Vindkraftanlegg i urørte naturområder vil medføre nye arealbeslag og ytterligere reduksjon av biologisk mangfold i Norge. FNs Biomangfoldkonvensjon (CBD), der Norge er medlem, og FNs Naturpanel (IPBES) advarer alle verdens land mot å fortsette med mer arealbeslag av hensyn til bevaring av artsmangfold og jordas evne til å yte økosystemtjenester samt være CO2-lager og -buffer. IPBES karakteriserer arealbeslag som en større trussel mot menneskehetens fortsatte eksistens enn klimaendringene. Vi har ikke mer natur å avgi! Dette er hovedgrunnen til min motstand mot nye vindkraftanlegg på land i Norge slik NVE foreslår.

Eventuelle vindparker vil påvirke næringsgrunnlaget til blant andre hubroen. Inngrep i terrenget vil påvirke hvorvidt hubroen vil bruke områdene, det er stor fare for økt mennesklig ferdsel i områdene. Arten er svært sky og kan forlate egg og unger hvis den blir forstyrret. Det bør være en selvfølge at norges forvaltning av sterkt truede arter bygger på føre var prinsipp og økosystembasert forvaltning. Det er ikke forenelig med å bygge ned store deler av leveområdene med industri.

Fravær av analyse på etablering av vindkraftanlegg i myr/våtmark og sannsynligheten for negative CO2-regnskap. Den største faglige mangelen i NVE sitt forslag til Nasjonal ramme for vindkraft på land er manglende analyse av etablering av vindkraftanlegg i våtmark. NVE har valgt å unngå de ytterste kystområdene og høyfjellet. De utpekte landområdene imellom er imidlertid de som har størst dekning av myr. Når vi vet at myr og våtmark inneholder rundt sju ganger så mye CO2 pr. m2 som vanlig utmark, så sier det seg selv at CO2-regnskapet ved etablering av vindkraftindustri i NVEs utpekte områder kan bli heller tvilsomme og faktisk negative.

Norge har allerede et stort overskudd av fossilfri vannkraft – og har inngrepsfrie alternativer for fullelektrifisering av landet. I følge regjeringens Stortingsmelding nr. 25 (2015-2016) (Energimeldingen) har Norge et årlig kraftoverskudd på mellom 10 – 15 TWh fram til 2030. Det er derfor ikke behov for mer kraft i Norge de nærmeste årene. På litt sikt vil det ifølge Statnett være behov for nye 30 - 50 TWh/år for å fase ut all fossil energibruk i Norge. Fram til 2040 kan ca. 40 TWh/år av dette gjenvinnes i bygg ifølge er rapport fra Sintef i vår. Og 20 – 30 TWh/år kan hentes ut i økt produksjon ved opprusting av gamle vannkraftverk uten vesentlig nye naturinngrep i henhold til forskergruppen HydroCen på NTNU.

Kraftoverskudd medfører krafteksport og linjetap, og ideen om Norge som Europas batteri er både naiv og miljømessig forkastelig. Siemens/Bellona har i en felles rapport fra 2007 beregnet at linjetapet i kraftnettet er på ca. 10% fra Nord-Norge til Sør-Norge. Det er å anta at tapet er det samme fra Sør-Norge til Europa. Krafttap i overføringsnettet representerer uønsket sløsing med elektrisk kraft og viser at elektrisitet så langt det er mulig bør være en kortreist ressurs. Store kraftoverskudd er derfor ikke bærekraftig forvaltning.