Forsiden

Høringssvar fra Jernbanepensjonistenes Forening - Hamar/ ved leder Jørund Hassel

Dato: 11.10.2020

Svartype: Med merknad

Høringssvar:

Forslag om endringer i helse- og omsorgstjenesteloven (godkjenningsmodell for fritt brukervalg)

Høringsnotatet inneholder ytringer om;

- Kommentar til høringsnotatet

- Innledning/ erfaringsbakgrunn

- Brukervalg og økonomi

- Kampen om kvalitet og kompetanse

- Erfaring fra kommersialisering

- Det kommunale ansvaret vil fortsatt ligge i bunnen

- Frivillig eller tilrettelagt for frivillig tvang?

- Hvor trygt står finansieringen av den fremtidige velferdsstaten?

- Avslutning/ oppsummering

Link til høringsdokumentet;

https://www.regjeringen.no/contentassets/aaeec2248d2a4fb8aeb2c763861ccae8/horingsnotat---forslag-om-endringer-i-helse--og-omsorgstjenesteloven-godkjenningsmodell.pdf

Kommentar til høringsnotatet

Høringsnotatet fremstår som mangelfullt opplyst på flere områder. Det kan kort nevnes;

- Erfaringer og analyser fra andre land på kort og lang sikt ved å gå fra fellesskapsløsninger over til delt løsning mellom private og offentlige. Hvilke konsekvenser det har for samfunnet generelt og samfunnsøkonomisk og sosialt.

- Økonomiske modeller og økonomiske konsekvenser for kommunene både på kort og lengre sikt, og ikke minst beskrivelse av finansieringsmodeller

I dag sliter mange kommuner økonomisk, mange kommuner har høy gjeld, og flere kommuner har vansker med å skaffe kvalifisert kompetanse

- Konsekvenser for ulike befolkningsgrupper av at helse- og omsorgsoppgaver blir flyttet fra offentlig forvaltning over til et marked

- Forslaget om at rusmiddelavhengige også skal omfattes av fritt brukervalg er i høringsdokumentet meget mangelfullt belyst. Om dette blir en realitet, kan det være en meget kostbar affære – spesielt i mindre kommuner.

Innledning/ erfaringsgrunnlag

Forslaget handler grunnleggende sett om mer konkurranse innenfor helse og omsorgstjenester.

Det kan i stor grad åpne for velferdsprofittører, herunder innslag av globale selskaper. Ofte med innslag av aktører som har spesialisert på skatteplanlegging, sosial dumping og andre forhold som kan øke fortjenesten. Konkret kan det bety at fortjeneste/profitt prioriteres på bekostning av kvalitet på tjenestene, underbemanning og dårligere lønns- og arbeidsvilkår, samt dårligere pensjoner for de ansatte.

Avsløringene i 2011, ved det privatdrevne Ammerudlunden sykehjem viser hva som kan skje jf ovenstående - når offentlige tjenester havner utenfor demokratisk styring, kontroll og revisjon – i dette tilfellet ved selskapet Adecco helse. Omtalt som «Adecco-skandalen». Det var en uforsvarlig rovdrift på ansatte som åpenbart satte pasientsikkerheten i fare.

Etter innføringen av EØS-avtalen i 1994 ser vi en utvikling hvor forretningsperspektivet i helseforetaksloven ufordelaktig trumfer pasientrettighetsloven. Noe som i flere tilfeller fremstår som ufordelaktig og ekstra belastende for pasienter sett i forhold til lovpålagte pasientrettigheter.

Brukervalg og økonomi

Kvalitet på helse og omsorgstjenester handler om økonomi.

Siden økonomi til helse- og omsorgstjenester ikke skjer gjennom øremerkede midler, er risikoen stor for at midler omdisponeres til andre formål, eller i enkelte kommuner kanaliseres til private av ideologiske grunner fremfor å styrke de offentlige tjenestetilbudene.

Kvaliteten på helse og omsorgstjenester i en velferdsstat, handler i stor grad om god planlegging, ressurser i form av kvalifisert personell, utstyr og bygningsmasse, og en forvaltning som fordeler tilgangen på helsetjenestene rettferdig.

Et system som støtter opp under en utvikling - som resulterer i et todelt helsevesen - der tilgangen og kvaliteten på helsetilbudet baseres på om du er fattig og rik, eller som legger opp til at private investorer kan oppnå store fortjenester gjennom tilskudd av offentlige midler undergraver på sikt våre idealer. Et forhold man på ingen måte kan se bort fra at kan påvirke at forholdet mellom de sosiale lag i befolkningen polariseres, og på sikt skaper harme og urolige samfunnsforhold.

Utviklingen i kommuneøkonomien – som er sentralt politisk styrt – er pr i dag for dårlig rustet for å administrere, finansiere og etablere og videreutvikle gode helseinstitusjoner og omsorgstjenester.

Mange kommuner sliter med å oppfylle vedtatte lovkrav til innholdet i helse- og omsorgstjenester.

Uten en klar og entydig enighet om finansieringen – i et langtidsperspektiv – gjennom skatte-, avgifts- og fordelingspolitikk, samt krav til fremtidige budsjettekniske prioritering for sikre at innholdet i lovgivningen blir reell, fremstår forslaget om fritt brukervalg som et blindspor. I hvert fall for dem loven er ment for.

Det er derfor viktig å videreutvikle økonomi og kompetanse i et samlet miljø innenfor det offentlige. Å sette private og det offentlige tjenestetilbydere i en konkurranse om hvem som er «best/ er best på fasiliteter og utstyr», kan medføre at pasientrettigheter ikke blir ivaretatt i de institusjoner som pr definisjon ikke er definert som «best».

Kampen om kvalitet og kompetanse

1.

Høringsnotatet tar utgangspunkt i modellen om fritt brukervalg i Sverige og Danmark.

Avsløringer fra forholdene i omsorgstjenester i Sverige og Danmark – med grove systemsvikt og uverdig behandling av eldre – viser at fritt brukervalg ikke er noen garanti for bedre og mer fremtidsrettet omsorg for brukerne.

Covid-19-pandemien i Sverige har avslørt kompetansen og ressursene på omsorgsinstitusjoner har vært – skremmende - meget mangelfull.

Når regjeringen/ departementet velger Sverige og Danmark som modell, bærer det preg av en nedbygging av omsorgstjenester mer enn å styrke kvalitet og innhold i tjenestene.

Regjeringens Stortingsmelding, Meld. St. 15 (2017–2018), «Leve hele livet - en kvalitetsreform for eldre» – reiser krav om et aldersvennlig samfunnfunn. Regjeringens høringsnotat om fritt brukervalg – viser innholdsmessig – behovet for klare forbedringer i omsorgstjenestenes innhold og kvalitet enn hva flere kommuner kan tilby i dag.

Fritt brukervalg løser ikke problemet med tilgang på kvalifisert kompetanse på den ene siden, og kommunenes økonomiske ressurser til å skaffe til veie slik kompetanse på den andre siden.

For tidlig utskrivningsklare pasienter, fra helseforetakene, representerer i dag store utfordringer for mange kommuner både økonomisk og hva angår ressurser/ kompetanse til å ta imot slike pasienter. I mange tilfeller ender for tidlig utskrivningsklare pasienter med reinnleggelser.

2.

Bladet Sykepleien skrev høsten 2020, sitat «Vi ser konturene av at ledelsen i Helseforetakene innlandet og Helse Sør-Øst ønsker å fjerne eldre sykehuspasienter fra sykehus».

I forbindelse med covid-19-pandemien bestemte flere kommuner at smittede eldre ikke skulle sendes til sykehus - men i stedet behandles på sykehjem.

Det viser et klart avvik fra målene som ble satt om «fritt behandlingsvalg innenfor spesialisthelsetjenesten», i og med at eldre fases ut fra denne rettigheten jf bladet Sykepleiens påstand.

Er neste skritt at vedrørende fritt brukervalg – at det gjelder bare for de med god økonomi/ formue? Denne bekymringen kommer til syne når man leser departementets høringsdokument side 11, sitat;

«Kommunal avtale med private leverandører medfører ikke uten videre fritt brukervalg».

Denne formuleringen gir grunnlag for usikkerhet på hva som er det reelle målet med fritt brukervalg. Betyr det at det at systemet åpner for at det bare blir de «lønnsomme» brukerne som sluses til de private?

Denne påståtte holdningen fra et kommersielt helseforetak - om å fase ut eldre fra sykehusbehandling - gir stor grunn til bekymring, og faren for utvikling av et tredelt helsesystem. Et helsesystem for de velstående med helseforsikringer, et for de uten slike forsikringer, og hvor de eldre (minst samfunnsøkonomiske lønnsomme) mer eller mindre fases ut fra helseforetakene. Det blir resultatet om dette synet vinner frem.

Sett fra et eldresynspunkt, fremstår regjeringens høringsnotat om fritt brukervalg - og påståtte fordeler med det – helt uten forankring om det vil skje reelle forbedringer/ fordeler for eldre som gruppe.

3.

Kapitelet om at rusmiddelavhengige sier at denne gruppen, sitat; «Egner seg godt for fritt brukervalg» (side 16).

Her fremsnakkes private løsninger med, sitat; Disse institusjonene oppleves ofte av brukerne som et bedre alternativ enn de kommunale boligene og tjenestene».

Denne begrunnelsen/tilnærmingen oppfattes som lettvint og historieløs som et argument for fritt brukervalg.

For å kartlegge årsakene til at forholdene, er man avhengig av å analysere den historiske utviklingen av denne omsorgen. Og hvorvidt det kan ha sammenheng med at midler til disse gruppene ikke ytes som øremerkede midler fra staten, og at kommuner med trang økonomi ikke prioriterer rusmiddelavhengige på et nivå og en kvalitet slik de burde?

Rusmiddelmisbrukeromsorgen er i et historisk perspektiv, i stor grad ivaretatt av kristne og veldedige organisasjoner som Blåkors m.fl.

Rusmisbrukere er på ingen måte tjent med at enkeltpersoner skal berike seg på deres avhengighet.

Erfaringer fra kommersialisering

1.

Erfaringen er at dannelser av AS’er foretak o.l, er at det er bevisst tilrettelegging for privatisering. Deretter ender det ofte med salg som kan ende i hendene på utenlandske store konsern (TISA/ TTIP). Det kan også skje gjennom å åpne enda mer opp for private selskaper i Norge.

Eksempelvis; Private barnehager i Norge er i stor grad bygget opp med skattebetalernes penger, billige tomer til utbygging, tilrettelegging med låneordninger osv. Systemer med internfaktureringer - gjennom å skille ut barnehagene ulike selskaper - som kjøper tjenester av hverandre, har medført triksing som har utløst store fortjenester.

Brødrene Roger og Kristian Adolfsen og deres barnehage-selskap Norlandia benyttet en slik mulighet gjennom å leie barnehager via sitt eiendomsselskap Pioneer Public Properties (Kilde; Klassekampen 24.08.2020)

I 2019 solgte Roger og Kristian Adolfsen eiendomsselskap Pioneer Public Properties til det australske hedgefondet Whitehelm Capital for 5,5, milliarder kroner, og satt igjen med en fortjeneste på 2,5 milliarder kroner ifølge Klassekampen (24.08.2020).

Konklusjonen er at systemet tilrettelegges for at skattebetalernes penger - av enkelte såkalte «gründere» - blir disponert i den hensikt å berike seg selv. Noe som fremstår som både uetisk og umoralsk.

Tilsvarende kan vel skje med økt innslag av private, som skal tilfredsstille et ideologisk politisk privatiseringsopplegg med fritt brukervalg.

2.

EØS-lovens art 1, krever at det skal være «like konkurransevilkår» og «ensartethet» (også fremhevet i EØS-lovens § 105 til § 107) innenfor handel med varer, tjenester, kapital og arbeidskraft.

Problemet er at Norge gir særbehandling til private barnehageselskaper – betalt av det offentlige. Dette er åpenbart konkurransevridende – og i strid med EØS-lovens art 1, nr 2, bokstav e.

I Forskrift om tildeling av tilskudd til private barnehager – § 4 første ledd, heter det at kommunen skal gi;

«et påslag for pensjonsutgifter på 13 prosent av lønnsutgiftene i de kommunale ordinære barnehagene», fratrukket pensjonsutgift og arbeidsgiveravgift på pensjonsutgiften.

Høsten 2019 ble det fremforhandlet en ny pensjonsavtale mellom Fagforbundet, Delta og Utdanningsforbundet og Private barnehagers landsforbund (PBL).

Avtalen innebærer at arbeidsgiver i fremtiden betaler fire prosent, og arbeidstaker betaler tre prosent av pensjonssparingen – på en innskuddsbasert ordning.

Partene har som målsetting å nå en fordeling med fem prosent innskudd fra arbeidsgiver, og to prosent innskudd fra ansatte, senest fra 2023.

Ordningen innebærer at selv med den reforhandlede pensjonsavtalen, sitter de private barnehagene med et «overskudd» på tilskuddsordningen på hele 8% (13 – 5) - som jf forskriften skulle vært øremerket til de ansattes pensjonsordninger. Dette overskuddet går da rett i lommene – som ekstrafortjeneste - til eierne.

I departementets høringsnotat skriver departementet selv på side 14 at, sitat;

«EØS-avtalen artikkel 61 nedfeller utgangspunktet for reglene om offentlig støtte, og hovedregelen er at offentlig støtte til næringsvirksomhet er forbudt».

Helt ufattelig at slik konkurransevridning kan finne sted i år etter år – og uten at ESA (EFTAs overvåkingsorgan) griper inn.

3.

Det er også et usikkerhetsmoment knyttet til at private tjenesteytere generelt kan gå konkurs (departmentents høringsnotat side 19). Det skaper usikkerhet mht til langtidsplanlegging.

I enkelte bransjer ser vi at såkalte «konkursryttere» går igjen i offentlige og private anbud.

Konklusjonen er det offentlige bedriver konkurransevridning til fordel for private til private barnehager, gjennom manglende kontroll av hvordan offentlige midler anvendes, og private barnehager driver lønnsdumping/ uriktig beslaglegning av penger, som jf forskriften skulle gått til å dekke pensjonsutgifter til de ansatte.

Hvilken sikkerhet har man for at konkurransevridning ikke skjer i andre selskaper? Kan det skje innenfor private helse- og omsorgsselskaper?

Det kommunale ansvaret vil fortsatt ligge i bunnen

Det kommunale ansvaret for at innbyggerne får nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester vil fortsatt ligge hos kommunen (jf helse- og omsorgslovens § 3-1 og § 4-1).

Det at innbyggerne tilkommer de tjenestene de har krav på - etter helse- og omsorgsloven - handler om ledelse og kompetanse. Det gjelder først og fremst lederkompetanse innenfor kommuneadministrasjon, men vel så viktig er det at den samme kompetansen er hos folkevalgte – slik at beslutninger fattes på et optimalt, objektivt og riktig grunnlag.

Hos folkevalgte handler det om å se sammenhengen mellom lovkrav (lovpålagte tjenester), og at de økonomiske bevilgningene er i samsvar med lovkravene. Og at vedtakene baseres på erfaringer fra privatisering av offentlige tjenester i inn- og utland, som ikke alltid kjennetegnes av høy kvalitet - for andre enn de som kan betale for tilleggstjenester av egen lommebok. Når man leser departementets høringsnotat i et slikt perspektiv, er det grunnlag for å reise tvil om regjeringen og departementets kompetanse og erfaringslære.

Hvordan er det tilsvarende med kompetansen hos folkevalgte lokalt og regionalt til å treffe gode beslutninger på vegne av alle innbyggerne - er det samsvar mellom lovkrav og beløpene som bevilges.

Frivillig eller tilrettelagt for frivillig tvang?

I departementets høringsnotat, side 21 fremgår det under kapitel 7 - om

økonomiske og administrative konsekvenser, sitat;

«Den foreslåtte ordningen er frivillig å innføre for kommunene».

Det er selvsagt vanskelig å spå inn i fremtiden, men noe historikk har man. Hva kan man lære av den?

New Zealand var på begynnelsen av 1980-tallet ansett for å ha trolig verdens beste velferdsstat. Etter at markedsliberalismen ble innført, og velferdstjenestene ble overlatt til et fritt marked, ble velferdsstaten ødelagt og rasert.

Liberaliseringene, og behovet for den, ble solgt inn med honnørord som «frivillighet, frihet for den enkelte, fritt brukervalg osv». Disse ordene ble understøttet av «brukerundersøkelser (bestillingsverk), kundeundersøkelser og politisk ideologi generelt. Slik kan en velferdsstat blir ødelagt.

Høringsuttalelsen tar heller ikke for seg hvordan informasjon/ kompetanse vil være tilgjengelig for den omsorgstrengende - for å kunne foreta et reelt og kvalifisert kunnskapsbasert valg - når vedkommende eventuelt skal velge mellom et privat eller offentlig omsorgstilbud? Og dersom det private, eventuelt det offentlige ikke har ledige plasser å tilby – vil den omsorgstrengende i slike tilfeller bli fratatt muligheten til kunne foreta et fritt brukervalg? Og som den brukeren via skatteseddelen har betalt for å få.

Resultat; Velferden kan på sikt bli forbeholdt de som har økonomiske muskler til å betale for tjenestene ((det som statsminister Erna Solberg (Høyre) kaller for «velferdssamfunnet», mens arbeiderklassen havner i en ubeskrivelig nyfattigdom – med kraftig lønns- og velferdsdumping.

På New Zealand ble flere av velferdstjenestene sentralisert/ gjort så kostbare at arbeiderklassen ikke hadde økonomi til å betale egenandelene, betale for transport (befordring) osv. På bare få år ble «velferdsstaten» på New Zealand lagt i grus – og som det tar flere tiår å bygge opp igjen)).

Derfor – sett i et fremtidsperspektiv – vil det være knyttet stor usikkerhet til hvorvidt dette med «frivillighet» for flere vil stå seg i flere av kommunene? Vil det være omsorgsplasser nok tilgjengelige for frie valg?

Endres de økonomiske forutsetningene innen det offentlige, er det en fare for at helse- og omsorgstjenestene blir forbeholdt de økonomisk velstående hos private – i institusjoner som helt eller delvis betalt/ finansiert av skattebetalerne.

For enkelte kan en slik omlegging i tilfelle fremstå som frivillig tvang – i den forstand at de av økonomiske grunner ikke vil være i posisjon til å benytte seg av fritt brukervalg. I så fall har man ikke lenger likeverdig behandlingstilbud i Norge.

Hvor trygt står finansieringen av den fremtidige velferdsstaten?

Man kan nevne forhold som kan påvirke de økonomiske utsiktene i en negativ retning for utvikling av velferdsstaten

· For tiden opplever Norge et stort underskudd på handelsbalansen med utlandet.

· Oljeinntektene faller.

· Kronekursen har sunket betraktelig i forhold til valutaer landet normalt handler med (35-40%).

· Arbeidsledigheten er større enn den har vært på lenge.

· Kommunegjelden er bekymringsfull høy (vi overlater lånefesten til kommende generasjoner).

· Bompengegjeld har kommet opp i flere titalls milliarder

· Norske husholdninger har i dag en gjeldsgrad på vanvittige 232 prosent av disponibel inntekt. Den usikrede gjelden i norske husholdninger er 150 milliarder kroner (kilde; Gjeldsregisteret)

· Hvordan Norges og verdens økonomien vil preges i årene fremover som følge av covid-19-pandemien er også et høyst usikkert moment.

· Norske virksomheter selges i et stort tempo til utlandet, eller blir kjøpt opp av utenlandske selskaper i Norge.

· Galopperende lederlønnsutvikling som spiser stadig større andel av de offentlige budsjettene, og stort forbruk av svært kostbare pr- og konsulenttjenester

· Stadig større andel av utbytter fra virksomheter i Norge tas ut som utbytte i utenlandske selskaper, eller i skatteparadis. Det er forhold som påvirker kommunenes skatteinngang til å finansiere velferdstjenestene.

Slike forhold er fraværende i regjeringens/ departementets høringsnotat. Om ikke utviklingen snus, og man får en annen fordelingspolitikk (skatte- og avgiftssystem), ser man begynnelsen på en avfinansiering og avvikling av velferdsstaten?

Ovennevnte er forhold som kan påvirke samfunnsøkonomien de kommende tiårene – om ikke utviklingen snur. I tilfelle vil det kreve mange omstillinger innen det offentlige hvor vi må «gjøre mer for mindre» slik en fylkesmann uttrykte det. Er private institusjoner og deres investeringer forberedt på det?

Avslutning/ oppsummering

Høringsnotatet dokumenterer ikke hvordan mottakere av omsorgstjenestene får noen forbedringer med «fritt brukervalg», og uttalelsen fremstår som svært mangelfull i forhold til økonomi og fremtidige finansieringen av den offentlige velferdsstaten.

Erfaringer tilsier at velferdsprofitørene får enda flere «sugerør» ned i de offentlige pengekassene.

Høringsuttalelsen er i tillegg - svært mangelfull i spørsmålet om hvordan man skal kunne utøve en demokratisk styring, kontroll og revisjon av velferdstjenestene på velferdstjenestene.

Det foreliggende høringsdokumentet om fritt brukervalg fremstår som så mangelfullt at det må avises fra videre behandling.

Lillehammer, 09.10.2020

…………………………………………

Jørund Hassel

Leder

Jernbanepensjonistenes Forening - Hamar