Rasering og nedbygging av naturområder utgjør en av de største kjente truslene mot dyrelivet i verden i dag. At vi i Norge skal tillate at dette skjer i uberørte og inngrepsfrie områder er hinsides all fornuft.

Ved tidligere utredninger og vedtak om utbygging av vindkraftverk i Norge ser man at det ofte er slått fast at de negative effektene av vindkraftverket ikke er av et slikt omfang at det kommer i strid med naturmangfoldloven.

Etterhvert som kysten og andre deler av landet blir rasert av nye vindkraftverk, ser vi at dette ikke stemmer, og vi kan ikke tillate at verken utbyggere eller Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) kan gjemme seg bak dårlige utredninger og overfladiske konsekvensutredning under konsesjonsbehandlingen. Hvordan det kan tillates at vindkraftutbyggerne raserer fjellheimen og andre verna områder er uforståelig.

Situasjonen viser med tydelighet at prosessen rundt tildelinger av konsesjoner har vært, og er for dårlig. Tilliten til Norges vassdrag- og energidirektorat (NVE), som forvalter konsesjonsprosessene, er på et lavmål. Vindkraftutbyggingen i Norge følger ikke vanlig praksis for god arealplanlegging, der man forsøker å unngå konfliktområder og tenker helhetlig men i stedet å finne flest mulig uberørte områder som det går an å rasere. Mange av områdene det er snakk om kan ha lite registreringer bl.a. med hensyn til fugl og biologisk mangfold generelt. Konsekvensutredningene utbyggerne støtter seg til er ofte utført over kun en sesong og gjerne også bare i deler av året. Variasjoner i dyrelivet og naturen i løpet av året blir dermed ikke fanget opp.

I langsiktig perspektiv er tilgang på naturkvaliteter en av de beste resurser som kan bevares for å sikre innbyggernes livskvalitet gjennom grønn velferd.