Høringsuttalelse fra Naturfagsenteret

Gjedrem-utvalgets mandat er å vurdere organiseringen av kunnskapssektoren for å legge til rette for god og konsistent måloppnåelse og utdanning og forskning av høy kvalitet gjennom effektiv ressursbruk og tydeligere ansvarsfordeling.

Vi vil konsentrere oss om utvalgets synspunkter på de nasjonale sentrenes organisering og oppgaver. Vi vil i stor grad vise til NIFU-rapport 49/2014: «Evaluering av de nasjonale sentrene i opplæringen. Evaluering av åtte nasjonale sentre i et styrings- og brukerperspektiv», som hadde et smalere fokus og hvis anbefalinger, kanskje som følge av dette, avviker en del fra Gjedrem-rapporten.

En av utfordringene Gjedrem-utvalget identifiserer i sektoren er at «Kunnskapsdepartementet har for mange og små underliggende virksomheter». Og i forlengelsen av dette: «[vi mener] organisasjonsformen 1-4-4-organ, med delt ansvar for administrative og faglige forhold, ikke er egnet for permanente faglige oppgaver.»

Etter vårt syn blir denne tilnærmingen feil: vi bør heller se på hvilke oppgaver som skal løses innen sektoren, og deretter se på hvilken organisering som egner seg best til å løse disse oppgavene.

For å ta det siste først: Gjedrem-utvalget innrømmer (s. 54) at det er et prinsipielt standpunkt fra deres side at 1-4-4-organer ikke bør ha permanent faglige oppgaver. Lovgiver har imidlertid ikke lagt noen slike begrensninger i lovteksten. Vi synes det vil være uheldig om Kunnskapsdepartementet av prinsipielle årsaker innskrenker sitt eget handlingsrom ift. lovteksten.

Snarere må spørsmålet være: er en 1-4-4-organisering en egnet organiseringsform for å løse de nasjonale sentrenes oppgaver? Vi vil argumentere for at svaret er ja.

Hvert av sentrene har blitt opprettet for å dekke et behov, og det har ikke skjedd noen endringer som tilsier at disse behovene er borte.

For å ta Naturfagsenteret som eksempel, så ble det opprettet i 2003 som ledd i Kristin Clemets realfagsstrategi. Ytterligere to realfagsstrategier har fulgt før KD la fram «Tett på realfag» i 2015. At den ene regjeringen etter den andre satser på realfag, viser tydelig at behovet ikke er løst, og ikke forbigående. Realfagsinteressen blant unger er økende både i Norge og internasjonalt, men behovet for flere realister er så stort at det ikke er dekket ennå. Lignende situasjoner kan beskrives for de andre nasjonale sentrene.

NIFU-evalueringen identifiserer disse målene og måloppnåelsene for de nasjonale sentrene:

I følge NIFU vurderes målsetting 1 og 2 å være oppfylt. Vi ønsker å kommentere de to neste. At målsetting 3 bare regnes som delvis oppnådd, skyldes i følge evalueringen at «… senternivået [peker] på enkelte faktorer ved styringen av sentrene som hindrer slik fleksibilitet, for eksempel at det først i mars 2014 var klart hvor store bevilgninger sentrene ville få dette året.» Det er altså ikke manglende fleksibilitet fra sentrenes side som er utfordringen, men at bestillingen ikke kommer tidlig nok.

Gjedrem-utvalgets utgangspunkt «…er at det er behov for færre og større enheter som arbeider for økt kvalitet i skole, barnehage og lærerutdanningene. Antallet sentre bør derfor reduseres vesentlig.»

Vi vil hevde det motsatte: ved at hvert senter har sitt definerte fagområde, oppnås nettopp den tydelige ansvarsfordelingen mellom sentrene som rapporten ellers etterlyser. At konsekvensen er små enheter, er en kostnad som bør være til å leve med. Siden Utdanningsdirektoratet uansett er felles oppdragsgiver for sentrene er det vanskelig å se den store fortjenesten ved å redusere antallet noe.

Gjedrem-rapporten mener videre at gjennom organiseringen «reduseres mulighetene for departementet og Utdanningsdirektoratet til å velge riktig virkemiddel til den enkelte oppgave.», men i NIFU-evalueringen poengteres det stikk motsatte: «Strukturen av nasjonale sentre og rutinene for å sende oppdrag videre til dem, har gjort at direktoratet kan respondere raskere på politiske signaler og oppdrag fra departementet enn hva som var tilfelle for få år siden.»

Dette begrunner NIFU-evalueringen slik: «Dette lar seg gjøre fordi sentrene besitter høy faglig ekspertise.» Det er grunn til å vektlegge dette, ettersom det er den fagdidaktiske spisskompetansen hvert enkelt senter har, som gjør det mulig å løse oppgaver raskt og ikke hvordan det er organisering.

Forskning

Gjedrem mener at «Sentrene bør ikke drive med forskning», for ikke å komme i en konkurransesituasjon med andre forskningsinstitusjoner.

NIFU-rapporten har imidlertid studert sentrenes forskning i lys av OECDs definisjon av FoU-aktiviteter, og konkluderer at «…det meste av aktiviteten i de nasjonale sentrene vil kunne kategoriseres som «utvikling» etter OECDs definisjon.»

Det som regnes som forskning ved sentrene, er i hovedsak knyttet til utvikling og evaluering av egne undervisningsopplegg. Det er opplagt at denne forskningen er nødvendig for å kvalitetssikre undervisningsopplegg og andre tilbud, og at den må skje kontinuerlig og fortløpende parallelt med utviklingsarbeidet, eller kanskje heller som en del av det.

Forskningen er altså ikke i direkte konkurranse med forskningsaktiviteter i UH, og det er vanskelig å se hvordan den praktisk kan utføres av andre. Fordelen med å la forskerne være direkte involvert i utviklingen av undervisningsopplegg bør være åpenbar. Denne fordelen vil etter alt å dømme bli borte om senterne fjernes fra UH-institusjonene. Blir oppgavene flyttet til direktoratet, vil de få en mer administrativ karakter.

Som vi så lenger oppe under målsetting 4 mener NIFU-evalueringen at det er usikkert hvor tett kontakten mellom forskningsmiljøene og sentrene er. Dersom sentrene (?) skal fjernes fra UH-institusjonene og oppgavene ivaretas av direktoratet, er det lite realistisk at denne kontakten blir forsterket. Oppgavene som i dag ligger ved sentrene vil dermed bli mindre forskningsbasert, inkludert de politiske satsningene.

Det er videre en rimelig antagelse at nærheten til forskningsmiljøene gjør det lettere for sentrene å rekruttere høyt kvalifisert personale.

Forvaltningsorgan

I forlengelsen av dette vil vi også diskutere utvalgets forslag om å gjøre sentrene til forvaltningsorganer, altså løfte dem ut av UH-sektoren.

En konsekvens av å legge sentrenes oppgaver under Utdanningsdirektoratet vil være at direktoratet tar på seg faglige oppgaver, noe som til nå ikke har vært gjeldende politikk.

Viktigere, etter vårt syn, er at forbindelsen mellom lærerutdannerne i UH-sektoren og forvaltningen vil svekkes betydelig Nettopp fordi sentrene er organisert som de er, fungerer de som brobyggere. Gjennom seminarer, prosjekter og ulike andre grenseflater har vi kontakter og nettverk som de rene forvaltningsorganene mangler.

Sentrenes legitimitet overfor skolen blir på sin side styrket av UH-tilknytningen.

Men vi tror heller ikke det vil være gunstig om sentrene knyttes tettere til UH-sektoren og at forbindelsen med forvaltningen blir løsere. Sentrene skal løse forvaltningsmessige oppgaver, og da er det nødvendig med en oppdragsgiver fra forvaltningen.

Oppsummering

Oppgavene må komme før organiseringen, og ikke omvendt. Naturfagsenteret har fått ansvar for store prosjekter som Den naturlige skolesekken, Lektor 2 og er tiltenkt en sentral rolle i Regjeringens realfagsstrategi. Skal sentrene legges ned, må disse og andre oppgaver legges til andre institusjoner.

Merethe Frøyland

Leder, Naturfagsenteret

Vedlegg: Støttebrev fra Matematisk-naturvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo v/Dekan Morten Dæhlen