Høringssvar fra Marte Nustad

Dato: 02.04.2019

Regjeringa har valgt en uverdig måte å markere 40-års-jubileet for sjølbestemt abort. Vi bør bruke anledninga til å modernisere loven og fjerne nemndene, ikke innskrenke sjølbestemmelsen.

I 1978 inngikk vi et kompromiss for å få en lov om sjølbestemt abort i Norge: Sjølbestemt til 12. uke, etter det skal ei nemnd avgjøre om du har gode nok grunner. Det kompromisset har utspilt sin rolle. Nesten alle som søker om abort etter 12. uke får det innvilga. I fjor fikk 1 av 430 søknader før 18. uke endelig avslag. Så kvinner har tydeligvis gode nok grunner når vi gjør de valga vi gjør.

Mange land har mye rausere grenser for sjølbestemmelse enn Norge. I Sverige har de sjølbestemt abort fram til 18. uke. I hovedstadsområdet i Australia anses svangerskapsavbrudd som nødvendig helsehjelp du fritt kan be om frem til uke 22. FN definerer abort som «nødvendig helsehjelp». Verdens helseorganisasjon anbefaler abort i primærhelsetjenesten, altså hos fastlegen og på helsestasjoner. Norge går nå i motsatt retning, og det sender et svært dårlig signal til resten av verden. Dette vil svekke Norges posisjon og troverdighet på et område vi til nå har hatt innflytelse og respekt.

Kroppslig sjølbestemmelse står sterkt i Norge. En kan ikke pålegges å bruke kroppen sin for å redde livet til et anna menneske. Du kan ikke pålegges å gi blod – sjøl når det er nødvendig for å redde et liv. Vi kan ikke ta livreddende organer fra en død kropp, om vi ikke er sikre på at kroppens eier ønska dette da den var i live. Så hvorfor kan vi pålegge kvinner å ofre kroppen, helsa og livsplanene sine – mot hennes vilje?

Svangerskap og fødsel er den mest risikofylte tiden i en kvinnes liv. Risikoen øker med antall foster. For å kunne leve sjølstendige, frie og gode liv, må vi sjøl kunne bestemme om vi vil ha barn, hvor mange og når. Det er et grunnleggende premiss for et godt liv. Å bli mor må være frivillig – for alles skyld.

Gravide må få tilbud om nipt-test, ultralyd og anna informasjon tidligst mulig, så hun har informasjonen hun trenger for å kunne ta sitt valg. Og så må vi stole på at det er det riktige valget. Når ei kvinne tar det skrittet at hun oppsøker en lege og sier: «Nå trenger jeg en abort», da trenger hun en abort.

Dette handler om hele mitt liv, og det foregår inne i kroppen min. Så dette må være mitt valg. Kvinners liv og helse er ikke politiske forhandlingskort.