Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Høringssvar fra Helsedirektoratet

Dato: 01.07.2019

Svartype: Med merknad

Høringsuttalelse fra Helsedirektoratet til forslag til forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie

Generelle kommentarer

Forskriften beskriver hvilke kompetansemål som skal gjelde i utdanningen. Flere kompetansemål grenser opp mot andre profesjoners yrkesutøvelse der disse forventes å ha den mest avanserte kunnskapen. Samarbeid med andre yrkesutøvere og rollen til allmennsykepleieren i forhold til annet helsepersonells rolle og ansvar i tjenesten er sentralt for denne utdanningen. Det bør derfor vurderes om dette bør fremkomme av formålsparagrafen (§ 2).

De nasjonale retningslinjene skal følge nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk (NKR) der begrepene inngående og avansert inngår. Det kan likevel være behov for en tydeligere beskrivelse av hva som ligger i hhv. inngående og avansert kunnskap sett opp mot kravene til andre yrkesgrupper.

Svar på høringsspørsmålene

Til spørsmål 2: I hvilken grad vurderes utkast til forskrift å være i tråd med intensjonen med masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie, herunder behovet for breddekompetanse, kompetanse til å fylle nye roller, funksjoner og oppgaver som beskrevet i forskriften?

Til § 4 b) Har avansert kunnskap om hvordan ernæringsmessige og sosioøkonomiske forhold påvirker helse, sykdom, behandling og sykepleie: Her hadde det vært bedre med følgende formulering: Har avansert kunnskap om hvordan levevaner (ernæring, fysisk aktivitet, tobakk, alkohol og søvn) og sosioøkonomiske forhold påvirker helse, sykdom, behandling og sykepleie. Det er behov for kunnskap om alle levevaner, ikke bare ernæring.

Til § 4 d) Har avansert kunnskap om systematiske kliniske undersøkelsesmetoder og standardiserte vurderingsverktøy for alle pasientgrupper: Det bør vurderes om "avansert kunnskap" bør modereres her. Dette er et svært omfattende og inngående læringsutbytte/mål som bør ses i relasjon til kompetansemålene for andre profesjoner, for eksempel legenes spesialistutdanning. Andre helsepersonellgrupper i helse- og omsorgstjenesten har også inngående kunnskap og ferdigheter på dette området innen sine respektive fagområder. Det burde fremgå tydeligere at dette læringsutbyttet gjelder undersøkelsesmetoder og vurderingsverktøy for avansert klinisk sykepleie.

Selv om utdanningen skal ha hovedvekt på pasientbehandling og oppfølging av pasienter, fremgår det av formålet for at fagområdet også skal dekke et helsefremmende og sykdomsforebyggende perspektiv. Dette er i liten grad sporbart i de ulike læringsutbytte-beskrivelsene, som i stor grad er sykdoms- og individrettede. Avansert klinisk helsehjelp bør innebære å ha en forebyggende og helsefremmende tilnærming i det kliniske arbeidet. Det savnes en tydeligere presisering av at tilnærming på individnivå må ta utgangspunkt i den enkeltes ressurser og mestringspotensiale. Et tydelig helsefremmende perspektiv vil også komme pasienter med kronisk sykdom til gode.

Til §5 a) Kan anvende inngående kunnskap om sykdomslære og farmakologi som er relevant for yrkesutøvelsen for å gjennomføre selvstendige, systematiske, helhetlige og faglig relevante undersøkelser: Under dette punktet bør levevaner tilføyes: Kan anvende inngående kunnskap om sykdomslære, farmakologi og levevaner som er relevant osv.

Til § 5 e) Kan bruke relevante helsepedagogiske metoder for å undervise og veilede pasienter, brukere og pårørende, tilpasset deres helsekompetanse slik at det kan bidra til mestring, funksjon og livskvalitet: Kan anvende kunnskapsbaserte, og effektive pedagogiske metoder osv. Det mangler en presisering av at metodene som anvendes skal være kunnskapsbaserte.

Til spørsmål 7: Er det innhold som mangler i høringsutkastet? I så fall hvilke?

Under § 2 vises det til at allmennsykepleiere skal bidra til helhetlige pasientforløp med videre, og blant annet bidra til forbedringsarbeid og systematisk brukerinvolvering. Vi ser av rapporteringer og tilbakemeldinger fra kommuner at mange har en nødvendig og hensiktsmessig tilnærming til brukermedvirkning på individnivå, men i betydelig mindre omfang på systemnivå i utforming av tjenestetilbudet. Det vises videre til at brukerinvolvering oppfattes som mindre forpliktende enn brukermedvirkning, som i større grad gjenspeiler at brukerens perspektiv skal ivaretas og ikke bare høres. På bakgrunn av dette foreslås at siste del av omtalte setning endres til "forbedringsarbeid og brukermedvirkning på individ og systemnivå."

Til § 4 e): her omtales kunnskap om reaksjoner og behov i ulike perspektiv. Dette er det eneste stedet diskrimineringsgrunnlag omtales i forskriften. Vi vil her vise til læringsutbyttebeskrivelsen i Forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger §2 punkt 2). "Kandidaten har kunnskap om inkludering, likestilling og ikke-diskriminering, uavhengig av kjønn, etnisitet, religion og livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og alder, slik at kandidaten bidrar til å sikre likeverdige tjenester for alle grupper i samfunnet." Selv om læringsutbyttebeskrivelser fra felles rammeplan på sikt må forutsettes å bli ivaretatt av grunnutdanningene forskriften omfatter, er dette ikke nødvendigvis tilfelle for masterkandidater som har fått sin utdanning under tidligere rammeplaner. Vi vil derfor oppfordre til at elementer fra denne læringsutbyttebeskrivelsen, som ivaretar alle de ulike diskrimineringsgrunnlagene, innarbeides i forskriften.

En allmennsykepleier skal ivareta pasientenes helse i et bredt perspektiv. I tråd med regjeringens Strategi for seksuell helse; "Snakk om det" (2017-2022) og delmålet Sikre kunnskap om og ivaretakelse av seksuell helse i helse- og omsorgstjenesten (s.44) bør også kunnskap om seksualitet og seksuell helse ivaretas. Følgende foreslås tatt inn under § 5: "Kandidaten kan anvende kunnskap om hvordan diagnose og behandling kan påvirke seksualitet fysisk og psykisk, og tematisere seksuell helse i oppfølgingen av brukere, pasienter og pårørende i helse- og omsorgstjenestene".

Under §7 omtales kunnskap om samhandling og samarbeid. Det bør her vurderes om tverrsektorielt samarbeid kan utdypes og tydeliggjøres. En allmennsykepleier bør ha inngående kjennskap til relevante samarbeidsparter som fritidstilbud for innbyggere i alle aldre, barnehage, skole, arbeidsplass og sosiale tjenester.

Til spørsmål 11: En vesentlig del av praksisstudiene skal som hovedregel være organisert som veiledet praksis av sykepleiere med masterkompetanse innen allmennsykepleie eller andre med avansert klinisk og akademisk kompetanse på minimum masternivå og med inngående kunnskap om rollen og oppgavene til allmennsykepleiere. Anses dette som gjennomførbart?

Vi er i tvil om dette er gjennomførbart, i hvert fall i oppstartfasen. Omfanget av tilgjengelige veiledere med akademisk kompetanse er sannsynligvis begrenset, og dette vil skape utfordringer med å sikre praksisplasser som oppfyller krav til veiledning. Det bør her vurderes om det er hensiktsmessig å skille mellom kliniske og utdanningsfaglige veiledere. Hovedveileder bør være tilknyttet utdanningen og minimum ha masterkompetanse som omtalt i utkast til forskrift. Klinisk veileder ved praksisstedet kan være sykepleier med lang erfaring, som kan vise til relevant faglig fordypning utover grunnutdanning, men ikke nødvendigvis mastergradskompetanse. Avansert/spesialisert klinisk kompetanse hos personell som er i tjenestene i dag vil ikke nødvendigvis være formalisert i form av en grad, men likevel være relevant. Dersom det alene stilles krav til mastergradskompetanse vil veileder i teorien kunne være en fagperson med kort klinisk erfaring, og dermed begrenset klinisk fordypning.

Til spørsmål 13: Er tittelen masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie dekkende for innholdet?

Tittelen "masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie" (AKS) er nokså tung og omfattende. Argumentene for bruk av AKS er begrunnet i avsnitt "Definisjoner og begrepsbruk" og omfatter "harmonisering" med anerkjente internasjonale titler og begreper. Helsedirektoratet mener likevel at begrepsbruken må veies opp mot hva som er hensiktsmessig for norske forhold. Det bør vurderes om "Master i klinisk allmennsykepleie" er tilstrekkelig til å ivareta behovene. Det ligger også naturlig i en masterutdanning at utdanningen er på et mer avansert nivå. Ved valg av navn på spesialitet ved myndighetsgodkjenning, vil vi forsøke å velge en betegnelse som er enklere og som samtidig ivaretar tydelig hvilken spesialitet og utdanning det er snakk om.

Til Spørsmål 14: Nasjonal eksamen

Det er Helsedirektoratet som skal foreta myndighetsutøvelsen og tildele spesialistgodkjenning på grunnlag av masterutdanningen. En nasjonal eksamen vil ha stor betydning for standardisering av kompetansen som legges til grunn for vår godkjenning. En slik eksamen vil da kunne stilles som krav også for utenlandske søkere med utenlandsk utdanning som vurderes som jevngod eller som vurderes å ha nødvendig kyndighet. Det ville være en betydelig hjelp i vår saksbehandling.

Til toppen