Sammendrag

Virke ideell og frivillighet ser de foreslåtte endringene i fosterhjemsforskriften i sammenheng med øvrige utredningsarbeider på barnevernsområdet de siste årene, og usikkerheten knyttet til kommunenes adgang til å la seg bistå. Vi mener at endringene i forskriften i liten grad bidrar til å gjøre denne usikkerheten mindre. Vi setter problemstillingen i sammenheng med nylige utredninger som berører saksfeltet, og kommer med forslag til hvordan endringene i forskriften kan formuleres, slik at barnevernstjenesten kan få bredest mulig rekrutteringsgrunnlag for fosterhjem, og tilgang til ekstern kompetanse. Blant annet foreslår vi en ordning for godkjenning av fosterhjemsformidlere, og å gjøre det tydelig i forskriften at forvaltningen har anledning til å la seg bistå av slike.

Innledning og bakgrunn

Virke ideell og frivillighet er en del av Hovedorganisasjonen Virke og representerer om lag 1100 virksomheter i hele bredden av norsk ideell og frivillig sektor, herunder den største lønnsmassen på barneverns-, familieverns- og støttesenterområdet.

Vi viser til høringen, til vårt høringssvar på departementets utredning av og forslag til rammevilkår for private tjenesteytere i barnevernet og møte med departementet den 1. oktober.

Forslagenes kontekst

Vi er glade for at departementet vil gjennomføre tiltak for å styrke omsorgen for barn og unge som trenger fosterhjem. Samtidig vil vi gjenta våre innspill til høringen på rammevilkår for private tjenesteytere i barnevernet knyttet til myndighetenes mulighet til å la seg bistå av private aktører.

Det er bekymringsfullt, slik vi ser det, at endringene i fosterhjemsforskriften står i en kontekst som gjør at de lett kan tolkes innsnevrende på kommunenes mulighet til å få bistand av ideelle aktører i utvelgelse og oppfølging av fosterhjem. Vi mener dette kan føre til redusert tilgang til gode fosterhjem for barn og unge, og til redusert tilgang til kompetanse og mindre fleksibel bruk av ressurser for kommunene.

Ideelle aktører som fosterhjemsleverandører

Ideelle aktører står i dag for en vesentlig andel av alle fosterhjem utenfor eget nettverk og familie, og har betydelig opparbeidet kompetanse på å rekruttere og følge opp slike. I alt står ideelle aktører for ca. 6 % av fosterhjemmene på landsbasis, med betydelige regionale variasjoner. Gode fosterhjem er i de fleste tilfeller vesentlig bedre for barnas utvikling enn midlertidige hjem eller omsorgsinstitusjoner, og myndighetene har allerede vansker med å rekruttere. Det er grunn til å tro at enkelte kommuner vil oppleve tiltakende vansker med dette, på bakgrunn av demografiske trender.

Velferdstjenesteutvalget leverte 1. desember sin rapport, NOU 2020:13, «Private aktører i velferdsstaten». Her er de organisasjons- og styringsteoretiske perspektivene på ulike former for private aktører på velferdsfeltet vesentlig utvidet sammenlignet med «Rammevilkår for private tjenestytere i barnevernet». Utredningen peker bl.a. på at ideelle aktører kan forutsettes å ha sammenfall i mål med myndighetene, og at dette kan bidra til lavere styringskostnader. Et mindretall i utvalget, bestående blant annet av professor i samfunnsøkonomi Jon Vislie, foreslår derfor å prioritere ideelle aktører der velferdsbehovet er særlig komplekst og vanskelig målbart (se særlig delkapittel 5.12 og side 469-472). Etter vårt skjønn er fosterhjemstjenester et eksempel på et slikt område.

Velferdstjenesteutvalgets teoretiske drøfting kommer dermed våre innvendinger mot analysen i «Rammevilkår for private tjenesteytere i barnevernet» i møte. Vi mener at våre påpekinger av svakhetene knyttet til departementets daværende vurdering av ideelle aktørers rolle på fosterhjemsområdet står sterkere i lys av dette. Vi registrerer at Velferdstjenesteutvalget nevner kryssubsidiering som en problemstilling i tilknytning til ideelle aktører. Vi mener at en slik bekymring fra myndighetenes side kan adresseres presist ved at det utarbeides standardkontrakter som forbyr kryssubsidiering i arbeid med fosterhjem, og gir ideelle fosterhjemsformidlere plikt til å gi oppdragsgiver innsyn i regnskap mv. For ideelle aktører vil dette være ukontroversielt, i motsetning til et forbud mot overskudd for kommersielle aktører.

De ideelles bidrag

Vistas undersøkelse fra 2018 viser at så mange som 62 % av kommunene oppgir å bruke private aktører til veiledning av fosterhjem fordi de ikke selv har kompetanse til det (Ekhaugen, Høgestøl, og Rasmussen 2018). Det gjør det riktignok forståelig at myndighetene ønsker å bygge denne kompetansen i det kommunale barnevernet, men gjør også at initiativer som kommunene opplever som innstrammende med hensyn til å søke bistand kan få utilsiktede negative konsekvenser for tilbudets kvalitet og volum. Vi er bekymret for at en innskrenking av ideelle aktørers rolle i å rekruttere fosterhjem vil føre til et redusert tilbud, både som følge av struktur- og omstillingseffekter, og også mer langsiktig fordi ideelle aktører har en tilgang til visse arenaer og goodwill som det offentlige barnevernet ikke nødvendigvis har.

Mange kommunale barnevernstjenester vil til enhver tid ha et lite antall potensielle fosterhjem i sin portefølje. Det vil derfor i liten grad være mulig for disse kommunene å etablere en pool av mulige fosterhjem. En ideell aktør som spesialiserer seg på denne oppgaven vil derimot ha en slik mulighet, og dermed også ha bedre forutsetninger for å kunne tilby et fosterhjem som svarer på behovet til det enkelte barnet. Dette har også en økonomisk og logistikkmessig side, ved at spesialisering gjør at arbeidet kan utføres mer effektivt og med lavere kostnader. Dette illustrerer et mulig kvalitets- og effektivitetstap dersom kommunene opplever at forskriftsendringene begrenser deres mulighet til å la seg bistå.

Vi mener derfor at muligheten til å søke bistand hos ideelle bør gjøres tydelig. Det er ikke isolert sett noe i veien for at beslutningen om valg og godkjenning av fosterhjem formelt tas av barnevernstjenesten i den enkelte kommune, men en praksis som reduserer de ideelle aktørenes mulighet til å arbeide aktivt med fosterforeldre vil etter vårt syn ha utilrådelige konsekvenser. Flere av våre medlemmer mener at deres evne til å rekruttere fosterhjem vil bli vesentlig svekket dersom de ikke kan bygge tillit til deres egen oppfølging i dialog med potensielle fosterhjem.

I høringen på «Rammevilkår for private tjenesteytere i barnevernet» ga vi derfor uttrykk for at en lovproposisjon måtte være tydelig på at ideelle aktører kan ha en rolle, f.eks. ved at følgende tekst ble inntatt i proposisjonen til lovendringene som ble foreslått:

Departementet understreker at selv om beslutningen om valg av og godkjenning av fosterhjem skal tas av barnevernstjenesten i den enkelte kommune, er det vidt handlingsrom for å søke bistand i slike saker. Private aktører kan foreslå fosterhjem til barnevernstjenesten og legge til rette for saksopplysning i form av møter og skriftlig underlag. Departementet ser for seg at slik bistand f.eks. kan gis av aktører som løpende søker og pleier kontakt med potensielle fosterhjem, gir dem opplæring og veiledning, og i forbindelse med kommunens saksbehandling kommer med forslag om og tilrettelegger for besøk i hjem de vurderer som egnet.

Denne intensjonen bør også ivaretas i arbeidet med fosterhjemsforskriften. I det følgende har vi foreslått hvordan dette kan gjøres.

Forskriftsendringene – vurderinger og innspill

Her vil vi kort kommentere de enkelte endringsforslagene og komme med innspill til hvordan disse kan formuleres for å sikre ideelle aktørers mulighet til å bistå i fosterhjemsarbeidet.

Når det gjelder endringene i §2, støtter vi disse, så langt som de ikke tolkes innsnevrende på den praksis som eksisterer, der ideelle aktører kan gis ansvar for opplæringen. Vi mener imidlertid at det med fordel kan gjøres tydeligere at ideelle aktører kan ha en rolle i fosterhjemsformidlingen. Vi foreslår derfor følgende nye tredje ledd:

Forvaltningen kan la seg bistå av godkjente fosterhjemsformidlere. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har ansvaret for å godkjenne fosterhjemsformidlere. Slike formidlere skal oppfylle de krav direktoratet fastsetter og drive i samsvar med anskaffelsesforskriften §30-2a, andre ledd.

Når det gjelder endringene i §3 støtter vi disse på faglig grunnlag. Vi vil i den forbindelse anmerke at det vil være lettere å sikre tilgang på fosterhjem som allerede har gjennomgått opplæring, dersom man legger opp til at kommunen kan la seg bistå av ideelle i utvelgelsen av fosterhjem. Særlig for mindre kommuner og barnevernstjenester vil et slikt arbeid kunne få et ad hoc-preg, som gjør at det kan være nyttig og viktig med tilgang til ekstern kompetanse.

Vi har ingen kommentar til forslaget om endring i §4.

Hva angår forslagene om endring i §5, illustrerer disse hvordan praktiske hensyn knyttet til oppfølging av fosterhjem også får konsekvenser for hvordan dette organiseres innad i offentlige myndigheter. Vi mener det bør være mulig å etablere ordninger som gir omsorgskommunen en tilstrekkelig trygghet for at gode fosterhjem blir valgt, uavhengig av om denne vurderingen foretas av en annen kommunes barnevernstjeneste eller en ideell aktør. I praksis vil en slik godkjenning uansett bestå i en form for retningslinjer kombinert med anvendelse av faglig skjønn.

Vi mener at det eksempelvis bør kunne utarbeides et kvalitetssystem for utvelgelse og godkjenning av fosterhjem som ville gi parter og tilsynsmyndigheter lik tilgang til vurderingene som er foretatt, uavhengig av om de er utført av fosterhjemskommunen eller en ideell aktør. Et slikt system kunne forvaltes av Bufdir, som også kunne ha en godkjenningsordning, slik det er for barnevernsinstitusjoner. Vi mener at det ikke er store prinsipielle forskjeller på graden av myndighetsutøvelse hos en ideell (privat) aktør som har den daglige omsorgen for et barn i institusjon og hos en ideell aktør som forvalter en fosterhjemsrelasjon. Vi mener heller ikke at det er en vesentlig prinsipiell forskjell på om omsorgskommunen lar seg bistå av fosterhjemskommunen eller av en godkjent fosterhjemsformidler, som i dette arbeidet står under tilsyn av offentlig myndighet.

Vi mener at dette kunne løses ved at fosterhjemsforskriften §5 andre ledd og nytt tredje ledd ble formulert slik, sett i sammenheng med vårt forslag til §2:

Barneverntjenesten i omsorgskommunen har ansvaret for å godkjenne fosterhjemmet. Ved valg av fosterhjem utenfor omsorgskommunen har denne plikt til å undersøke om fosterhjemskommunen har informasjon om fosterhjemmet. Dersom det besluttes plassering utenfor omsorgskommunen skal fosterhjemskommunen informeres. Omsorgskommunen kan la seg bistå av godkjente fosterhjemsformidlere i dette arbeidet.

Barneverntjenesten i omsorgskommunen kan inngå avtale med barnevernstjenesten i fosterhjemskommunen eller en godkjent fosterhjemsformidler om at denne skal godkjenne fosterhjemmet. Avtalen skal være skriftlig.

Tilsvarende vil bistandsadgangen være tydeligere hvis §7 andre ledd formuleres slik:

Oppfølgingen av fosterhjemmet skal være helhetlig og må tilpasses den enkelte fosterfamilie.