Landbaserte vindparker, slik de ser ut til å planlegges og bygges nå, gir uforholdsmessige naturinngrep. Dette gjelder veier som må bygges gjennom landskapet for å kunne transportere seksjonene, samt området rundt hver enkelt vindturbin slik at kraner kan løfte seksjonene på plass. Dette er permanente skader på naturen. Det er ingen krav om avsetning av midler til mest mulig reparasjon/tilbakeføring av inngrepene og skadene som utbygging og drift medfører. Likeledes er det heller ikke krav om avsetning av midler hos eier av vindparken, til fjerning av selve vindturbiner, når disse blir ødelagt, og tilbakeføring/reparasjon av naturen der vindturbinene har stått. Konsesjoner gis nå uten at utbygger må stå til økonomisk ansvar for miljøskader utbyggingen, drift og fremtidig sanering av vindparken medfører. Utbyggere må også stilles til ansvar for å redusere tap av liv blant fugler. Konsesjoner gis i dag i området uten å ta tilstrekkelig hensyn til trekkruter og flygemønsteret til lokalt fugleliv som ørn, hubro, ryper og andre fuglearter.

Utbygging (annleggstrafikk/sprengningsarbeid) og drift (f. eks fare for iskast fra bladene) av vindparker begrenser og utestenger befolkningen fra å bevege seg fritt i norsk natur og hindrer således befolkningen sin mulighet til å benytte allemannsretten. I tillegg kommer de lydmessig og visuelle forstyrrelsene og plagene, som virker forstyrrende både i hverdagen for de som bor innenfor en stor radius, og i forhold til å nyte synet og stillheten av mest mulig urørt natur. Således har utbygging av landbaserte vindparker også en negativ innvirkning på folkehelsen. Kostnadene ved dette slipper også utbygger/driftsselskapet å ta ansvar for. Utbygging av landbaserte vindparker forringer også opplevelsen til turister som besøker landet, og som i økende grad ønsker aktiviteter i naturen.

I tillegg kommer kostnader og skadevirkninger av at det må bygges kraftstasjoner og kraftledninger for å transportere kraften ut i det norske og europeiske markedet.

Ved at utbyggere må ta høyde for alle reelle kostnader, knyttet til skadevirkninger for lokalbefolkningen, dyreliv og naturen forøvrig, vil regnestykket fort endre seg i favør av at det ikke lønner seg å bygge ut landbaserte vindparker.

Det er ikke behov for utbygging av vindkraft før man har gjort mer for å effektivisere produksjon og linjenett i forhold til eksisterende vannkraft. I tillegg er det mye å hente på energisparing i husholdningene.

At utenlandske selskaper kjøper opp vindparker bør være et tegn på at satsningen på vindkraft har vært feilslått og at regningen for skadevirkningene påføres det norske folk, mens utbygger/eier kun sitter igjen med fortjenesten.

Havvind er derfor mer interessant, men også her må det kartlegges potensielle skadevirkninger på kort og lang sikt, og at utbygger må kalkulere inn dette før slike vindparker bygges.

Mvh

Jan Tore Daltveit, Askøy