Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Høringssvar fra Norges museumsforbund

Høring. Regionreformen og ny forskrift om myndighet mv etter kulturminneloven og overføring av andre oppgaver

Dato: 21.06.2018

Svartype: Med merknad

Det vises til høringsbrev datert 21.03.2018 med vedlagt utkast til ny forskrift om myndighet mv etter kulturminneloven og om overføring av andre oppgaver som ikke reguleres av forskriften, med tilhørende høringsnotat.

 

Stortinget har vedtatt at flere oppgaver og funksjoner på kulturminnefeltet skal overføres til fylkeskommunen. Overføring av oppgaver er behandlet i Meld.St. 22 (2015-2016) Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver, jf. Innst. 377 S (2015-2016) og Prop. 84 S (2016-2017) Ny inndeling av regionalt folkevalt nivå, jf. Innst. 385 S (2016-2017). Overførte oppgaver skal omfatte de fleste automatisk fredete kulturminner, forvaltning av vernete fartøy, forskriftsfredete bygninger i statlig eie og teknisk industrielle kulturminner. Sentralt i forslaget til ny forskrift er ønsket om å rendyrke Riksantikvaren som direktorat, dette ble tatt opp i Meld.St. 35 (2012-2013) Framtid med fotfeste. Forslag til ny forskrift gjelder i hovedsak overføring av myndigheten i flere førstelinjeoppgaver fra Riksantikvaren til nytt folkevalgt regionalt nivå. Dette får også konsekvenser for forvaltningsmuseers og andre museers oppgaver og funksjoner på kulturminnefeltet.

 

I statsråd 15. juni ble det lagt frem en proposisjon til Stortinget med forslag om å endre § 28 i kulturminneloven slik at forskriftsendringen kan vedtas, og de planlagte overføringene av oppgaver kan iverksettes. 

 

Norges museumsforbund har utarbeidet sin høringsuttalelse i dialog med medlemsmuseene. Da enkelte av disse har ulike roller og interesser i noen av saksområdene som foreslås flyttet, vil det kunne være ulike synspunkter på noen av forslagene blant medlemmene, og det vil kommenteres. Museumsforbundet vil ta opp overordnede tema ved forslaget i uttalelsen. Flere medlemsmuseer vil levere egne innspill med mer detaljerte kommentarer. 

 

Kulturminnelovens formålsparagraf og regionreform

Det er et nasjonalt ansvar å forvalte og verne om kulturminner og kulturmiljøer med deres egenart og variasjon som del av vår kulturarv og identitet og som ledd i en helhetlig miljø- og ressursforvaltning. Disse ressursene skal ivaretas «som vitenskapelig kildemateriale og som varig grunnlag for nålevende og fremtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet», heter det i kulturminnelovens formålsparagraf. En kunnskapsbasert og langsiktig forvaltning av kulturminner er nødvendig dersom nasjonale mål på feltet skal oppnås.

 

Regionreformen vil med all sannsynlighet innebære behov for å øke kompetansen i mange av de nye regionene. Finnmark fylkeskommune påpeker i sitt høringsinnspill at de vil trenge fire nye stillinger for å kunne håndtere de ulike nye oppgavene på en tilfredsstillende måte. «Generalistprinsippet» som ligger til grunn for utflytting av oppgaver innebærer at fylkeskommunene skal få de samme oppgavene uavhengig av størrelse. Mange erfarer at kompetanse og kapasitet varierer mellom fylkeskommunene, og det vil være viktig med gode systemer for kunnskapsoverføring.» For Museumsforbundet vil det være viktig at økonomiske og menneskelige ressurser følger oppgaven. Vi finner det interessant at det i avslutningen av høringsnotatet uttrykkes tvil om det er mulig å utføre de oppgaver som overføres med samme antall årsverk som blir brukt av Riksantikvaren i dag. Regionreformen kan lett bli en kostbar reform. I en tid der kulturpolitiske signaler ofte handler om økonomiske innstramminger er det nærliggende å frykte at hoveddelen av bevilgninger vil gå til å styrke det administrative regionale apparatet og til å bygge opp og organisere ny kompetanse i fylkene. Kulturminnene selv og publikum kan fort stå igjen som tapere. Når alle fylker skal utføre de samme oppgaver, kan en også frykte at det vil oppstå geografiske skjevheter i kulturtilbud, samt at fagmiljøer vil bli fragmentert. Tilsvarende problemstillinger kan løftes frem når samisk kulturminneforvaltning hos Riksantikvaren skal flyttes til det regionale nivå – Sametinget.

 

En helhetlig kulturminneforvaltning og kunnskapsbasert forvaltning

Hensikten med overføring av oppgaver til fylkeskommunen er at den «skal bidra til forenkling, være tydelige og gi et mer helhetlig grep på kulturminneområdet» og videre at en slik overføring vil «bidra til å tydeliggjøre og styrke fylkeskommunenes rolle som samfunnsutvikler». Dette vil «innebære færre aktører og et mer oversiktlig og helhetlig system i forvaltningen av kulturminnene», samt at det «vil bli enklere for utbyggere, kommuner og andre aktører ved at de i en del saker kan forholde seg til færre myndigheter. Det vil bli større nærhet mellom fylkeskommunen som vedtaksmyndighet og de lokale kulturminnene».

 

‘Helhetlig’ i forslagets sammenheng synes å bety det samme som administrativ forenkling og økt geografisk nærhet mellom aktører og myndigheter. Regionreformen skal gi et større regionalt politisk handlingsrom, og de nye fylkeskommunene skal ha en uttalt samfunnsutviklerrolle. ‘Helhetlig’ forvaltning innebærer dermed at kulturarv og kulturminner skal inngå i en regionalpolitisk helhet, de skal integreres med næringsmessige, politiske og administrative hensyn. 

 

Norges museumsforbund mener at en slik tilnærming til ‘helhetlig forvaltning’ skyver andre og svært viktige dimensjoner i bakgrunnen. Fysisk nærhet mellom kulturminne og vedtaksmyndighet og kortere, forenklede administrative linjer mellom aktører kan i seg selv ikke betraktes som garantister for helhetlig kulturminneforvaltning. Især vil vi peke på betydningen av en tett kobling mellom forskning og forvaltning, at det legges et kunnskapsperspektiv til grunn der natur, klima og kultur i sammenheng.

 

For å sikre en helhetlig forvaltning av kulturminner, mener Museumsforbundet det er viktig at Riksantikvaren beholder myndighet på visse områder og at forvaltningsmuseenes samt andre museer som utfører oppgaver innen fartøyvern, statlig eide bygninger og teknisk-industrielle kulturminner får videreført og formalisert oppgaver de i dag utfører.

 

Overføring av nye oppgaver til fylkeskommunen vil innebære en styrket regional dialog som involverer mange museer. Dette gir nye muligheter for et bredt, kreativt og tverrfaglig samarbeid. Museumsforbundet ser likevel med bekymring på at ansvarsområdene til museer som faller utenom den foreslåtte forskriftens definisjoner, og som lenge har utført viktige oppgaver og utviklet høy og spesialisert kompetanse innen fartøyvern, statlig eide bygninger og teknisk industrielle kulturminner, ikke beskrives nærmere i forslaget om overføring. Dersom det skal være opp til hver enkelt fylkeskommune å definere hva slags samarbeid den skal ha med museene, vil det kunne føre til uforutsigbarhet for museene, svekke realisering av nasjonale mål, eller medføre tap av kompetanse i museene. Museene besitter høy faglig ekspertise innen forvaltning, forskning og formidling av kulturminner. Denne ekspertisen bør styrkes og videreføres i tilknytning til overføring av oppgaver innen fartøyvern, statlig eide bygninger og teknisk industrielle kulturminner til fylkesnivået.

 

Listeføring og kulturminner «av særlig stor nasjonal verdi»      

Klima- og miljødepartementets utgangspunkt er at all førstelinje enkeltsaksbehandling skal overføres til fylkeskommunen, og at unntak fra dette må begrunnes særskilt. Et sentralt premiss for at overføring skal kunne skje, skal være at Riksantikvaren får myndighet til å forvalte og «å definere hvilke kulturminner og kulturmiljøer som er av særlig stor nasjonal verdi». Det foreslås å opprette lister over slike kulturminner, basert på fire kriterier utarbeidet av Riksantikvaren.

 

Flere av Museumsforbundets medlemmer har gitt uttrykk for skepsis til dette punktet i høringen, og finner tanken om nasjonal listeføring lite produktiv. I høringsnotat spesifiseres det at formålet med listen ikke primært er «å gradere verdien av kulturminner og kulturmiljøer, men å forenkle forvaltningsregimet». En listeløsning kan fort føre til inndeling av kulturminner i et A- og et B-lag, både når det gjelder tilførte forvaltningsressurser og oppfatningen av dem blant publikum. Det understrekes at listeføringen vil praktiseres dynamisk, og at kulturminner kan føres inn og strykes etter behov. Det er en fare for at listeføring vil kunne bidra til å bekrefte og konsolidere eksisterende historieforståelser, og svekke tenkning rund kulturminnevern og kunnskapsutvikling som noe som kontinuerlig er i endring. Ytterligere en innvending er at disse listene mest sannsynligvis vil omfatte de faste kulturminnene, mens løse og immaterielle kulturminner også er viktig for bevaring av en helhetlig kulturarv.

 

Nedenfor vil de tre første foreslåtte kriterier kommenteres særskilt:

«Det foreslås at Riksantikvaren skal ha forvaltningsmyndighet for kulturminner når:»

(a) «de er viktige for landets kulturhistorie og betraktes som nasjonale symboler».

Til tross for at det i høringsnotatet understrekes at listeføringen skal være et dynamisk verktøy, fremstår dette som et statisk kriterium. Her forutsettes at det allerede finnes en etablert konsensus om hva som er viktig og om hva det nasjonale er og bør være («er viktige» og «betraktes som»). Nasjonen Norge er historisk sett et nytt fenomen. Et kriterium om det ‘nasjonale’ kan gi assosiasjoner til symbolikk og historiske epoker eller gullaldre som har vært viktige for den nasjonsbygging som fant sted fra tidlig på 1800-tallet og fremover. Satt på spissen: vikingtid anses gjerne som mer nasjonalt enn eldre jernalder, og stabburet har lenge nytt høyere status som nasjonalt symbol enn båtnaustet.

 

Landområdet som i dag går under navnet Norge har gjennom tidene vært bebodd av ulike befolkningsgrupper med forskjellige kulturelle og materielle praksiser, og ikke alle disse når like høyt opp når nasjonale symboler blir til. Dersom listene vil fungere dynamisk, på en måte som baserer seg på de foreslåtte kriterier, er det en risiko for at skiftende politiske føringer vil påvirke innholdet på listene i større grad enn kunnskap om kulturminnevern.

 

(b) «de er knyttet til statsmakten og til utøvelse av statlige funksjoner som er sentrale for landet»

Dette kriteriet er kanskje ment å være rent deskriptivt og praktisk begrunnet, knyttet til offentlig eide bygg og tilknyttet utøvelse av sentrale statlige funksjoner. Basert på nivåer i offentlig forvaltning vil det være logisk at Riksantikvaren har ansvar for det statlige nivået.

 

Imidlertid kan det statlige også forstås politisk. De siste tiårene har det vært et sterkt samfunnsmessig og kulturpolitisk fokus på hvordan statsmakten gjennom århundrer har ført sterkt ekskluderende og diskriminerende praksiser. Dette har særlig vært synlig i møte med for eksempel urbefolkning, minoriteter, funksjonshemmede, homoseksuelle eller andre som av ulike grunner ikke har blitt akseptert som fullverdige samfunnsmedlemmer av statsapparatet.

 

Et vesentlig poeng i de siste tiårenes kulturarvsforskning er at fortiden gjøres relevant ved at den brukes og formes utfra politiske og samfunnsmessige behov i nåtiden. Begrunnelsen for forslaget om overføring av oppgaver til fylkeskommunene er i seg selv et uttrykk for dette: fortiden skal bidra til regional samfunnsutvikling. Det er ikke nødvendigvis og prinsipielt noe galt i at fortiden brukes instrumentelt, men det er nødvendig å ha et reflektert forhold til hva man gjør. Museumsforbundet frykter at historier og hendelser knyttet til statlig ekskludering og diskriminering vil reproduseres med dette kriteriet. De som historisk sett ikke har blitt ansett som å tilhøre nasjonen, staten eller majoriteten vil fortsatt bli definert i kontrast til disse termene, ved tidligere eller nåværende status som ekskluderte.

 

I en tid der samfunnsutvikling ses i sammenheng med globale fenomener og med samhandling på tvers av landegrenser, fremstår det som tilbakeskuende å ha ‘nasjon’ og ‘stat’ som kriterier for hva som skal være særlig viktige kulturminner. Kriteriene går på tvers av demokratiserende bevegelser innenfor kulturminne- og kulturarvsfeltet de siste tiårene. Forslaget ser ut til å være ute av takt med de diskusjoner som vitenskapelige og kulturminnefaglige miljøer har ført i årtier – om hva det nasjonale skal bety, og om hvem som har hatt og bør ha retten til å definere det.

 

Dersom en likevel velger en listeløsning anbefaler Museumsforbundet at mer nøytralt deskriptive kriterier benyttes, og at fagmiljøer utenom Riksantikvaren inviteres inn i arbeidet med å formulere slike kriterier. Slike mer nøytrale kriterier kan for eksempel peke mot kulturminner som er knyttet til representative, viktige og sentrale hendelser og kulturelle trekk ved befolkningsgrupper som gjennom tidene har bebodd det territoriet som med tiden fikk navnet Norge. 

 

(c) «det gjelder kulturminner og kulturmiljøer som Norge har et internasjonalt ansvar for å bevare».

Gjennom ratifisering av internasjonale konvensjoner har Norge forpliktet seg til å forvalte kulturarv på en forsvarlig måte. UNESCOs konvensjon om verdens natur- og kulturarv, UNESCOs1970-konvensjon om ulovlig eksport og overføring av eiendomsrett til kulturgjenstander, UNIDROITs konvensjon om tilbakeføring av stjålne eller ulovlig innførte kulturgjenstander, Europarådets konvensjoner om arkitekturarv og arkeologisk kulturarv, Haag-konvensjonen om tiltak for å forby og hindre ulovlig import og eksport av kulturminner legger føringer på virksomhet i alle forvaltningsnivåer.

 

Museumsforbundet ser at det kan være fare for at fylkeskommunene i mindre grad vil ta ansvar for internasjonalt viktige kulturminner dersom Riksantikvaren skal ha det overordnede ansvar for Norges internasjonale forpliktelser. Museumsforbundet er opptatt av at viktige kulturmiljøer sikres mot nedprioritering til fordel for andre regionalpolitiske behov. Et særlig ansvar har Norge for å forvalte de listeførte verdensarvsteder og nye som måtte komme til fremover.

 

Alle forvaltningsnivåer har ansvar for å følge forpliktelser som følger av internasjonale konvensjoner, og det å frata fylkesnivået i alle fall deler av ansvaret for internasjonale forpliktelser fremstår som lite gjennomtenkt i en tid der det globale og internasjonale i stadig større grad setter dagsorden, også på kulturminnefeltet.

 

Verneinteresser og utviklingsinteresser

Oppgaveoverføring vil innebære at all planrelatert ivaretakelse av kulturminneinteresser samles på regionalt nivå. Dette vil også gjelde myndighet til å avgjøre dispensasjon fra automatisk fredning i forbindelse med planbehandling. Flere medlemmer i Norges museumsforbund uttrykker bekymring for konsekvenser av at fylkeskommunen skal avveie både verneinteresser og utbyggingsinteresser. Det kan føre til forskjellsbehandling både av tiltakshavere og kulturminner.

 

Problemer knyttet til habilitet kan bli et problem når fylkeskommunen skal ha ansvar for å utrede verneinteresser i saker som medfører inngrep i terrenget og fatte vedtak knyttet til dette. Med nye oppgaver skal fylkeskommunen gjennomføre registreringer, avveie verneinteresser og utbyggingsinteresser, være dispensasjonsmyndighet og i enkelte tilfeller selv forestå undersøkelser som følger av dispensasjonsvedtaket. I en slik situasjon kan faglige råd fra kulturminneforvaltningens ansatte komme til kort og overstyres av regionalt politisk nivå, som vil prioritere utviklingshensyn.

 

Museumsforbundet mener derfor det er nødvendig at Riksantikvaren beholder visse deler av myndigheten slik som å vedta kostnader for utgravinger. Ansvaret for å gjennomføre arkeologiske undersøkelser bør også bli liggende hos forvaltningsmuseene.

 

Sjøfartsmuseenes myndighet og marinarkeologisk spesialkompetanse

Museumsforbundet ser at et allerede sårbart felt, med stort behov for spesialkompetanse innen dykking og undervanns skipsfunn, vil bli svekket gjennom forslaget til ny forskrift. Forslaget fra Riksantikvaren tidligere i prosessen innebar at man ikke skulle gjøre endringer i hvordan marinarkeologien i Norge skulle organiseres, fordi det er snakk om et lite felt med stort behov for spesialkompetanse. Riksantikvaren ønsket derfor at dispensasjonsmyndigheten for skipsfunn ikke skulle delegeres til fylkene, fordi en anså det som lite sannsynlig at fylkeskommunene ville ha mulighet til å bygge tilstrekkelig kompetanse på feltet.

 

Museumsforbundet mener at Riksantikvarens synspunkter er fornuftige dersom man ønsker at Norge fortsatt skal ha en marinarkeologi med høy kompetanse og mulighet for utvikling og kunnskapsbygging på fagfeltet. Det bør være tydelig i forskriften at sjøfartsmuseene har en rolle i førstelinjen med offentlig saksbehandling med uttalelser til planarbeid og tiltak i vann og sjø. Dette er uklart formulert i forslaget, og bør klargjøres i arbeidet med endelig utforming av forskriften. Etter Museumsforbundets mening vil det være mest hensiktsmessig at de institusjoner som skal forvalte skipsfunn mottar melding om funn, og ikke som foreslått fylkeskommunene.

 

Museumsforbundet anser også som et viktig prinsipp at museene med samlingsansvar for skipsfunn under vann med tilhørende last også har ansvaret for utgraving av de samme kulturminnene.

 

Skipsfunn er komplekse kulturminner, og få personer ved sjøfartsmuseene har spesialisert kompetanse innen feltet med egne metoder, terminologi og særskilte utfordringer med tanke på konservering. Videre er kulturminnene ofte unge, og må ses i sammenheng med nyere tids historie og båtbyggingshåndverket som fremdeles er levende i dag, og er slik en naturlig del av fagkompetansen ved sjøfartsmuseene. Skipsfunn hører naturlig sammen med nyere tids historie, som kunnskap om båtbygging, handel og industri. Disse fagområdene finnes ved sjøfartsmuseene.

 

I forslaget har departementet valgt å splitte opp ansvaret for utgraving av skipsfunn på land (gamle havneområder) og under vann. Dette berører faglige diskusjon mellom sjøfartsmuseene og de arkeologiske museene om ansvar for og metode for utgraving under vann og på land. Museumsforbundet mener at det er viktig å finne arbeidsformer som sikrer at funnene dokumenteres på best mulig måte og at nødvendig og viktig kunnskapsbygging skjer ved museene. Det bør vurderes om det kan være hensiktsmessig å øke samarbeidet mellom de ulike forvaltningsmuseene når utgravingen omfatter funn under og over vann.

 

Undersøkelsesplikt og registrering av automatisk fredete kulturminner

Sjøfartsmuseene mottar i dag alle saker til uttale som omhandler sjø, vann og vassdrag. Museene gir en faglig vurdering som omhandler kulturminner under vann. Fylkeskommunen inkluderer denne uttalen i sin endelige vurdering hva gjelder planen/tiltakets forhold til kulturminner.  Denne ordningen har ingen formell forankring i forskriften, og Museumsforbundet anbefaler at den formaliseres i ny forskrift. Melding om funn under vann og uttalerett i planer knyttet til sjø, vann og vassdrag bør ligge hos sjøfartsmuseene. Hvorvidt dette er planlagt kommer ikke tydelig frem i forslaget.

 

Sjøfartsmuseene bør være rette instans til å motta funnmeldinger om kulturminner under vann. Regionene vil neppe ha mulighet til å undersøke disse fordi de krever dykkerkompetanse. Det blir et tungvint system dersom funnmeldinger først skal gå til fylkeskommune for så å distribueres videre til museene. Å legge dette til sjøfartsmuseene vil også være mer logisk for finnere.

 

Geografisk ansvarsområde

I høringsnotatet beskrives følgende: «Når det gjelder geografisk ansvarsområde, som reguleres i dagens forskrift § 2, er denne bestemmelsen tatt ut av forskriften som unødvendig. Det er på det rene at Riksantikvaren og NIKU sitt ansvarsområde er hele landet. Når det gjelder forvaltningsmuseene bør avklaring av det geografiske ansvarsområdet primært løses gjennom avtaler mellom forvaltningsmuseene og fylkeskommunene. Forvaltningsmuseene og fylkeskommunene anses best egnet til å vurdere dette.»

 

Siden kulturminnelovens ikrafttredelse i 1906 har en geografisk ansvarsfordeling ligget til grunn, og ordningen har ført til at det ved forvaltningsmuseene i dag finnes et unikt datamateriale for forskning og formidling. Disse samlingene er basert på geografisk inndeling, og dersom bestemmelsen tas ut av forskriften kan det bryte opp en lang kontinuerlig samlingstradisjon og skape problemer hva angår forskning, forvaltning og formidling. Forslaget til forskrift er uklart på hvilke ansvarsområde forvaltningsmuseene skal ha. Skal hver fylkeskommune skal kunne «velge» hvilke museum de skal være knyttet til? Museumsforbundet vil understreke at dette også handler om kompetansen knyttet til kjennskap til de geografiske områdene. Det bør derfor tydeligere defineres hvilke museum som har ansvar hvor.

 

Det kan også innvendes at forslaget legger til rette for at det vil bli de faste kulturminnene (KML § 4) som strukturerer ansvarsfordelingen, mens forvaltning av de løse kulturminner (KML § 12) ikke er tatt hensyn til med oppheving av geografisk ansvarsfordeling.

 

Samfunnsutvikling

Mange museer er viktige aktører innen kulturminneforvaltningen, og museer er en viktig del av samfunnets infrastruktur for forskning om og forvaltning av kulturarv og kulturminner. Museene er dessuten helt sentrale arenaer for formidling, kritisk refleksjon og åpen samtale om fortiden – de er demokratiserende institusjoner. Dette gjør museene til viktige regionale og samfunnsutviklende aktører. Avgjørende i denne sammenheng er at museene står fritt til å definere og utøve sin samfunnsrolle på armlengdes avstand fra så vel regionale som nasjonale myndigheter.

 

Museumsforbundet har i sitt høringsinnspill til ekspertutvalgets forslag til nye oppgaver for regionene uttrykt bekymring for at museenes demokratiserende funksjon i samfunnet vil bli svekket med regionreformen. I denne forskriftsendringen vil dette blant annet berøre fylkeskommunenes balansegang mellom utviklingsbehov og bevaringshensyn.

 

En helt konkret illustrasjon av dette knytter seg til dispensasjonsbehandling og kostnadsfastsettelse. Museumsforbundet mener det er viktig at Riksantikvaren beholder myndigheten til å fatte vedtak om kostnader for arkeologiske undersøkelser i henhold til kulturminnelovens § 10. Det er viktig å skille mellom dispensasjonsbehandling og kostnadsfastsettelse når verneinteresser skal veies mot utbyggingsinteresser. Formålet med en arkeologisk undersøkelse er å sikre det vitenskapelige kildematerialet fra ødeleggelse som følge av samfunnsutvikling og legge til rette for videre forskning og formidling. Det foreligger nasjonale retningslinjer for budsjettering av arkeologiske undersøkelser, og å beholde myndigheten til å fatte vedtak om kostnader hos Riksantikvaren vil sikre en nasjonal likebehandling av søkere. Det er også viktig at Riksantikvaren beholder egne midler som kan tildeles ved ekstraordinære behov og der det er behov for nasjonal styring, som tilskudd til mindre private tiltak etter kulturminnelovens § 10, midler til særskilte tiltak og finnerlønnsordningen etter § 13.

 

Fremtidig organisering av de Teknisk-industrielle anleggene

Museumsforbundet vil understreke at det vil være viktig å sikre en økonomi for de Teknisk-industrielle anleggene som gjør videre bevaring og drift mulig. Det er også viktig at et overordnet, nasjonalt perspektiv for bevaring av teknisk- industrielle anlegg opprettholdes, da disse ikke bare er representanter for lokal industri men representative eksempler på anlegg som har vært viktige i nasjonal sammenheng.

 

De 15 anleggene på dagens bevaringsprogram har hatt en nasjonal status i mange år, og seks av dem har hatt det siden den første verneplanen for teknisk industrielle anlegg kom i 1994. Museumsforbundet mener at det er viktig at bevaring av disse ses i et nasjonalt perspektiv slik at man bevarer gode og representative anlegg, og at disse får beholde sin særlige status. Bevaringsprogrammet for de teknisk-industrielle anleggene har vært en nasjonal og internasjonal suksess. Museumsforbundet mener det fortsatt må sikres gjennom en særskilt bevilgning over statsbudsjettet og at en verneplan trekker opp hovedlinjene for et nasjonalt program. Det er også viktig at anleggene gjennom dette sikres mulighet til å opprettholde kompetansen på vedlikehold og drift av maskiner og produksjonsprosesser og dermed sikrer den immaterielle kompetansen knyttet til produksjonen i anleggene. 

 

Norges museumsforbund mener at Riksantikvaren bør ha det overordnede ansvaret for å administrere en slik bevilgning, verneplan og ha overordnet kontroll av resultatene av dette arbeidet. Dersom dette legges fullt og helt til fylkene, vil kompetansen og det samlede overblikket bli fragmentert. Vi mener at dette ikke er i konflikt med god lokal forankring i de respektive fylkene for arbeidet med kulturminnevern, museer og teknisk-industrielle anlegg generelt.

 

Avslutning

Norges museumsforbund har i tillegg til dette høringsinnspillet levert innspill til ekspertutvalgets utredning og forslag til nye oppgaver for fylkeskommunene og til arbeidet med ny kulturmelding. Disse vil kunne være nyttige å se i sammenheng med dette innspillet.

 

Dersom det er ønskelig bidrar vi gjerne til utdyping av våre synspunkter.

 

 

Med vennlig hilsen                                               

 

 

John Olsen                                      Liv Ramskjær

Styreleder                                        generalsekretær

 

 

Til toppen