Høringssvar fra Barnas Moa

Jeg antar at regjeringen ønsker et finansieringssystemet som styrker mangfold av tilbydere og ønsker å sikre kvaliteten av barnehagetjenestene i alle kommuner. Med mangfold blant private aktører antar jeg at regjeringen ikke ønsker at de største aktørene får en for dominerende posisjon. Det vil dermed være naturlig å trekke slutning om at regjeringen ønsker å gi små enkeltstående aktører et insentiv om nettopp forbli enkeltstående. Høringsnotatet drøfter muligheten for differensiering av tilskuddet og jeg støtter en slik differensiering der de første plassene teller mer med tanke på å oppveie for smådriftsulemper. Et slikt forslag vil definitivt bidra til å opprettholde driften av små enheter i positiv grad og dermed bidra positivt med å styrke mangfold av forskjellige størrelser av barnehager.

Personlig tror jeg også at barnehager der alle kan navnet på alle er en kvalitetsindikator, så sannsynlig vil også kvaliteten bli styrket ved økt tilskudd for de første plassene. Det vil også gjøre det mer mulig å opprettholde barnehagedrift i geografiske områder med variable årskull som ikke er egnet til større barnehagedrift. Jeg vil tro dette er et viktig moment for å sikre muligheten for barnehageplass i nærheten av hjemsted også i kommuner med store areal men med lav eller spredd befolkningstetthet. En kan påstå at differensiering av tilskudd kan fungere stimulerende for næringsutvikling i områder med lav befolkningstetthet i den grad sysselsatte med barn i barnehagealder har behov for barnehageplass i nærheten av der de bor for å kunne arbeide. Dersom transport mellom hjem, barnehage og arbeidsplass blir for lange vil dette være ugunstig og forsterke urbanisering.

Når omlag 80% av driftsutgiftene er knyttet til personalutgifter vil det nå være mest spennende å se på hvilke potensielle konsekvenser en nedjustering av pensjonspåslaget til private barnehager vil få for bransjen i kombinasjon med de nye kravene om minstebemanning og pedagogisk ressurs og om en slik justering vil styrke mangfold og kvalitet. I utganspunktet skulle en tro at det nye lovverket vil virke nøytraliserende betinget av at alle kommunene faktisk etterfulgte lovverket. Hva skjer med private barnehager som får beregnet lave tilskudd på bakgrunn av at kommunen de ligger i har ekstremt lave enhetskostnader eller ikke oppfyller lovverket knyttet til bemanning og pedagogressurs? De kan jo umulig oppfylle lovverket uten å drifte med underskudd som et direkte resultat av kommunens drift og slik jeg ser det hviler ansvaret da på kommunen og det vil være urettferdig å straffe private barnehager i slike tilfeller. Enkeltstående barnehager vil også være mer sårbare enn større barnehageaktører som kan overføre overskudd fra drift i andre kommuner med bedre tilskudd til drift i kommuner der barnehager går med underskudd. Dermed vil enkeltstående barnehager bli utkonkurrert i kommuner med dårlig rammevilkår og en vil få en vridning med færre enkeltstående aktører der de store aktørene øker markedsandel.

I dag får private barnehager tilskudd beregnet etter enhetskost i hver enkelt kommune. Skal kommunene redusere utgifter til ”kjøp” av private barnehagetjenester må de redusere kostnadene i egne barnehager for å få ned enhetskostnadene. Dette skjer i dag ved stram drift (vikarstopp), nedleggelse eller sammenslåing av små kommunale enheter, oppkjøp av private barnehager og bygging av større kommunale barnehager for å oppnå stordriftsfordeler. Jeg mener høringsnotatet ikke ivaretar intensjon om mangfold og sikring av kvalitet på barnehagetjenesten. Den gir kommunene insentiv til å holde personalkostnadene til et minimum. Vi vet at bransjen har et kronisk høyt sykefravær uavhengig av pedagogisk kompetanse blant de som jobber på avdeling. Bemanningsnormen stiller heller ingen krav til fagutdanning av assistenter. Lærlinger skal heller ikke telle som en del av bemanning og det kan medføre at det blir tilbydd færre lærlingeplasser da barnehagene må prioritere ressurser mot bemanning som teller som grunnbemanning. Selv om fagforeninger er sterke, så må de nå se på at private arbeidsgivere og i enda sterkere grad kommunale barnehageeiere vil være tjent med å ansette uerfarne og ufaglærte assistenter, ingen lærlinger og barnehagelærere med minst mulig ansiennitet. Det er fint at unge arbeidstakere får tilgang til arbeidsmarkedet og det er ingen automatikk i at en arbeidstaker med høyere ansiennitet tilsvarer høyere kvalitet enn en annen arbeidstaker med lavere ansiennitet. Jeg vil likevel anta at det er en generell sammenheng at jo høyere ansiennitet dess høyere erfaringskompetanse og faglig kvalitet. Så lenge vi har et finansieringssystem der private barnehager får beregnet sine tilskudd basert på kommunale utgifter vil regjeringen støtte et finansieringssystem med systemfeil da det gir kommunale barnehageeiere insentiv til å satse på minst mulig faglig kompetanse blant sine nyansatte og bruke minst mulig vikarer ved sykdom. Private aktører kan ofte ikke gjøre annet enn å følge etter i dansen da kommunen setter kriteriene for rammene i de private barnehagene. Dagens finansieringssystem svekker kvaliteten på barnehagetjenesten på tvers av sektoren og taperne er utslitte folk på gulvet og ikke minst neste generasjon, barna som er ofre i dette. De fleste er kanskje mest bekymret for om pedagogisk innhold blir godt nok, men i mine øyne bør vi være mer bekymret over hvilke konsekvenser og langtidseffekt det vil være for små barn å vokse opp i et miljø med høyt stress og støynivå hvor det er lite rom for dybdeutforsking i egne interesser da disse må vike for logistiske personalprioriteringer og hvor det er vanskelig å skape god relasjonskompetanse med flyktende og perifere voksne som rollemodeller.

Dersom pensjonspåslaget blir redusert vil flere private barnehager gå med underskudd. Det vil spesielt være sårbart nå som bransjen har fått krav om minimumsbemanning og pedagogisk ressurs. Det virker merkelig at regjeringen støtter mangfold og kvalitet samtidig som tilbyderne pålegges høyere personalkostnader og trues med redusert tilskuddsramme. Sannsynlig utfall er at større aktører med økonomisk buffer kan posisjonere seg og ta enda større markedsandel i denne urolige tiden der flere små aktører vil møte større usikkerhet og potensielt større underskudd. Når det politiske flertall ser at finansieringen må tilpasses bedre et reelt kostnadsbilde, så vil det være for seint for mange små aktører som enten måtte legge ned eller selge til kommune eller større private aktører.

Jeg vil også bemerke at det er mye idealisme blant små aktører. Det er mange små barnehageeiere som har jobbet utallige timer til alle døgnets tider uten at dette er fanget opp i noen form for statistikk. Enkelte har kanskje ikke egen pensjon en gang. Dette engasjementet finner en sjeldent i kommunale eller større bedrifter. Selv om det er vanskelig å anslå omfang hva disse timene ville kostet i forhold til tariff med overtids- og helgetillegg, så mener jeg det er naturlig å anslå at dette har vært en ikke ubetydelig skjult kostnad blant mange små private barnehager som ikke nødvendigvis er tatt med over lønnsslipp hos eier som ansatt. Ei heller er det nødvendigvis rapportert i basil i frykt for at ”tilskudd/bidrag” fra eier kan gi grunnlag for redusert tilskudd slik som noen kanskje observerte for ikke-kommunale barnehager som bedriftsbarnehager og studentbarnehager med støtte i egen organisasjon med tilsvarende avkortning av tilskudd.

Konklusjon:

- Ved rammefinansiering må private barnehager sikres et minimumstilskudd uavhengig av enhetskost i kommunen den ligger i. Denne satsen kan gjerne være en nasjonal sats da alle nå i utgangspunktet skal ha samme bemanning og pedagogressurs som låser ca 80% av kostnadene i en barnehage. Tariffavtalene gjelder jo uansett hvor i landet barnehagen ligger. Øremerket tilskudd vil være beste alternativ dersom regjeringen ønsker å sikre kvalitet i alle kommuner, også der barnehagedrift ikke prioriteres av lokalt politisk styre. Alternativt vedta en nasjonal minimumssats som alle må følge worst case. Det vil jo likevel være mulig å utøve lokalt selvstyre hvis en ønsker å satse på et bedre barnehagetilbud, men det må være en nedre grense på hva regjeringen mener er et minimumsnivå på tjenestetilbudet i kongeriket. Denne nedre grensen bør kostnadsberegnes og dekke hva det vil koste å ha minimumsbemanning i hele åpningstiden, også under plantid, møter og pause avvikling blant personalet. Regjeringen bør mene noe om hvor mye personalressurs som skal benyttes utenfor avdeling for å opprettholde en god lærende organisasjon som ivaretar alle lovpålagte mandat for barnehagedrift, HMS og andre arbeidsgiveransvar for å sikre et godt kompetanse og læringsmiljø. Jeg mener derfor at en minimumssats bør kostnadsdekke ekstra bemanning ved plantid, møter og pauser. Regjeringens andre alternativ er å sitte stille å se på at økt pedagogtetthet gir økt krav om plantid som igjen gir lavere voksentetthet større deler av åpningstiden uten at dette fanges opp i statistikken. Sannsynlig effekt av dette ”kvalitetsløftet” vil først fanges opp når tallene for sykefraværsstatistikk i ettertid mulig vil vise til potensielt høyere fravær på grunn av høyere arbeidspress og negativt stress med økning av både egenmeldinger og legemeldte langtidssykemeldinger. Dette kan fort bli en stor offentlig utgiftspost, både for kommunale barnehageeiere i arbeidsgiverperioden og gjennom refusjonsordninger hos Nav.

- Tilskuddsnivået må økes tilsvarende det kvalitetsmessige nivå som en ønsker slik at det er rom for vikarer og flere voksne i løpet av hele barnehagedagen. Et nasjonalt minimumstilskudd må fange opp dette, gjerne med lovverk som sikrer forsvarlig drift.

- Regjeringen bør sikre økt tilskudd for de første plassene for å oppveie for smådriftsulemper. Stordriftsfordelene kommer ofte i intervaller avhengig av antall avdelinger og disponibel styrerressurs. De store aktørene ønsker helst å overta enheter som minst består av 3 avdelinger, så det gir regjeringen en pekepinn hvilke barnehagestørrelser (1-2 avdelinger) som ofte gir god kvalitet men som ikke gir økonomisk optimal drift med dagens finansieringssystem. Når det nye finansieringssystemet for private barnehager vedtas må en være bevisst på hvilke konsekvenser det får og hvorvidt en ønsker at små enheter skal være en del av tjenestetilbudet eller ikke.

- Når det gjelder tilskudd til nye plasser er jeg usikker på hvilken effekt det vil få. I løpet av de siste 5 årene har antall barn i barnehage blitt redusert med nesten 10,000 unger. Det virker litt rart å snakke om tilskudd til nye plasser når det i de fleste områder er en reduksjon i barnetallet og flere kommunale og private barnehager har ledig kapasitet til å dekke en moderat økning i barnetallet. Jeg vil tro en fristilling kan virke mot sin hensikt da brorparten av eksisterende barnehager er enkeltstående og disse kan miste barn til kapitalsterke aktører hvis de får fritt fram med flotte signalbygg som fasade. Forhøyet kapitaltilskudd må utformes sentralt slik at barnehager som drives i gamle bygg får tilgang til forhøyet kapitaltilskudd ved nybygg eller totalrenovering, selv om dette ikke skaper "nye" plasser.

Levanger, 1. juli 2019

Knut Thomas Johansen, eier

Barnas Moa Barnehage

Barnas Moa er en liten privat enkeltstående barnehage som til tross for sin størrelse, var den første barnehagen i Norge som ble Debio sertifisert med økologisk serveringsmerke i Gull tilbake i 2013 (90% eller mer av innkjøpt mat er økologisk) og har siden den gang servert mer enn 40.000 porsjoner med økologisk mat til barnehagebarna. Vi har etablert et gjenbrukslaboratorium og er i etableringsfasen med et lite lekotek. Dette er mulig med et aktivt eierskap og nærhet mellom ledelse og ansatte som jobber tett sammen og har felles visjon for barnehagen. Ved reduksjon i tilskudd til private barnehager i forhold til dagens nasjonale tilskuddsnivå, så vil vi stå i fare for å miste mange gode, små og enkeltstående barnehager.