«No ser eg atter slike fjell og dalar som dei eg i min fyrste ungdom såg....» skreiv Aasmund Olavson Vinje i Ferdamini fra Sumaren 1860.

Ja, hva var det Vinje såg som i ettertiden satte så store spor i både ham og alle de som siden har lest hans store verk..?

Som naturelsker er ikke svaret så vanskelig å finne. Menneskets naturlige behov for å søke seg bort i jomfruelig urørt vakker natur viser seg gang på gang å være den beste terapi som det er mulig å oppdrive. Bare det å vite at man har tilgang til urørt jomfruelig natur med all sin hellighet i sine nærområder er en befrielse og terapi i seg selv. Urørt natur med alle de kvaliteter som medfølger må aldri undervurderes.

Vår kulturarv er tett forankret i natur og en god folkehelse er ingen tilfeldighet all den tid nevnte faktorer er så sammenvevd.

For svært mange har derfor vindkraftindustriens beslag av våre kjære naturområder kommet som et sjokk da man truer selve folkesjela i Norge.

I nasjonal ramme for vindkraftindustri ser vi at store deler av Agders siste noenlunde ufragmenterte naturområder kan rammes svært hardt. De konsesjoner som er gitt, som enten er ferdige eller under opparbeidelse sjokkerer mennesker med sin voldsomme inngripen. Det overgår vår fatteevne i dimensjoner.

I min nærhet er det f.eks gitt konsesjon for etablering av vindkraftindustri på Kvinesheia. Området Storehei på Kvineshei ligger sentralt plassert for friluftsinteressene i Lister. Kommunale eiendommer i området har bla. blitt disponert av jakt, fiske og friluftstsinteresert ungdom som i fremtiden bidrar i å bringe kunnskap og naturforvaltning videre til kommende generasjoner. Det er kort reiseveg fra Flekkefjord, Kvinesdal, Lyngdal og Farsund og området har naturlig tilkomst fra mange kanter både til fots og på ski. Området ble tatt hensyn til under planlegging og gjennomføring av ny E39 for 12-15 år siden på en slik måte at naturområdene skulle bli minst mulig fragmentert og ødelagt. Det blir derfor helt merkelig og nærmest respektløst når det i ettertiden kan godkjennes et digert arealkrevende vindindustrianlegg i Listers siste jomfruelige urørte område. En oase hvor det er mulig å bevege seg over litt lengre tid og avstander uten å treffe på menneskeskapt teknisk infrastruktur. Området har også Hubro som er en sterkt truet art. Ellers finner man vår majestetiske Kongeørn her, Storlom hekker også i ettpar av de øvre vannene i Storeheiområdet og det kan og være mye rype vinterstid som trekker ned fra høyere strøk når værforholdene tilsier så. Svære myrområder, bekker vann og mindre innsjøer med fin lokal opprinnelig aurebestand som overlevde de sure tiårene på 70 og 80 tallet. Området er også utspring for flere vassdrag som Åpteåna, Drangevassdraget, Møska og småvassdag som renner mot Kvina.

Når man så ser disse vindkraftindustriprosjektene energiproduksjon opp imot arealbeslag, ødelagt biologisk mangfold og varige landskapsendringer så blir det meningsløst å ofre så mye av det vi er så glad i, ikke minst med tanke på våre fremtidige generasjoner. Og det gjelder også det ansvar vi har i forhold til Grunnlovens §112.

Nå som det er blitt godt kjent at opprusting av eksisterende vannkraftverk har stort potensiale i kraftforsyningsøyemed så blir det enda mere meningsløst å gå løs på svære urørte uerstattelige naturområder med vindkraftindustri.

Heller ikke registrerer man særlig tilrettelegging for å legge begrensninger på det energisløseri som dessverre er altfor vanlig i dagens samfunn. Og andre alternative energikilder som solenergi som med letthet kan knyttes opp imot boliger, industri og forretningsbygg som kunne med enkle midler stimuleres med enda gunstigere støtte og finansieringsordninger som sannsynligvis også er småpenger i forhold til hva vindkraftindustribygging koster i rene penger.

Soner med korte avstander og mye fall i enkelte vassdrag kan sikkert også vurderes opp i mot å kunne utnyttes i rene elvekraftverk som produserer kraft i forhold til den vannføring som vassdraget til enhver tid fører naturlig.

Balansekraft har vi som kjent mer enn nok av og det er vel bare å erkjenne at det er den som Europa egentlig ber om for å balansere den ustabile vindkraften.

Det er områdene i vår hverdagsnatur som virker å være mest aktuelle for vindkraftindustrien når man ser på NVE ‘s kart. Områdene hvor man kan ferdes og finne livskvalitet med relativt kort reiseavstand for å slippe unna hverdagens kjas og mas. Å miste disse områdene er fatalt for borgerne som benytter seg av vår felles allemannsrett med alle de unike fordeler som her medfølger.

Nå som FN’s naturpanel har sluppet en større rapport så er det også blitt kjent at den største trusselen mot jordklodens eksistens slik vi kjenner den faktisk er industrialisering av natur og ødeleggelse av det biologiske mangfold. Da blir det enda mere meningsløst å gå løs på det som er tilbake av vår urørte jomfruelige natur i den tro at å ødelegge natur for å redde natur er det eneste saligjørende.

Det er derfor helt naturlig å be om at de konsesjoner som er gitt men ikke påbegynt, eller er i startfasen får en ny behandling. Man ser nå stadig at den konsesjonsbehandling som er utført langtfra er grundig og har store mangler sett i ettertid.

Når det kommer til øvrig nasjonal konsesjonsbehandling vedr. vindkraftindustri så kan det umulig være forsvarlig å gå videre med det nå, fordi vi vet så meget mere om de negative konsekvensene dette medfører, og vi vet også mye mer om alternative måter å både hente og spare energi. Det handler om tilrettelegging og vilje som vi hittil ikke har sett så meget til.

Jeg sier nei til rammeplanen og ønsker ny vurdering av gitte konsesjoner i mitt naturskjønne Agder og avslutter mitt brev med et inderlig håp om at kommende generasjoner i fremtiden også kan få oppleve det samme som Asmund Olavsen Vinje skrev så vakkert om i ferdaminni fra Sumaren 1860 «no ser eg atter slike fjell og daler.........»

Roger Blindingsvolden

Lyngdal - Agder