Høringssvar fra Norges Høyesterett

Dato: 21.12.2020

Som vist til i høringsnotatet, er forslaget om en hjemmel for strømming av rettsmøter på domstolens egne nettsider, en oppfølging av et innspill fra Høyesterett. Høyesterett støtter følgelig forslaget og har ikke merknader til dette.

Når det gjelder de øvrige forslagene, ønsker Høyesterett kun å uttale seg om de foreslåtte endringene i tvisteloven § 29-13 andre ledd, hvor formålet er å utvide lagmannsrettens adgang til å nekte anker fremmet i sivile saker.

Lagmannsrettene har i dag hjemmel til å nekte anke over dom fremmet dersom lagmannsretten «finner det klart at anken ikke vil føre fram», jf. § 29-13 andre ledd. Departementet foreslår å senke terskelen. Det er samtidig presisert at det ikke er ønskelig at terskelen «skal være vesentlig lavere enn den som gjelder i dag».

Behovet for lovendring

Høyesterett legger til grunn at det kan være hensiktsmessig om lagmannsrettene i større utstrekning enn i dag benytter adgangen til å nekte å fremme anker i sivile saker. I enkelte saker er begge parter best tjent med at tingrettens dom avslutter tvisten. Samtidig vil det være tids- og ressursbesparende for lagmannsrettene, som kan konsentrere sin dømmende virksomhet om de sivile ankesakene som ut fra sin karakter og innhold bør undergis muntlig behandling i to instanser.

I høringsnotatet punkt 9.5.4 redegjør departementet nærmere for ankenektelsesvurderingen. Her problematiseres blant annet Rt-2015-506, og det gis uttrykk for at avgjørelsen skal ha bidratt til at terskelen for ankenektelser oppfattes å ligge høyt. Høyesterett finner derfor grunn til å vise til note 40 på side 328 i NOU 2020:11 Den tredje statsmakt, hvor det heter:

«De betenkeligheter som adresseres i Rt. 2015 s. 506, synes generelt ivaretatt i lagmannsrettens avgjørelser, noe som understøttes av senere rettspraksis fra Høyesterett som viser at få anker over lagmannsrettens ankenektelser fører frem. En gjennomgang av praksis fra Høyesteretts ankeutvalg fra januar 2019 til og med 15. august 2020 knyttet til § 29-13 viser at 66 av i alt 70 anker over lagmannsrettens ankenektelse ikke har ført frem, hvorav fem av avgjørelsene er begrunnet. Selv om deler av denne praksisen også gjelder § 29-13 første ledd, underbygger det inntrykket av at lagmannsrettene har en rettssikker behandling av spørsmål om ankenektelser.»

Den lave andelen anker over lagmannsrettens ankenektelsesbeslutninger som har ført frem, reiser spørsmål om det allerede etter dagens ordning er rom for at lagmannsretten kan nekte betydelig flere anker fremmet. Høyesterett kan ikke se at det av høringsnotatet fremgår hvorvidt det er vurdert om Rt-2015-506 ville fått et annet utfall etter lovforslaget.

Høyesteretts syn på forslagene til lovtekst

Retten til rettferdig rettergang omfatter også rett til anke, jf. Innst. 186 (2013-2014) punkt 2.1.4. Dette er også lagt til grunn i rettspraksis, se Rt-2015-506 med videre henvisninger. Ankenektelser i saker hvor ankegjenstanden har lav verdi, jf. § 29-13 første ledd, er ikke ansett å stride mot retten til anke. Etter at det ble stilt krav til begrunnelse, har det samme vært ansett for å være tilfelle for ankenektelser etter andre ledd, slik bestemmelsen lyder i dag.

Dersom retten til anke blir gjort avhengig av skjønnsmessige og vage kriterier, kan det imidlertid oppstå større betenkeligheter. Departementet stiller opp flere alternativer til ny lovtekst. En svakhet ved alle alternativene er at lovteksten baserer seg på mer eller mindre vage kriterier om ankens muligheter til å føre frem («utsikter»/«tilstrekkelige holdepunkter»). En slik utforming av ordlyden vil kunne samsvare dårlig med et utgangspunkt om ankerett.

Vage begrep og standarder kan gjøre det mer utfordrende for Høyesterett å foreta en effektiv overprøving av forsvarligheten av lagmannsrettens beslutning. Særlig vil dette være tilfelle om alternativ to velges, eventuelt i kombinasjon med alternativ tre. En prøving av om det var forsvarlig å legge til grunn «at det ikke er tilstrekkelige holdepunkter for at anken vil føre frem», må forutsetningsvis medføre en mer inngående gjennomgang av saken, fordi lagmannsrettens vurderingstema er negativt formulert. Lagmannsrettens begrunnelse vil da måtte peke på fravær av holdepunkter, eventuelt kombinert med en begrunnelse for hvorfor noe ikke utgjør tilstrekkelige holdepunkter. En meningsfull overprøving av om en vurdering av fravær av holdepunkter er forsvarlig, må nødvendigvis kreve inngående innsikt i saken. Dette vil gjøre en behandling i Høyesterett mer omstendelig og ressurskrevende. Det presiseres for ordens skyld at også ordlyden i alternativ én vil medføre lignende utfordringer.

Departementet synes også å antyde et fjerde alternativ, hvor ordlyden endres til at det er tilstrekkelig at lagmannsretten vurderer om «anken ikke vil føre frem», samtidig som det legges opp til en presisering i forarbeidene av at det avgjørende er om det «ikke er en nærliggende mulighet for at anken fører frem». Det fremstår som noe uklart om departementet mener å fremme dette som et alternativ. Departementet peker selv på betenkelighetene med et slikt forslag. Høyesterett er enig i disse betenkelighetene og mener de bør være avgjørende for at alternativet ikke velges. Det faktiske vurderingstemaet som er foreslått, vil også ha mye av de samme betenkelighetene som de øvrige alternativene.

Selv om Høyesterett mener det ligger til rette for at flere sivile saker kan nektes fremmet for lagmannsretten, er forslagene til ordlyd etter Høyesteretts syn beheftet med slike betenkeligheter at Høyesterett ikke kan støtte forslagene. Høyesterett stiller uansett spørsmål ved behovet for lovendring når det synes å være rom for økt bruk av ankenektelse innenfor rammen av dagens ordning.

Nærmere om Høyesteretts kompetanse

Ved anke over lagmannsrettens beslutning kan Høyesterett etter dagens ordning bare prøve hvorvidt det foreligger feil ved saksbehandlingen, jf. femte ledd fjerde setning. Innholdet i Høyesteretts kompetanse fremgår av Rt-2009-1118 og er også omtalt i blant annet Rt-2015-506.

Departementet begrunner til dels forsvarligheten av å anvende et mindre strengt vilkår for å nekte en anke fremmet for lagmannsretten med Høyesteretts overprøvingskompetanse. I høringsnotatet punkt 9.5.5 er det vist til tidligere høringsuttalelse fra Høyesterett. Departementets gjengivelse av uttalelsen kan fremstå som upresis ved at det etterlates et inntrykk av at Høyesterett ikke har sett behov for utvidelse av overprøvingskompetansen dersom adgangen til å nekte anker fremmet ble utvidet. Når det gjaldt adgangen til å nekte anker fremmet, fremgikk det av Høyesteretts høringsuttalelse:

«Høyesterett støtter at departementet ved en passende anledning ser nærmere på spørsmålet om ankesilingsadgangen etter tvisteloven § 29-13 andre ledd bør utvides. En eventuell utvidelse reiser imidlertid en rekke spørsmål som må utredes høye. Hele rettsmiddelsystemet må sees i sammenheng.
På side 60 i høringsnotatet nevner departementet spesielt spørsmålet om Høyesteretts kompetanse ved anke over lagmannsrettens beslutning om å nekte en anke fremmet etter tvisteloven § 29-13 femte ledd. Etter § 29-13 femte ledd fjerde og femte punktum, slik den lyder i dag, kan lagmannsrettens beslutning om ankenektelse bare ankes på grunnlag av feil i saksbehandlingen, mens det at en anke ikke er nektet fremmet, ikke kan ankes eller brukes som ankegrunn. Høyesterett kan ikke se at det av rettsikkerhetsgrunner eller av hensyn til Høyesteretts funksjon er noe behov for endringer nå. En utvidelse av Høyesteretts kompetanse kan dessuten ha vidtrekkende virkninger både for lagmannsrettene og for Høyesterett. Spørsmålet om en eventuell justering hører uansett sammen med en mer samlet gjennomgåelse av reglene om lagmannsrettens adgang til å nekte anker fremmet.»

Det fremgår av det siterte at Høyesterett uttalte seg om behovet for å endre Høyesteretts kompetanse slik § 29-13 andre ledd i dag lyder. Det er forutsatt i høringsuttalelsen at det i forbindelse med en eventuell utvidelse av adgangen til å nekte anker fremmet ville måtte vurderes særskilt om Høyesteretts kompetanse var tilstrekkelig. I lys av de betenkelighetene ved mulighetene for overprøving som forslagene til ordlyd reiser, har ikke Høyesterett sett det som hensiktsmessig å komme med nærmere bemerkninger knyttet til hvilken kompetanse Høyesterett bør ha. Dersom det foreslås en utvidelse av nektingsadgangen, må imidlertid Høyesteretts kompetanse vurderes nærmere.

Vi understreker samtidig at et eventuelt behov for å utvide Høyesteretts kompetanse kan tale mot forslaget om å utvide lagmannsrettens adgang til å nekte anker fremmet. Utvides lagmannsrettens adgang til ankesiling, er det grunn til å vente flere anker til Høyesterett. Og utvides Høyesteretts kompetanse samtidig, vil arbeidet med sakene i Høyesterett måtte bli mer omfattende. Dermed vil Høyesterett måtte bruke mer ressurser på spørsmål som i det vesentlige vil bero på helt konkrete vurderinger, for at lagmannsrettenes arbeidsbyrde skal lettes. Dette bør bare skje dersom det er et klart behov for det.

Vennlig hilsen

Toril Marie Øie
justitiarius