Høringssvar fra Hanna Danbolt Ajer

Dato: 19.03.2019

Jeg er mot de foreslåtte endringene i abortloven ved fosterreduksjon.

Departementets syn er at fosterreduksjon reiser andre etiske problemstillinger enn det å avbryte hele svangerskapet, fordi de gravide da velger hvor mange barn de vil bære fram og ikke bare om de vil fullføre et svangerskap eller ikke. Jeg ser ikke at det er noen etisk forskjell her. Mange som gjennomgår svangerskapsavbrudd har allerede barn, men ønsker ikke flere av ulike årsaker, som for eksempel kan være at de ikke har helse til å gå gravid med, føde og ta seg av flere, eller at de ikke har økonomi eller kapasitet til å ha ansvaret for flere barn. Selvfølgelig kan de samme grunnene være årsak til et ønske om fosterreduksjon. Gravide har selv rett til å bestemme om de vil avbryte et svangerskap før utgangen av tolvte svangerskapsuke, men det er altså foreslått at de ikke skal ha rett til å fritt velge fosterreduksjon før denne fristen - enda det er grunn til å anta at mange av grunnene bak et slikt valg er de samme som er vanlige når et helt svangerskap avbrytes. Hvorfor skal det da skilles på dette og det ene valget ses på som mer moralsk betenkelig enn det andre? Det er på mange måter enda verre å ikke gi selvbestemt tilgang til fosterreduskjon, ettersom flerlingsvangerskap og -fødsel er tyngre og mer risikofylt enn enlingsvangerskap og -fødsel. For gravide med dårlig helse kan dermed flerlingsvangerskap gå betydelig mer utover helsa deres enn enlingsvangerskap. Likevel foreslås det altså at det skal være vanskeligere for dem å abortere et foster enn det er for de som er gravide med enlinger.

Debatten om fosterreduksjon har i tillegg vært preget av en forestilling om at flerlinger har spesielle bånd til hverandre, og at det derfor er en helt annen etisk problemstilling å abortere en flerling enn å avbryte et helt svangerskap. Fosterene er imidlertid ikke kommet langt nok i utviklingen innen fosterreduksjon normalt utføres til at de kan rekke å knytte slike bånd til hverandre, og dette argumentet faller dermed bort.

Et annet hovedargument i debatten har vært at fosterreduksjon av medisinske årsaker normalt utføres en uke eller to etter grensen for selvbestemt abort, og derfor ikke burde falle inn under selvbestemmelsesretten. Abortforskriften åpner imidlertid for at inngrepet kan utføres en liten stund etter tolvte svangerskapsuke av medisinske årsaker, og fortsatt være omfattet av selvbestemmelsesretten. Hvorfor skal dette være mer problematisk når inngrepet det er snakk om er fosterreduksjon? Det er heller ingen tungtveiende biologiske årsaker som skaper noe klart etisk skille mellom å abortere fostere før utgangen av uke 12 heller enn en liten stund etter. Så lenge fosterreduksjonen begjæres før uke 12, er det med andre ord ingen god grunn til at den ikke skal falle inn under selvbestemmelsesretten slik tilfellet er i dag.

Tallene viser at det er et svært lite antall gravide som begjærer fosterreduksjon hvert år. Et overveldende flertall av de som blir gravide med flerlinger bærer fram alle, og det er derfor nærliggende å gå ut fra at den marginale gruppa som ønsker fosterreduksjon er gravide som er i en spesielt vanskelig situasjon som gjør det umulig for dem å bære fram alle fosterene. Å legge stein til byrden for en liten gruppe mennesker i en utsatt situasjon, ved å ta fra dem selvbestemmelsesretten, framstår som urimelig når de etiske problemstillingene er de samme som ved avbrudd av hele svangerskap. Å måtte møte i nemnd innebærer å måtte forklare seg for andre og godta at de bestemmer for deg, hvilket i seg selv kan oppleves belastende. Hvis den gravide føler seg usikker på hva utfallet blir, kan dette gjøre det ekstra vanskelig. For den lille gruppen gravide som begjærer fosterreduksjon er det neppe noe alternativ å bære fram alle fosterene, så hvis de nektes fosterreduksjon eller er redde for å nektes dette, er nok alternativet heller å avbryte hele svangerskapet. Hvis den foreslåtte endringen tår i kraft kan resultatet dermed bli at flere fostere aborteres, heller enn færre. At folk skal abortere flere fostere enn de ønsker er neppe en ønskelig effekt.

Oppsummert kan jeg ikke se at det finnes holdepunkter for at fosterreduksjon er mer problematisk etisk sett enn å avbryte et helt svangerskap, og det at inngrepet av medisinske årsaker utføres en liten stund etter tolvte svangerskapsuke men likevel faller inn under selvbestemmelsesretten finnes det dekning for i gjeldende lov. Å uten god grunn lage en særlig bestemmelse som gjør det vanskeligere for en liten, utsatt gruppe gravide er langt mer etisk betenkelig enn å tillate selvbestemt fosterreduksjon. Jeg ber derfor om at selvbestemmelsesretten opprettholdes også for denne lille gruppa, slik at den gravide fortsatt fritt kan begjære fosterreduksjon før utgangen av uke 12.

Med vennlig hilsen Hanna Danbolt Ajer