Høringssvar fra Stavanger kommune

Uttalelse til høring forslag om opphevelse av vannscooterforskriften

Dato: 23.03.2017

Svartype: Med merknad

Stavanger formannskap vedtok 23. mars 2017 følgende uttalelse til forslaget om å oppheve vannscooterforskriften (vedtak i kursiv):

---------------------------------------

Stavanger kommune mener det fortsatt bør være en nasjonal forskrift om bruk av vannscooter. Det er mange småbåter i kommunen. Mange småbåter og et trangt farvann sammen med høy fart skaper tidvis konflikter. En tydelig nasjonal vannscooterforskrift er det beste verktøyet for å hindre dette og ivareta allmennhetens interesser i skjærgården. Kommunen anbefaler derfor at departementet ikke fjerner forskriften, men i stedet utreder en ny og enklere forskrift som ivaretar skjærgården som et godt og attraktivt rekreasjonsområde for allmennheten i fremtiden.

-----------------------------------------

I det følgende vises rådmannen sin utredning av saken.

Sammendrag:

Klima- og miljødepartementet har sendt ut et forslag om å fjerne Vannscooterforskriften helt. Dagens regelverk ble vedtatt i 2013, men før dette var det et nasjonalt totalforbud mot vannscooterkjøring. Kommunene hadde på denne tiden kun en begrenset adgang til å åpne opp mindre egnete områder for vannscooterkjøring.

Grunnen til en streng regulering av vannscooter i Norge er konflikten med andre brukere av sjøen og i vassdrag. Vannscooteren brukes i hovedsak ikke som transportmiddel, men til sportskjøring hvor høy fart kombinert med hurtige vendinger er mye av funksjonen. Bruken av vannscooter skiller seg markert fra annen tradisjonell norsk båtbruk, som i det vesentlige dreier seg om transport fra A til B eller rolig turkjøring.

En vesentlig årsak til at mange brukere av skjærgården føler seg plaget av vannscooter er at disse produserer langt mer støy enn andre båter. For mange er nettopp stillheten mye av årsaken til at skjærgården brukes som et rekreasjonsområde i helg og ferie. I Stavanger er området Langøy/Sandøy/Egerøy er et godt eksempel på friluftsområder som vil kunne bli delvis ødelagt av vannscooterkjøring.

En oppheving av dagens forskrift vil innebære at det ikke lenger finnes en nasjonal regulering av vannscootere. En eventuell regulering må da være i kommunal regi, men her er det et lite handlingsrom. Som en konsekvens vil støybildet på sjøen øke på populære utfartsdager og det er grunn til å frykte at det vil oppstå flere farlige situasjoner på sjøen. Her må allmennhetens ønske om stillhet og rekreasjon på sjøen vurderes opp mot en brukergruppe som har potensial til å skape brukerkonflikter og fortrenge andre.

Bakgrunn for saken:

Klima- og miljødepartementet har sendt ut et forslag om å oppheve Vannscooterforskriften. De viser til at det i regjeringens politiske plattform (Sundvolden-plattformen) er uttrykt at regjeringen vil fjerne unødvendige og særnorske forbud og påbud, herunder forbud mot vannscooter.

Fakta:

En oppheving av forskriften innebærer at det ikke lenger finnes en nasjonal regulering av vannscootere. De generelle reglene for bruk av fartøy vil fortsatt gjelde for vannscooter.

Dagens vannscooterforskrift gjelder for bruk av vannscootere og lignende fartøy i Norges territorialfarvann og innenlands farvann, herunder elver, kanaler og innsjøer. Forskriften stiller i § 3 først opp generelle regler om bruk av vannscooter med krav til CE-merking av vannscooter og krav til aktsom kjøring. Videre gir forskriften i § 4 og 5 hovedreglene om bruk av vannscooter. Disse reglene går kort sagt ut på at dagens restriksjonene for vannscooter ikke gjelder utenfor forbudsbelter på 400 meter i sjø og 500 meter i ferskvann. I forbudsbeltene er det tillatt med transportkjøring saktere enn 5 knop og med stø kurs for å komme seg ut og forbi forbudsbeltene. Transportkjøringen skal i utgangspunktet skje i farled. All kjøring er uansett forbudt i verneområder, elvestrekninger og innenfor oppmerkede badeområder. Med hjemmel i § 6 kan vannscooterkjøring unntaksvis forbys eller begrenses i områder som ellers er åpne for kjøring. Denne myndigheten er delegert til kommunene.

Dagens regelverk ble vedtatt i 2013. Før dette var det i Norge et totalforbud mot vannscooterkjøring hvor kommunene hadde en begrenset adgang lokalt til å åpne opp områder for vannscooterkjøring. Svært få områder ble åpnet. EFTAs overvåkningsorgan, ESA, hadde innvendinger mot dette regelverket, og mente at de norske reglene var uforholdsmessig strenge sett i forhold til de interessene regelverket skulle beskytte. ESA har ikke hatt innvendinger mot det gjeldende regelverket fra 2013.

I Stavanger kommune finnes det ingen avsatte områder for vannscooterkjøring fordi man tidligere har vurdert konflikten mellom vannscootere og andre brukerne til å være for stor. Dersom nasjonal vannscooterforskrift blir opphevet kan kommunen innføre enkelte lokale restriksjoner gjennom sentral fartsforskrift og havne- og farvannsloven. Men disse restriksjoene vil gjelde alle typer fartøy, ikke kun vannscooter. Dette omhandler i hovedsak redusert fart ved badeplasser, i trange sund og ellers sterkt trafikkerte områder som havnebassenget. For Stavanger kommune sin del er ferdsel i disse områdene allerede regulert, og det er tvilsomt at det er rom for ytterligere regulering av ferdsel med vannscooter gjennom disse lover og forskrifter i vår kommune.

Vurdering:

Stavanger har en variert og attraktiv skjærgård med mye småbåttrafikk hele året. Det er populært med båt i hele regionen, noe man merker godt i de offentlige småbåthavnene som har lange ventelister.

Grunnen for regulering av vannscooter i Norge er konflikten med andre brukere av skjærgården og på land. Vannscooteren brukes i hovedsak ikke som transportmiddel, men til sportskjøring hvor høy fart kombinert med hurtige vendinger er mye av funksjonen. Dette gjør at bruken av vannscooter skiller seg markert fra annen tradisjonell norsk båtbruk som i det vesentlige dreier seg om transport fra A til B eller rolig turkjøring.

En vesentlig årsak til at mange brukere av skjærgården føler seg plaget over bruk av vannscooter er at disse produserer langt mer støy enn andre båter. For mange er nettopp stillheten mye av årsaken til at skjærgården brukes som et rekreasjonsområde i helg og ferie. En vannscooter som både er støyende og har et helt annet kjøremønster enn de fleste andre fartøy på fjorden blir ofte opplevd som et forstyrrende element. Vannscooterne kan kjøres fort på svært grunt vann, og kombinasjonen av støy og en svært rask farkost som gjerne svinger seg langs land kan føles både utrygt og forstyrrende. I tillegg er vannscootere små fartøy som egner seg best til å kjøre innaskjærs hvor det er trangt og tidvis uoversiktlig. Evne til å kjøre mellom holmer og skjær kombinert med høy fart skaper utrygghet for andre. I tillegg kommer støyen tett på landarealet.

Antall vannscootere i vår kommune har, i likhet med resten av fylket, økt markert etter at regjeringen fjernet forbudet mot vannscooter i 2013. Det nye regelverket fra 2013 er svært komplisert, ikke minst er det vanskelig å kontrollere. Det rapporteres om gjentatte brudd på gjeldende vannscooterforskrift, men Politi og annen oppsynsmyndighet prioriterer ikke kontroll av regelverket. I forlaget om å fjerne den nasjonale vannscooterforskriften argumenteres det med at kommunene kan innføre lokale restriksjoner etter den sentrale fartsforskriften eller havne- og farvannsloven. Regulering av motorferdsel gjennom lokale forskrifter virker erfaringsvis dårlig, da kunnskapen om lokale restriksjoner ofte er liten og siden det er vanskelig å håndtere regelverket. Kommunens mulighet til å regulere aktiviteten blir derfor mer teoretisk fremfor å ivareta en nasjonal regulering som i dag.

Kommuneplanen for Stavanger har, sammen med flere andre kommunale planer, som mål å ivareta den verdifulle skjærgården og rekreasjonsområdene våre attraktive og helsebringende. Stillhet og ro er helt sentralt for at områdene skal kunne brukes i et folkehelseperspektiv. En fortsatt regulering av bruken av vannscooteren vil være med å sikre dette.

I Stavangerskjærgården er det sommerstid tett med båter på sjøen og tidvis et komplisert trafikkbilde. I dag er fortsatt antall vannscootere begrenset, men ved å fjerne reguleringen av hvordan vannscooteren kan brukes er det grunn til å anta at flere vil anskaffe seg vannscooter. Som en konsekvens vil støybildet på sjøen øke, særlig på populære utfartsdager. I kommune er det mange trange farvann, og det er grunn til å frykte at det vil oppstå flere farlige situasjoner på sjøen. Her må allmennhetens ønske om stillhet og rekreasjon på sjøen vurderes opp mot en liten brukergruppe som har potensial til å skape brukerkonflikter, utrygghet og fortrenge andre.

Konklusjon:

Rådmannen frykter at oppheving av dagens vannscooterforskrift vil redusere allmennhetens rekreasjonsverdi i de mest populære og trafikkerte delene av skjærgården. Kombinasjonen av mer støy i de mest populære utfartsområdene av skjærgården, og en fare for økning i farlige situasjoner gjør at rådmannen fraråder at regjeringens forslag gjennomføres slik det foreligger. Det er i allmennhetens interesse å ivareta skjærgården som et trygt og rolig rekreasjonsområde.

Rådmannen anbefaler derfor at departementet i stedet utreder en ny og enklere forskrift som ivaretar skjærgården som et godt og attraktivt rekreasjonsområde for allmennheten i fremtiden med få konflikter mellom ulike brukergrupper. Det er viktig at bruken av fartøy som vannscooter reguleres, og at reglene gjelder over hele landet. Videre må reglene være enkele å følge og kunne kontrolleres.