Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Høringssvar fra Fortidsminneforeningen

Høringssvar fra Fortidsminneforeningen til ny forskrift om myndighet mv etter kulturminneloven og oppfølging av andre oppgaver.

Dato: 21.06.2018

Svartype: Med merknad

Overordnet

Fortidsminneforeningen er som frivillig kulturminneorganisasjon opptatt av at kulturminnevernet i Norge fungerer best mulig. Vi ser det som naturlig at myndigheten knyttet til kulturminner og kulturarv flyttes nærmere det lokale leddet, og i større grad gjøres gjenstand for demokratiske prosesser nærmere det lokale nivået. Slik kommer kulturminnevernet i Norge også i takt med de fleste andre europeiske land, og bringes mer i tråd med prinsippene i Faro-konvensjonen.  

Samtidig er det i en slik endringsprosess viktig å veie mulige negative konsekvenser opp mot fordelene. Kulturminner er ikke-fornybare ressurser. Slik sett har forvaltning av kulturminner mye til felles med forvaltning av naturverdier og -ressurser. Inngrep, endringer eller fjerning som skjer kan ikke reverseres – originalmaterialet er bærer av verdiene, kopier blir aldri fullgod erstatning. Dette er da også et hovedpunkt i Kulturminneloven. Kulturminnene skal forvaltes bærekraftig, slik at de bevares for framtiden. Det er ofte en klisje at man jobber for evigheten. I kulturminnevernet er det langt på veg sant – 1000 år er ingen evighet, men likevel et tidsspenn lengre enn vi er i stand til å oppfatte. Og mange av kulturminnene våre har tidshorisonter mye lenger enn dette. En politisering av feltet er ønskelig, kjærkomment og i tråd med utviklingen i faget.

Kulturminnevernet i Norge har alltid vært underlagt demokratisk styring. Stortinget har vedtatt målsettingene, og er jevnlig i kontakt med saker av stor betydning. Deler av forvaltningen har vært lagt nasjonalt og tett opp til departementet, fra 1988 i form av et direktorat. Delegering av oppgaver har vært gjort like lenge, men ansvaret har vært tydelig plassert i direktoratet. Dette er det en grunn til. Systemet har i stor grad ivaretatt langsiktighet, det har skjermet forvaltningen av våre viktigste nasjonalskatter fra den daglige og stadige prioriteringen mellom kortsiktige krav og ønsker. Dette har økt sannsynligheten for en forvaltning i tråd med Stortingets ønsker, og har sikret mange av kulturminneverdiene vi i dag oppfatter som umistelige. Innenfor flere forvaltningsfelter er det erfaring for at politikk fylkesnivået i stor grad lar seg styre av lokalpolitikk. Her svikter ofte langsiktigheten. Det er derfor svært viktig at det nye forvaltningssystemet har anvendelige, tydelige og forutsigbare mekanismer som trår inn der kortsiktigheten står i fare for å slette eller ødelegge viktige verdier. Det er også viktig at fylkes/regionsnivået ansvarliggjøres ved at de gis muligheten til å jobbe langsiktig. Et svært viktig skritt for å oppnå dette vil være innføringen av et  juridisk virkemiddel for dette nivået.

Det understrekes at forvaltningen skal være kunnskapsbasert. Da må organiseringen legge opp til at dette skjer. Det er en grunnleggende forutsetning at regionnivået både tilføres ressurser i form av nye stillinger, og øremerkede midler til etter- og videreutdanning. Endring skal bygge på erfaring. Det er all grunn til å se på Riksrevisjonen rapport fra 2009 for kulturminnevernet. Det ble der påpekt at svakheter og kortsiktighet i forvaltningen fører til at verdifulle kulturminner går tapt. Dette problemet har vedvart fram til i dag, og vi står nå i fare for å innføre et system som i ytterligere grad vil svekke muligheten for at beslutninger tatt av vårt øverste folkevalgte organ – Stortinget – kan gjennomføres. Med dette som bakteppe vil vi ta for oss noen punkter i forslaget som er lagt ut til høring.

§7 - Underrettelsesplikt

Forslaget legger opp til at Riksantikvaren fortsatt skal ha avgjørende myndighet knyttet til fredninger. Dette gir direktoratet en særstilling etter kulturminneloven, som den instans som til slutt kan gripe inn dersom viktige verdier er i fare for å gå tapt. For at dette skal fungere er varslingsplikten fra fylkeskommune/region helt vesentlig. Fortidsminneforeningen er av den oppfatning at det er kritisk viktig at varslingsplikten etter §7 opprettholdes videre.

Særlig nasjonal verdi – egen verdikategori

Gjennom forvaltningspraksis – med en svak(?) forankring i lovverket – er kulturminnene kategorisert etter verdi knyttet til geografi: nasjonal verdi, regional verdi og lokal verdi. Så langt har dette i noen grad korrespondert med forvaltningsnivåene stat- fylkeskommune – kommune. I praksis har begrepet «nasjonal verdi» vært nåløyet som må passeres for å oppnå fredning. Fortidsminneforeningen finner kategorien «svært høy nasjonal verdi» problematisk av flere grunner. Merkelappen er i liten grad begrunnet ut fra det enkelte kulturminnets verdi, men ut fra bl.a. forvaltningsmessige forhold. Begrepet gir inntrykk av at dette handler om en nasjonal kanon, mens de kulturhistoriske verdiene i virkeligheten bare er en liten del av begrunnelsen for utvalget. Begrepet er egnet til å skape misforståelser, ikke minst når objekter flyttes fra kategorien fordi tilstrekkelig kompetanse er bygget opp lokalt. Vi kan ikke se at det er behov for en ekstra kategori . Det vil være fullt mulig, og langt ryddigere å kategorisere dette utvalget på en annen måte. Fortidsminneforeningen foreslår derfor at begrepet «særlig nasjonal verdi» droppes som egen kategori kulturminner. Kriterielisten som er skissert for å kunne foreta utvalget av eiendommene som skal forvaltes av Riksantikvaren er tilstrekkelig som den står, uten denne misvisende merkelappen.

Nytt juridisk virkemiddel på regionnivå

Vern handler mye om å definere spilleregler, godt vern avhenger av verdier som er avklart og forstått av alle. Det offentliges fremste måte å kommunisere disse verdiene operasjonelt er gjennom lovgiving og planlegging. For at reformen skal kunne fungere etter hensikten må de regionale organene ansvarliggjøres. Da må de også gis muligheten til å kunne gi kulturminner juridisk beskyttelse. Dette kan gjøres på tre forskjellige måter:

 

  • Innføring av en ny vernekategori – fredning b- hjemles i Kulturminneloven. Virkemiddelet skal kunne brukes av regionene der de ønsker å sikre vern av miljøer, objekter eller detaljer. Vernekategorien må være mindre omfattende og mer dynamisk enn dagens fredninger, og skal i mindre grad påvirke eiers råderett over eiendommen.

 

  • Regionene gis mulighet til å utarbeide og vedta en regional plan for viktige kulturminner, som så gis juridisk virkning også på kommunalt nivå.

 

  • Regionene gis mulighet til å utarbeide og vedta en regional plan for viktige kulturminner, som så gis tilsvarende rettslig stilling som f.eks dagens fylkesdelplaner for areal og transport.

 

Gjennom mange år har det vært et grunnleggende problem over hele landet at viktige kulturminner som akkurat ikke når opp til en fredningsstatus går tapt. Nåløyet for fredning skal fortsatt være trangt, og det er lite som peker mot at dette skal endres fremover. Fredning vil dermed ikke være noe aktivt virkemiddel, heller ikke for fylkeskommuner/regioner. Med ansvaret som nå gis til dette forvaltningsnivået er det innlysende at de også må ha et operasjonelt juridisk virkemiddel. Fortidsminneforeningen vi sterkt anbefale at dette gjøres med hjemmel i Kulturminneloven, altså som det første alternativet over.

 

Forvaltningsmuseenes rolle

Det er allerede i dag en prinsipielt sett problematisk situasjon når forvaltningsmuseene, som sorterer under Kunnskapsdepartementet og Kulturdepartementet, utfører viktige oppdrag på vegne av Klima- og Miljødepartementet. Universitetsmuseenes rolle er særlig utsatt, der lovpålagte forvaltningsoppdrag fra ett departement lett kan dominere virksomheten og går på bekostning av viktige forsknings- og formidlingsoppgaver. Fortidsminneforeningen etterlyser en prinsipiell diskusjon om i hvilken grad forvaltningen kan legge så store føringer på, og legge beslag på, en så stor del av virksomheten til noen av våre viktigste kulturinstitusjoner.

 

Myndigheten knyttet til kirkene

Kirkene representerer noe av det fremste vi har av bygget kulturarv. De representerer selvsagt kirkens historie, men minst like mye representerer de samfunnshistorie, både nasjonal og lokal. Bevaring av kirkene er et spørsmål som angår hele samfunnet, ikke bare kirken. Samtidig er bruken av de eldre kirkene en viktig del av kulturverdien.  Ved at de fortsatt er aktive kirker sikres mer enn bare de fysiske verdiene. Det er derfor viktig at forvaltning og myndighetsutøvelse skjer i et samspill. Samtidig som kirkene er høyt spesialiserte og komplekse bygg, både fysisk og funksjonelt, så er de også en integrert del av den bygde kulturarven. Fortidsminneforeningen finner det derfor naturlig at myndighetsutøvelsen skjer langs de samme linjene som ellers innenfor kulturminnevernet. I praksis vil dette si at myndighetsutøvelsen bør ligge i kulturminneforvaltningen i fylkeskommune/region for de fleste vernede kirkene. For enkelte kirker med særlig høy verneverdi og spesielt ressurskrevende forvaltning  bør myndighetsutøvelsen ligge til Riksantikvaren. Stavkirkene hører åpenbart hjemme i  denne kategorien, men også et utvalg av de eldste protestantiske kirkene og kirker som Røros og Kongsberg.  

Riksantikvaren har i dag et mindre fagteam som er spesialisert på kirker. Fortidsminneforeningen er opptatt av at kompetansen dette teamet forblir i direktoratet, og at det kan brukes i særlig vanskelige tilfeller eller der det er strid mellom kirkeeier og den regionale kulturminnemyndigheten. Dette er i tråd med prinsippene som er skissert ellers. Fortidsminneforeningen ser det i tillegg som svært viktig at det finnes en nasjonal kompetanse på stavkirkene, som er Norges unike bidrag til verdens kulturarv. Denne kompetansen må også forbli hos Riksantikvaren.

Staten bør ha et overordnet ansvar for finansiering av antikvarisk istandsettelse og vedlikehold av fredete og verneverdige kirkebygg. Fortidsminneforeningen foreslår at det opprettes et fond, administrert av Kulturminnefondet og sydd over samme lest, der kirkeeiere kan søke om støtte til antikvarisk istandsetting av sine kirkebygg. Fondet vil være en oppmuntring til god og faglig forsvarlig forvaltning av historiske kirkebygg, og sikre at viktige tiltak ikke blir stående i kø fordi de ikke passer inn i de regionale forvaltningsprogrammene, politiske prioriteringer, og så videre. Det bør åpnes opp for at eiere av kirkebygg tilknyttet andre kirkesamfunn enn Den norske kirke også kan motta støtte fra dette fondet.

 

 

 

Til toppen