Høringssvar fra Eivind Egeland Aronsen

En første utfordring med forslaget er man bør tråkke på bremsen til NVEs tillitt som kontrollinstans er gjenopprettet. Det oppstår et bilde gjennom media av vindparker som bygges på tynt faktagrunnlag slik at det viser seg at arealbruk og naturinngrep ble større enn opprinnelig antatt. Dette forsterkes av asymmetrien i konsesjonenes fleksibilitet, utbygger må gjerne endre planer mens lokaldemokratienes respons på høyere møller er likegyldig. Og samtidig begynner DN å skrive om vindkraftbaroner.

I lys av dette er det påfallende hvor lite av totalregnskapet (eksternaliteter) som er dokumentert. Man hører om veibygging, grøfting og drenering, hva med gjenvinningsmuligheter for vingene? Avflassing av vingene i naturen under drift? Produksjon og transport av møllene? Internasjonalt ser man mye transport av møller på tungoljedrevne tankskip. Det er patetisk mangelfullt at det spekuleres i mediakronikker på kraftpotensialet som ligger i oppgradering av eksisterende vannkraftverk, ikke fordi det er en dårlig idé, tvert imot, men fordi det burde kunne punkteres umiddelbart av NVE med eksakte tall før man gjorde nye naturinngrep. At ikke oppgradering av eksisterende vannkraftturbiner er like lønnsomt som vindkraft skyldes bare dårlig skattepolitikk. Glem heller ikke at noe av det antatte behovet for ny kraft som elektrifisering av sokkel kanskje burde sett en ny og uavhengig nytte,- og kostnadsanalyse jo før jo heller.

Tråkk på bremsen. Gjenvinn NVEs tillitt som kontrollinstans, kanskje med hjelp av riksrevisjonen? Skjerp kvalitetskontrollen på faktagrunnlaget før nye konsesjoner. Det skal ikke lønne seg å be om tilgivelse i steden for tillatelse.

Mvh Eivind Egeland Aronsen,

samfunnsøkonom.