Høringssvar fra Anne Silja Leer

Dato: 18.03.2019

Svar på høring av forslaget til endringer i abortloven - fosterredusksjon

For alle som ikke har bodd under en stein det siste året har man fått med seg at det har vært en svært opphetet debatt rundt abortloven. Jeg har vært en del av denne, og kjenner på en intens frustrasjon på at dette nok en gang har kommet opp. Jeg trodde oppriktig at mine formødre hadde kjempet denne kampen en gang for alle.

Selv hadde jeg tenkt at vi kunne debatere nyttigheten av nemdene, at nemndede i seg selv hadde utspillt sin rolle. Vi må kunne stole på at kvinner er i stand til å ta avgjørelser ang eget liv og helse, uten å måtte infantiliseres i en allerede selvransakende situasjon. Dette i burde være opp til kvinnen, og behandlende lege(r).

Da kommer vi til dette med fosterreduksjon. På samme måte som kvinner har rett til selvbestemt abort før uke 12, synes jeg at lovtolkningen fram til nå har vært rimelig.

Å fjerne muligheten for fosterreduskjon av frisk tvilling, er å sette svært få og sårbare kvinner i en enda vanskeligere situasjon. Å tenke at disse kvinnene er egoistiske, late eller har vrangforestillinger om tvillinger er rett og slett forhistoriske gufs fra den første abortdebatten. Kvinner er, faktisk, i stand til å ta veloverveide avgjørelser når det kommer til eget liv, familieliv og helse. Og det burde ikke være opp til staten eller helsevesen legge last til byrden. Spesiellt ikke når kvinner allerede har gjort en helhetlig vurdering om at 2 babyer inn i livet eller familien ikke er forenelig med et god liv for de som er i familien eller de som er i magen.

Det kan være mange grunner til at man velger fosterreduksjon. Det kan være øknonomi, mangel på sosialt nettverk, helse eller en kompleks og sammensatt familiesituasjon. Og det er ikke mulig for noen andre enn den gravide, evt i samråd med lege og familie, å gjøre den helhetlige vurderingen for hva som, i sum, er best for dem. Alle jeg kjenner som har vært gravide har tenkt grundig gjennom hvordan livet blir med den eller de som gror i magen. Og alle jeg kjenner som har tatt abort har tenkt nøye gjennom det, og jeg har heller aldri møtt noen som har angret. Skulle de ønske de ikke måtte ta abort? Ja, klart det. Men de har ikke angret på avgjørelsen.

Og tenk litt på det: Når ellers skal man frata et voksent og samtykkekompetent menneske retten til å bestemme over eget liv og helse?

Så, vær så snill og ikke rør abortloven. Den er så viktig for de den gjelder, og vil i større grad ramme sårbare grupper enn den vil hjelpe storsamfunnet.

Mvh

Anne Silja Leer