremgangsmåte.

05.02.2020

Per Arne Amundsen

Henrik Brasethsveg 8

8250 Rognan

perarna@online.no +47 905 30 833

Vedlegg 1 Samene i Norge er fullt ut integrert og likestilt

Dokumentasjon på samenes fulle integrasjon og likestilling i det norske samfunnet gjengis i følgende kilder:

Boken «Den samiske medborgeren» av Per Selle, Anne Julie Semb, Kristin Strømsnes og Åsta Dyrnes Nordbø, UIB og UiO, 2015.

Bokens grunnlag: ”Med utgangspunkt i tre større spørreundersøkelser på 2000-tallet, der det er den samiske medborgeren som er i fokus, systematiserer og videreutvikler vi den kunnskapen vi har om samenes medborgerskap.”

De undersøkelsene det hentes data fra er:

Borgerrolleundersøkelsen 2006

Medborgerundersøkelsen 2001

Sametingsvalgundersøkelsen 2009

Side 23-24

Politisk integrasjon

De forskjellene vi finner mellom de registrerte og de ikke-registrerte samene og de som ikke tilfredsstiller kravene til registrering, tyder på at de registrerte samene er tettere integrert i det nasjonale politiske systemet enn både de ikke-registrerte og de som ikke oppfyller kriteriene for å registrere seg i Sametingets valgmanntall. Selv om de ikke-registrerte samene fremstår som noe mindre politisk interesserte og aktive i det norske politiske systemet enn de registrerte samene , peker ikke funnene våre i retning av at de ikke-registrerte samene er en politisk marginalisert gruppe.

Side 26

Bosettingsmessig og sosial integrasjon

Et annet demografisk utviklingstrekk , som er nært knyttet til de prosessene som er beskrevet ovenfor, og med grunnleggende implikasjoner for samepolitikken, gjelder den sterke sentraliseringen, og dermed også urbaniseringen, av den samiske befolkningen. Dette diskuterer vi i kapittel 8. Sentralisering og urbanisering er globale fenomener , og analyser av flyttemønstre og endringer i Sametingets valgmanntall viser at samene er en del av denne globale tendensen (Broderstad og Sørlie 2011; Pettersen 2011b). Tradisjonelt har samene, som de fleste andre urfolk, bodd i rurale områder og har hatt en levemåte som har vært tett knyttet til disse områdene. Analyser av utviklingen i Sametingets valgmanntall viser imidlertid at en stadig økende andel av den samiske befolkningen bor i bykommuner. Vi finner både Alta, Tromsø og Oslo blant de syv kommunene som ved valget i 2009 hadde mer enn 600 registrerte i Sametingets valgmanntall (Pettersen 2011a:70), og byene styrket sin relative posisjon ved valget i 2013. En stadig høyere andel av samene bor i byer og livnærer seg , og lever, på måter som i liten grad skiller seg fra andre byboeres, men som avviker fra tradisjonell samisk levemåte, enten vi snakker om reindriftssamer, fastboende samer eller sjøsamer. Betingelsene for videreføring av en tradisjonell levemåte og det samiske språket er helt andre i byene enn i det samiske kjerneområdet.”

Side 27

Politisk integrasjon

Funnene er imidlertid også relevante i et bredere demokratiteoretisk perspektiv og ikke minst av stor interesse for alle som er opptatt av det norske demokratiets evne og vilje til å inkludere grupper som potensielt utgjør permanente politiske mindretall. Funnene skulle også være av stor interesse for alle som er interessert i Sametingets rolle som folkevalgt organ for samene og i variasjonene i den samiske befolkningens oppslutning om sametingsystemet og synet på forholdet mellom det samiske og det norske medborgerskapet. Våre hovedfunn tyder på at samer bosatt i det samiske kjerneområdet er tett integrert i det nasjonale politiske systemet, og tanken om at samene er fremmedgjorte overfor dette systemet får ingen empirisk støtte i noen av de undersøkelsene boken bygger på. Heller ikke konkurransehypotesen, altså at fremveksten av den moderne samepolitikken, som jo har skapt et nytt samisk politisk rom, skal ha svekket tilknytningen til og interessen for det norske politiske systemet, får empirisk støtte. Det nye samepolitiske rommet fremstår snarere som komplementært enn konkurrerende vis-á-vis det norske. Det er trolig delte meninger om hvorvidt dette er godt nytt for det norske og det samiske demokratiet. At funnene kan ha viktige implikasjoner for framtidig samepolitikk, er vi uansett nokså sikre på.

Side 59

Generell og bosettingsmessig integrasjon

Endringene i myndighetenes holdninger, og avviklingen av fornorskningspolitikken som minoritetspolitisk program overfor samene, førte med andre ord ikke til at fornorskningen som en bred samfunnsmessig prosess stoppet opp. Snarere tvert imot. Utviklingen og den konkrete institusjonaliseringen av velferdsstaten, der ikke minst kommunene ble en viktigere leverandør av tjenester til hele befolkningen, inkludert samene, og andre forhold, slik som etterkrigstidens sentralisering av bosetningen, bidro til det Trond Thuen har kalt en passiv fornorskning i de samiske bosetningsområdene. (Thuen 1980:15).

Side 77

Politisk integrasjon

Et av våre viktigste funn er nettopp at norske samer er tett integrert i det norske politiske systemet, og det er ingen ting i våre data som peker i retning av at en slik rendyrket partnerskapsmodell har stor oppslutning blant samene selv, eller at samene ønsker å svekke tilknytningen til det norske politiske systemet.”

Side 85

Sosial integrasjon

Tabell 3.2 viser graden av tilknytning til ulike territorielle enheter for den samiske befolkningen, den ikke-samiske befolkningen og totalbefolkningen.”

Vi finner også en svak, men statistisk signifikant, forskjell mellom samene og totalbefolkningen når det gjelder graden av tilknytning til Norge som sådant, der totalbefolkningen er noe sterkere knyttet til Norge enn samene. Likevel er graden av tilknytning til Norge høy blant samene, og samene uttrykker en sterkere tilknytning til Norge, i tillegg til landsdelen, enn til noen annen geografisk enhet det er spurt om.”

Side 102

Politisk integrasjon

Tabell 4 viser hvor stor andel det er som svarer at de er <<meget>> eller <<ganske>> interessert i politikk – generelt, og i forhold til politikk på ulike nivåer. Ut fra tabellen ser vi at den generelle politiske interessen er omtrent like høy blant samer og ikke-samer innenfor språkforvaltningsområdet som det er i befolkningen totalt sett.”

Side 108-109

Sosial integrasjon

I tillegg til politisk interesse er det en forutsetning for et aktivt medborgerskap at den enkelte holder seg orientert om politikk og samfunnsliv. I tabell 4.4 ser vi hvor stor andel det er som oppgir at de <<hver dag>> leser politisk stoff i aviser, lytter til eller ser på nyhetssendinger eller andre aktualitetsprogrammer på radio eller fjernsyn og som daglig bruker Internett enten generelt eller mer spesifikt til å få informasjon om politikk og samfunn.”

Det er altså lite som tyder på at den generelle politiske oppmerksomheten blant samene er særlig lavere når vi vurderer det med utgangspunkt i det å daglig følge med på nyheter og aktualitetssendinger eller hente informasjon på Internett.

Side 288 øvre halvdel

Generell integrasjon

Det er gjennom det moderne velferdssamfunnet at samer, som andre, er blitt tungt integrert i det norske samfunnet, med de retter og plikter som følger med. Det er snakk om sterke integrerende krefter i et land med lavt folketall, der det er vanskelig å kunne leve nokså isolert fra ”de andre” og samtidig være svært forskjellig.”

Boken ”Sametinget” av Per Selle og Torvald Falch utgitt i juli 2018.

«Den internasjonale urfolkslitteraturen viser stor variasjon med hensyn til urfolks status i samfunnet, men et nokså generelt kjennetegn er at urfolkene framstår som mer fremmedgjorte, uintegrerte og marginaliserte og gjerne også uinteresserte i storsamfunnet.»……. «Dette er langt fra situasjonen i Norge, og her avviker den norske og i noen grad også den svenske og finske situasjonen fra «urfolksnormalen». Samene framstår ikke som marginaliserte verken politisk eller sosialt.»….. «Samene framstår med andre ord i dag som sterkt integrerte i det norske samfunnet og ikke som en svak og marginalisert gruppe.» (s.17)

«Ser vi på deltagelse i valg på ulike nivåer, partimedlemskap og medlemskap og deltagelse i sivilsamfunnsorganisasjoner samt mer ad hoc- mobilisering, skiller ikke samene seg ut i særlig grad. Dette er tydelige uttrykk for den sterke integreringen i det norske samfunnet, et samfunn der samene har de samme formelle rettighetene som resten av befolkningen og aktivt benytter seg av disse rettighetene»…. «Den norske og nordiske situasjonen er med andre ord unik i et komparativt urfolksperspektiv.» (s.18)

«Som en del av disse dype omformingsprosessene kan de store endringene i kommunikasjon, fra nye veier til radioen og fjernsynet, knapt overvurderes for å forstå hvordan økonomisk modernisering og sosial integrering er knyttet sammen. Dette er utviklingsprosesser som samene tidlig ble en del av, og som på helt grunnleggende vis avviker fra urfolkenes posisjon de aller fleste andre steder. Her ble de ofte ikke med på moderniseringen og velferdsutviklingen i samme grad og kan mange steder fortsatt leve nokså isolert fra storsamfunnet. I det sterkt integrerende norske politiske systemet med en velferdsstat med klare universelle trekk er ikke avstandene store nok til at grupper kan gjemme seg bort eller bli glemt. Dermed blir samene en del av – og med på – utviklingen enten man vil eller ikke. « (s.20)

«Globalt er det typiske bildet at urfolkene fortsatt er «utenfor». I Norge derimot er det sterke integreringsmekanismer, ikke minst kommunene og en nasjonal integrert frivillig sektor framstår som særlig viktige integrerende institusjoner. Det er med på å forklare hvorfor samene ikke er politisk, økonomisk og sosialt marginaliserte i det norske samfunnet, slik urfolk fortsatt er i de fleste andre samfunn med slike grupper» (s.22)

«Den integrerende kraften til en moderne skole og et moderne helsevesen i kombinasjon med de store endringene i kommunikasjon kan knapt overvurderes. Mye av fornorskningen er derfor et resultat av slike store samfunnsendringer som ikke hadde som målsetting å svekke det samiske, men som likevel gjorde det, særlig i kystområdene. Slike uindenterte konsekvenser av modernisering, som nesten alltid er viktig i politikk og samfunnsliv, var gjerne vel så viktig som den indenterte fornorskningspolitikken med vekt på skolesystemet.» » (50)

«Man kunne forledes til å tro at den altomfattende rollen Sametinget har i den samiske offentligheten, skulle gjøre at det oppfattes som stekt med stor tillit. Tilliten til Sametinget er imidlertid kritisk lav.»(s.198)

«I de samiske flertallskommunene er den samiske politisk deltagelsen høy både med hensyn til partimedlemskap, valgdeltagelse og organisasjonsarbeid.»(s.207)

«Noe av det mest paradoksale med urfolkdiskusjonen i Norge handler om at perspektiver og slutninger rett ofte springer ut av og bygger på tenkemåter og erfaringer som står den norske tradisjonen og samenes erfaring som en del av denne tradisjonen nokså fjernt. I det anglosaksiske systemet (som selvsagt varierer), der man gjerne kan oppnå en viss grad av territoriell autonomi, følger det ikke nødvendigvis med verken like omfattende offentlige midler eller tungt offentlig ansvar. Her er heller ikke nødvendigvis sterk politisk integrering en sentral del av selve den politiske målsettingen, i motsetning til innenfor den norske og nordiske modellen som samebevegelsen egentlig må forstås å inngå i tradisjonen til. Det er helt andre forutsetninger og grenser for samepolitikken i et system der samene er integrert og fullverdige medborgere, enn i føderale systemer der statens rolle på mange felt er langt mer begrenset, geografien og demografien gjerne en helt annen og der urfolkene langs de fleste dimensjoner har vært og fortsatt er sterkt marginaliserte.»(s.301)

Boken ”Samepolitikkens utvikling” av Per Selle og Bjørn Bjerkli utgitt i juli 2015.

Side 271

Konklusjon

Vi innledet artikkelen med å peke på at den samiske befolkningen aldri har hatt et så omfattende medietilbud både på de samiske språkene og på norsk. Våre analyser har bygd opp under denne observasjonen. Den samiske offentligheten består av en mangslungen miks av medier, der NRK Sápmi har tatt rollen som det sentrale nyhetsmediet samtidig som informasjonstilgangen og ytringsmulighetene for den samiske befolkningen er større enn noen gang før til tross for at det er store forskjeller i hvordan de samiske avisene lykkes med å nå sitt publikum. Deler av denne suksessen har årsak i mediepolitiske og medieinstitusjonelle forhold: produksjonstilskuddet til avisene og ikke minst NRK`s prioritering av NRK Sápmi. Veksten i produksjoner, sendetimer og samisk innhold har utvidet den samiske offentligheten både for samer og nordmenn. I denne forstand har den samiske mediestrukturen nærmet seg forestillingen om å gi et ”fullverdig” tilbud – det finnes medieinnhold på flere samiske språk og for de fleste grupper.