Når manglende forståelse for dette siste kombineres med mye penger og sterke markedskrefter, datamaskiner med copy-paste som gjør at konsesjonssøknader relativt enkelt kan reproduseres, og det hele avgjøres i lite synlig offentlighet - da trues og ødelegges våre fjell, våre horisonter - og rammene rundt manges liv. Livene våre, som aldri er noen rosedans og som gjør at vi trenger noe å holde fast i. Den smerten mange nå opplever rundt i landet når både store trær og fjell ødelegges for alltid - den er eksistensiell.

Å gå ut i naturen, og å se mot horisontene - det gjør vi mennesker i både glede og sorg. Og vi vet at de vi har mistet gjorde det før oss.
Dette er en viktig del av fysisk og mental folkehelse: Turer i skog og fjell, rom og tid - og horisonter.

Ikke ta dette fra enda flere.

Jeg tillater meg å minne om den kjente dikteren Rolf Jacobsens dikt fra "Tenk på noe annet, 1979:

- Mere fjell

Av og til
må noe vare lenge,
ellers mister vi vel vettet snart,
så fort allting snurrer rundt med oss.
Store trær er fint
og riktig gamle hus er fint,
men enda bedre -
fjell
Som ikke flytter seg en tomme
om hele verden enn forandres
(og det må den snart),
så står de der
og står og står
så du har noen å legge pannen inntil,
og kjøle deg
og holde i noe fast.

Jeg trivs med fjell.
De lager horisonter
med store hugg i,
som de var smidd av smeder.
Tenk på: - Den gamle nupen her har stått som nå
helt siden Haralds-tiden.

Den stod her da de spikret en arming fast til korset
Som nå. Som nå.
Med sildrebekker på og lyngkjerr og den store
bratte pannen
uten tanker i. Den sto her
under Belsen og Hiroshima. Den står her nå
som landemerke for din død, din uro,
kanskje dine håp.
Så du kan gå derforbi og holde i noe hardt.
Noe gammelt noe. Som stjernene.
Og kjøle pannen din på den,
og tenke tanken ut.
Og tenke selv.