Høringssvar fra Utlendingsnemnda (UNE)

Dato: 25.09.2020

Deres referanse

Vår referanse

Dato

19/2248

20/00335-2

25.09.2020

Høringsbrev om gjennomføring av EUs forordninger om etableringen av et inn- og utreisesystem (EES) og et fremreisesystem (ETIAS)

Vi viser til høringsbrev av 3. juli 2020 fra Justis- og beredskapsdepartementet.

Vi har noen innspill knyttet til saksporteføljen FAM-saker (familieetablering og familiegjenforening), men vi er usikre på hvor relevant forordningen om EES vil være for denne sakstypen. Vi har også noen kommentarer til slutt om betydningen forordningen om EES kan få for sakstypen «formelle saker» etter utlendingsforskriften kapittel 10.

Her kommer våre innspill:

Ad.2. Forordningen 2017/2226 om etableringen av et europeisk inn– og utreisesystem

2.1 Gjennomføring av forordningen i norsk rett.

Departementet foreslår at forordningen gjennomføres i norsk rett ved inkorporasjon, altså at forordningen gjøres gjeldende som norsk lov uten omskrivninger. Slik vi forstår det er det kun forslag om en henvisning i utlendingsforskriften § 4-1. Generelt kan dette gjøre det mer krevende for den som skal bruke eller trenger informasjon om forordningen. Både at tilgjengeligheten blir vanskeligere, men også at innholdet (språk, oppbygning og mengden detaljer) er annerledes enn det vi er vant til å bruke/tolke i norsk lovgivning. Dette kan bidra til at terskelen for å benytte søkemuligheten blir høyere enn den egentlig er. Det kan kanskje avhjelpes noe hvis det kommer en offisiell norsk oversettelse.

Ad. Kapittel III – bruk av inn- og utreisesystemet av andre myndigheter enn grensekontrollmyndighetene

Om artikkel 27

Vi vil tro at det er usikkert hvor stort behovet blir for søk. Kanskje vil det bare være aktuelt i et fåtall saker, men siden UNE i klagebehandlingen kan vurdere alle sider av saken kan det være tilfeller der politiet/UDI ikke allerede har gjort søk mot EES. Som klageorgan bør UNE da ha støtte for teknisk løsning som gjør søket mulig og effektivt i saksbehandlingen.

Det står i forordningen at data bevares i tre år, maks fem år. Dette betyr i realiteten at informasjon om inn/ut-reise på Schengengrensen som hovedregel vil være tilgjengelig for utlendingsmyndighetene i en vesentlig kortere periode enn hva tilfellet er ved manuelle inn/ut-reise stemplinger. Dette er mest en refleksjon, for forordningen må uansett gjennomføres slik den er bestemt å være. Vi ser at dette er spilt inn i høringsrunden under utarbeidelsen av forordningen.

Om artikkel 28

Departementet skriver følgende om lagring etter søk på side 4: «For lagring av opplysninger innhentet i medhold av artikkel 26 og 27 vil det kunne være nødvending for saksbehandlingen i en utlendingssak at opplysninger lagres i utlendingsdatabasen (UDB). Departementet foreslår imidlertid ikke endringer i utlendingsregelverket i denne sammenheng, utover at forordningen gjøres til norsk lov.

(…) Utover dette er det nødvendig å sikre at opplysninger som lagres i henhold til de foreslåtte bestemmelsene bare kan brukes i den saken de ble innhentet for, slik artikkel 28 i forordningen gir anvisning på.»

Vanligvis der en utlending har flere saker, ser vi f.eks. på hvilke opplysninger som tidligere er gitt eller innhentet i annen sak i behandlingen av ny sak. Dette er særlig aktuelt i forbindelse med familieinnvandringssaker. UNE kan vanligvis også benytte/kontrollere opplysninger fra en sak i en senere sak på samme person uten at dette er problematisk, og også i visse tilfeller uten at det kreves samtykke f.eks. tilfeller der familiemedlemmer har saker som naturlig må sees i sammenheng. Viktige hensyn er da kontrollhensyn og hensynet til å fatte mest mulig riktige vedtak. Hvordan skal man da sikre at opplysningene som lagres i utlendingsdatabasen bare kan brukes i den saken de er innhentet for slik det står i forordningen? Skal opplysningene slettes så snart formålet med registreringen er oppnådd?

Om formelle saker

Et vilkår (blant flere) for å kunne fremme søknad om oppholdstillatelse fra Norge er at søkeren må ha lovlig opphold på søknadstidspunktet (jf utf § 10-1 tredje ledd). Med lovlig opphold på søknadstidspunktet menes for eksempel personer som har et lovlig korttidsopphold i Norge. Dette vil kunne være:

    • personer fra visumfrie land som er i Norge i den visumfrie perioden. Disse personene kan ha en samlet oppholdstid i Schengenterritoriet (inkludert Norge) på 90 dager i løpet av enhver periode på 180 dager
    • personer som oppholder seg i Norge på visum utstedt av et Schengenland og oppholder seg her innenfor visumets gyldighetsperiode
    • personer med gyldig oppholdstillatelse i et Schengenland kan oppholde seg i inntil 90 dager i løpet av enhver periode på 180 dager på territoriet til de øvrige Schengenlandene

Status når personen søker er relevant for å vurdere om personen har lovlig opphold på søknadstidspunktet. Dagens praksis med manuell stempling i reisedokumenter gjør det ikke alltid like enkelt å finne ut av tidspunkt og sted for inn- og utreise over Schengengrensene. Forordningen om EES og etablering av et system for elektronisk registrering av tidspunkt og sted for inn- og utreise over Schengensamarbeidets yttergrenser vil derfor kunne ha praktisk betydning for formelle saker. Dersom politiet/UDI gjør et søk inn/ut i forbindelse med søknaden, er det viktig at UNE kan se disse opplysningene når vi evt. får saken slik at vi slipper dobbeltarbeid. Når det gjelder personer med gyldig oppholdstillatelse i et Schengenland som kan oppholde seg i inntil 90 dager i løpet av enhver periode på 180 dager på territoriet til de øvrige Schengenlandene, vil dato bli regnet fra første passering av indre Schengengrense. Vil Forordningen om EES og etablering av et system for elektronisk registrering kunne fange opp også tidspunkt og sted for inn- og utreise over indre Schengengrense? Det hadde i så fall vært en fordel i forhold til formelle saker.