Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Høringssvar fra Motvind Norge

Dato: 01.10.2019

Dette er en ny innsendelse av høringen fra Motvind Norge. Dokumentene sendt inn i går ble stykket opp pga tekniske feil, og er forbedret i dag.

Motvind Norge har ikke gått inn i premissene for rammeplanen, hvor det stilles opp et framtidig alternativ mellom forvaltning med utgangspunkt i rammeplanen eller fortsatt behandling av enkeltkonsesjoner. Vi mener vindkraftens negative konsekvenser ikke kommer godt nok fram.

Følgende kulepunkter oppsummerer høringen:

· Vindkraft er ikke bærekraftig i forhold til miljø og natur. Den har også store sosiale kostnader, og den bedriftsøkonomiske lønnsomheten står i et misforhold til de miljømessige og sosiale kostnadene. «Energisystemet er en sentral del av norsk økonomi. Det må være bærekraftig, både økonomisk, økologisk og sosialt.»

Samfunnsøkonomien, med helhetsvurdering av energiregnskap, CO2-regnskap som også inkluderer utslipp fra vindkraft og naturens reduksjon av CO2, antallet arbeidsplasser, skatteregime, nettleie, er ikke tilstrekkelig vurdert. Før dette er gjort er det ikke forsvarlig å fortsette dette som er norgeshistoriens største arealinngrep i naturen.

· Retten til miljøinformasjon i Grl. § 112. 2. ledd og lov om rett til miljøinformasjon er ikke overholdt. Dette gjelder både manglende informasjon om totalbelastningen, konsekvensutredningene for hver konsesjon som kun omfatter et svært begrenset areal, og at den forretningsmodellen som benyttes, henviser berørte naboer til søksmål etter naboloven, og ikke vurderer berørte som part etter forvaltningsloven.

Retten til miljøinformasjon og plikten til å opplyse en sak, er ikke overholdt når spørsmålet om hvor store arealer som påvirkes av vindkraft, overlates til privat initiativ fra fagfolk utenfor forvaltingen. Ref. Motvind Norges rapporter om areal og reindrift.

· Inngrep med stor påvirkning i folks liv krever ifølge legalitetsprinsippet, klart mandat og hjemmel. Konsesjoner som bygges ut utover de politiske og juridiske målene i fornybardirektivet og elsertifikatloven, har ikke tilstrekkelig mandat og hjemmel. Utvidelse av igangsettelses frister er ingen rettighet.

· Når øvre tak for TWH og areal ikke er satt, sammenholdt med praksis der bransjen selv bestemmer hvor de skal bygge, er arealforvaltningen i praksis kommet ut av offentlig kontroll. Dette er driveren bak bransjens «elleville dager» i fjellheimen. Dette må opphøre.

· Konsesjonene og energisystemet skal i utgangspunktet ivareta forsyningssikkerheten. Når det som nå, er overskudd på kraft i Norge, brukes konsesjonene for forretningsmessige formål, dvs. videresalg av konsesjonen eller eksport av produsert kraft. Dette har ingenting med forsyningssikkerhet å gjøre. Likevel utleder konsesjonene sin rett fra grunneieravtaler/avtaler med reinbeitedistrikt, som er oppnådd gjennom offentligrettslige verktøy som ekspropriasjon eller trusler om ekspropriasjon.

Arealinngrep som bygger på ekspropriasjonsmulighet overfor grunneier eller rettighetshaver, er ulovlig, når formålet eller resultatet med avtalen og inngrepet ikke kan begrunnes i forsyningssikkerhet. Her må det tydeligere hjemmel til.

· Offentlig styring og kontroll med arealforvaltningen er satt i spill. Påviste alvorlige konsekvenser for naturen og mennesker er i liten grad vurdert og i enda mindre grad vektlagt. Offentlige fagmiljø satt til å ivareta disse interessene er ikke lyttet til, selv ved alvorligste konsekvensgrad. Regionale offentlige planer som skal legges til grunn er ikke en del av beslutningsgrunnlaget (70 % avvik fra fylkesplan for vindkraft i Rogaland). Når vi i tillegg er kjent med at det i praksis er bransjen selv som velger ut lokasjonen, er dette svært alvorlig. Det er heller ikke satt noen øvre grense med antall tWh og antall km2. Altså er dette ingen offentlig kontrollert satsning på fornybar energi. Dette er noe langt ammet og mer alvorlig.

· Norges forpliktelser etter folkeretten om beskyttelse av urfolk strider imot omfattende utbygginger i reindriftsområder. Se vedlegg 3.

· Ugyldighet: Konsesjonene utleder sin rett fra en rekke ulike rettshandlinger som til sammen gir rett til å bygge ut. Som vi har sett lider mange av leddene i struktureringsprosessen av alvorlige mangler. Regler om forvaltning og forretning blandes, og prosessen er utenfor transparens og offentlig kontroll.

Grunneieravtalene er åpenbart urimelige, avtalene med kommunene grenser mot korrupsjon, konsekvensutredningene er mangelfulle. Vedtakene som bygger på dette grunnlaget, får ikke større rett.

Når beslutningsgrunnlaget både faktisk og juridisk er svært mangelfullt, følger det nærmest naturlig et sterkt urimelig resultat. Vi er altså langt inne i ugyldighetslæren både forvaltningsrettslig og avtalerettslig. At de største inngrepene i naturen i Norge i moderne tid bygger på et sterkt urimelig juridisk grunnlag, er oppsiktsvekkende, men en stor belastning, både for enkeltpersoner, lokalsamfunn og ikke minst demokratiet.

· Ulovlig forretningsmodell: Forretningsmodellen «Strukturering av vindkraftverk» har så store negative samfunnskonsekvenser at den bør kjennes ulovlig å bruke i Norge.

En rekke forhold som fremgangsmåten overfor grunneiere og kommuner, inngrepenes størrelse og manglende konsekvensutredning, manglende oppfølging av vilkårene i konsesjonene, store endringer underveis i innhold, og så videre, er medvirkende til at vindkraftprosjektene samlet sett kan oppfattes som myndighetsmisbruk. Deler av det som faktisk skal være en forvaltningsprosess, er i praksis kontrollert av forretningsinteresser, og disse rammer inn berørte parters legitime forvaltningsrettslige interesser, i et privatrettslig regelverk, hvor f.eks. parter blir til naboer, saken ikke blir godt nok opplyst, og der berørte ikke har kunnet ivareta sine interesser.

· Grunnlovens § 112: Når arealforvaltningen ikke er offentlig styrt, og når en bransje nærmest uten begrensning har kunnet ta for seg av areal, når naturen selv ikke blir hørt gjennom fagetatene, når mennesker som påvirkes ikke anses som en offentligrettslig samfunnsinteresse, men som en privatrettslig nabo, er det også et spørsmål om grunnlovens § 112, 1. ledd er brutt for de konsesjoner som allerede er gitt. Under slike forhold er det vanskelig å ivareta interessene som er beskyttet at grunnloven.

Bestemmelsen lyder: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.»

Konklusjonen er at ikke bare må nasjonal ramme forkastes, men alle gitte konsesjoner må stanses mens lovligheten vurderes av en uavhengig instans. Ingen konsesjoner kan få utsatt oppstartsfrist før rettsgrunnlaget er avklart.

Vi ønsker at høringsinnspillet skal bli en del av Stortingets behandling av rammeplanen, og at alle konsesjoner og utbygginger stanses inntil dette er gjort.

Vi håper dette høringsinnspillet vil vekke politikerne og forvaltningen slik at dere virkelig forstår hvorfor stadig større deler av befolkningen erfarer at vindkraftutbyggingen slik den foregår, er ulovlig.

På vegne av Motvind Norge

Eivind Salen (Vardafjell) Hans Anton Grønskag (Frøya) Torbjørn Lindseth (Sørmarkfjellet)

Vedlegg

Til toppen