Høringssvar fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet

Barne- og familiedepartementet

Postboks 8036 Dep

0030 OSLO

Deres ref: Vår ref: 2020/57282-2 Arkivkode: 008 Dato: 14.12.2020

Høringssvar endringer i forskrift om fosterhjem

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) viser til Barne- og familiedepartementets invitasjon til å gi høringssvar til endringer i forskrift om fosterhjem.

Bufdir støtter mange av forslagene som er fremsatt for å møte flere av utfordringene på fosterhjemsområdet. Vi støtter forslaget til krav om opplæring av fosterforeldrene før barnet flytter inn, men mener kravet til opplæring ikke kan begrenses til tiden før barnet flytter inn. Vi støtter også at godkjenningsansvaret overføres fra fosterhjemskommunen til omsorgskommunen, og at det innføres en undersøkelses- og informasjonsplikt for omsorgskommunen når barnet plasseres i en annen kommune. Vi er enige i at det må utvikles faglige standarder for oppfølging av fosterhjem, men at kravene til innhold må innføres som et supplement til dagens minstekrav om antall oppfølgingsbesøk, og ikke som en erstatning for dette. Bufdir støtter departementets vurdering av barneverntjenestens dokumentasjonsplikt, men mener denne plikten gjelder generelt for barneverntjenestens vurderinger og stiller oss undrende til at det kun er plikten til å dokumentere vurderingen av om noen i barnets familie eller nære nettverk som skal forskriftsfestes.

Bufdir ber departementet vurdere om helsekartlegging av barn, samvær og samarbeid med biologiske foreldre bør tas inn i forskriften. Bufdir minner også om behovet for å revidere retningslinjene for fosterhjem og veilederen for oppfølging av foreldre med barn/ungdom plassert i fosterhjem eller på institusjon når endringer gjennomføres.

Innspill til krav om opplæring, høringsnotatets kapittel 3

Bufdir viser til høringssvaret til ny barnevernlov og fastholder innspillet til høringsnotatets kapittel 13. Vi er enige i at det må innføres et krav om at fosterforeldre har plikt til å gjennomføre generell opplæring før barnet flytter inn og fosterhjemmet kan godkjennes, og at dette omfatter fosterforeldre i barnets familie og nettverk og uavhengig av fosterforeldrenes formal- og realkompetanse. Vi støtter også unntaksadgangen fra generell opplæring som foreslås i spesielle tilfeller, for eksempel hvor det av tidsmessige årsaker ikke er rom for ordinære opplærings- og godkjenningsprosesser i forkant av plassering.

Vi mener derimot at kravet til opplæring ikke kan avgrenses til tiden før barnet har flyttet inn i fosterhjemmet. I høringssvaret vårt til NOU 2018:18 Trygge rammer for fosterhjem, kapittel 7 har vi vist til utfordringer med å få fosterhjemmene til å ta imot tilbud om opplæring og veiledning etter at barnet har flyttet inn. For å øke kvaliteten på fosterhjemmene, gi barna bedre tilpasset omsorg og forhindre utilsiktede flyttinger, mener vi det er nødvendig at det stilles krav til opplæring også etter at barnet har flyttet inn. Opplæring etter at barnet har flyttet inn er også noe flere fosterhjem ønsker. Manglende faglig støtte til opplæring og veiledning etter innflytting er sentrale svakheter ved dagens system, og det er derfor nødvendig å iverksette tiltak.

I oppfølgingen av tiltakene fra Meld.St.17 Trygghet og omsorg- fosterhjem til barns beste påbegynte direktoratet et omfattende arbeid med å utvikle en modulbasert opplæringsmodell for fosterhjemmene. Modellen skal ivareta og møte fosterhjemmenes behov for tilpasset opplæring når de har behov for det, uavhengig av om behovene melder seg før eller etter at barnet har flyttet inn i fosterhjemmet. Målsettingen er å sikre kvaliteten i opplæringstilbudet bedre, øke kunnskap og kompetanse hos fosterhjemmet og gi mer målrettet opplæring basert på fosterhjemmets behov. Modellen skal også forberede og gi opplæring til fosterhjemmets egne barn.

Sintef har på oppdrag fra direktoratet laget en kunnskapssammenstilling om modulbasert opplæring av fosterhjem. Det pekes her på at det er gode grunner til å satse mer på etterutdanningsmoduler der fosterforeldre (og eventuelle ansatte i barnevernet) kan bruke egne erfaringer i videre læring. Det å bygge læring på en blanding av levde erfaringer og teoretisk kunnskap ser altså ut til å være noe som med fordel bør prøves ut i andre opplæringsopplegg også.

Mange problemstillinger og temaer dukker opp underveis i et fosterhjemsforløp. Disse kan være vanskelige å forstå og øve på før barnet flytter inn, når fosterforeldrene ikke kan sette teorien inn i en praktisk og konkret kontekst. Det nye, modulbaserte opplæringsopplegget gir muligheter for øvelse og trening på konkrete situasjoner, noe som vil gi konkret støtte i fosterhjemsoppdraget. Samtidig gir det muligheter for støtte, erfaringsdeling og anerkjennelse fra andre fosterhjem og fagpersoner, noe som regnes som vesentlige faktorer for at fosterhjem skal kunne stå i sine oppdrag.

Siden det utvikles digitalt materiell vil det være mulig å tilpasse opplæringen dersom det er vanskelig å delta i fysiske samlinger. Opplæringen er ikke avhengig av tid og sted. Den modulbaserte opplæringen er basert på at det gis oppfølging av temaer fra den første opplæringsdelen etter at barnet har flyttet inn. En vesentlig del av opplegget er ferdighetstrening, noe som har manglet i dagens opplæring.

Departementet beskriver at det kan være utfordrende for fosterforeldre å gjennomføre opplæring etter at barnet har flyttet inn. Direktoratet har tidligere beskrevet virkemidler for å legge bedre til rette for at fosterforeldre kan delta på kurs og annen opplæring gjennom hele fosterhjemsforløpet. Med bedre tilrettelegging gjennom støtteordninger, tilpassede kurstilbud og krav om at fosterhjemmene har rett og plikt til å gjennomføre opplæring i hele fosterhjemsforløpet, vurderer vi at kvaliteten i fosterhjemmene kan sikres bedre enn i dagens ordning.

Bufdir foreslår at fylkesmannen kan bidra til at kravene til opplæring oppfylles gjennom tilsyn og veiledning.

Bufdir støtter departementets forslag til at opplæringens innhold skal være i tråd med faglige anbefalinger for opplæring av fosterforeldre. Det vil gi en likeverdig opplæring, og sikre at kvaliteten på opplæringen er god nok. Opplæringstilbudet etter plassering må ses opp mot den vedtatte lovendringen om at kommunene skal overta ansvaret for å gi generelle veiledning til fosterhjemmet. Det må avklares hva kommunens veiledningsplikt omfatter og hva som er statenes opplæringsansvar.

Innspill til plikt til å dokumentere vurderingen av om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem, høringsnotatets kapittel 4.

Bufdir stiller seg bak departementets vurdering av barneverntjenestenes dokumentasjonsplikt, og viktigheten av grundig og god dokumentasjon for å ivareta partenes rettssikkerhet og for å etterprøve avgjørelser i barnevernet. Vi stiller oss likevel undrende til at det kun er plikten til å dokumentere vurderingen av om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem som trekkes frem og som skal fastsettes i forskrifts form.

Behovet for å dokumentere barneverntjenestens vurderinger gjelder bredere, og dette bør etter vår mening også fremkomme dersom plikten til dokumentasjon tas inn i forskriften. Andre sentrale vurderinger som må gjøres på fosterhjemsfeltet er blant annet barnets beste, barnets rett til medvirkning, og om søsken skal plasseres sammen.

Bufdir advarer mot at enkelte områder trekkes frem som dokumentasjonspliktige, da det kan medføre at fokus kun bli gitt disse tilfellene. Dersom departementet ønsker å løfte frem dokumentasjonsplikten, mener vi det bør være en egen lovbestemmelse om dette som gjelder generelt for alle vurderinger som barneverntjenesten gjør.

Innspill til ansvar for godkjenning av fosterhjem, høringsnotatets kapittel 5

Bufdir støtter forslaget om at godkjenningsansvaret overføres fra fosterhjemskommunen til omsorgskommunen, men med mulighet for å inngå skriftlig avtale om at fosterhjemskommunen skal foreta den endelige godkjenningen av fosterhjemmet. Det å samle ansvaret for valg og godkjenning i én kommune kan bidra til raskere godkjenningsprosesser som kommer barnet til gode. Dette vil også tydeliggjøre omsorgskommunens helhetlige ansvar for det enkelte barn. Klarere ansvarsforhold kan dessuten forebygge tvister mellom kommuner, og undersøkelses- og informasjonsplikten kan innrette de involverte kommunene til samarbeid. Det vil likevel gjøre seg gjeldende noen andre prosesser for de statlige fosterhjemmene.

Direktoratet ser at det i enkelte tilfeller kan være behov for å fravike hovedreglene. Når et aktuelt fosterhjem befinner seg i en kommune med stor geografisk avstand til omsorgskommunen, skaper dette praktiske utfordringer. Unntak fra hovedreglene bør imidlertid begrunnes og dokumenteres skriftlig, og unntak bør ikke begrunnes ut fra praktiske hensyn alene. Hvis det blir åpnet for unntak alene utfra praktiske/geografiske hensyn, er det fare for at omsorgskommunene overlater oppgaven til fosterhjemskommunene. Dette kan undergrave formålet med- og hensynene som ligger til grunn for hovedregelen. Unntak kan være aktuelt der barneverntjenesten i omsorgskommunen har fått tilstrekkelig og fyldestegjørende informasjon fra fosterhjemskommunen, som setter dem i stand til å foreta vurderingen av hjemmet. Praktiske utfordringer vil ofte kunne løses gjennom et samarbeid med fosterhjemskommunene og det potensielle fosterhjemmet via digital kommunikasjon. Dette må imidlertid skje gjennom sikre digitale løsninger som ivaretar hensynene til personvern.

For statlige fosterhjem vil direktoratet understreke behovet for en god dialog i godkjenningsprosessen mellom omsorgskommunen som kjenner barnet og barnets behov best og Bufetat som kjenner fosterfamilien best gjennom rekrutteringen og opplæringen. En slik dialog vil kunne bidra til god kvalitet i fosterhjemsplasseringen, uavhengig av om barnet plasseres i omsorgskommunen eller i en annen kommune.

Vi støtter også forslaget om at det inntas en undersøkelses- og informasjonsplikt for omsorgskommunen når barnet plasseres i en annen kommune. Etter direktoratets syn kan en undersøkelses- og informasjonsplikt bidra til en tidlig og koordinert innsats for barnet og til samarbeid og færre tvister mellom de involverte kommunene.

En undersøkelsesplikt vil kunne bidra til tidlig avklaring for barneverntjenesten i omsorgskommunen slik at det ikke brukes tid og ressurser på en godkjenningsprosess med et potensielt fosterhjem dersom det foreligger informasjon som tilsier at hjemmet ikke vil kunne bli godkjent. I slike tilfeller vil barneverntjenesten i omsorgskommunen kunne ta informasjonen til etterretning og avslutte godkjenningsprosessen.

Det vil imidlertid forekomme tilfeller hvor barneverntjenesten i fosterhjemskommunen har informasjon av betydning, som ikke entydig tilsier at det aktuelle hjemmet ikke kan godkjennes, men hvor omsorgskommuen likevel synes at det kan være aktuelt å vurdere hjemmet nærmere. Dette kan for eksempel være en aktuell problemstilling ved plassering i barnets slekt og nære nettverk. Forhold ved livssituasjonen til aktuell slekt/nettverk kan gi utfordringer for oppfyllelse av formelle/generelle krav til fosterhjemsoppdrag, men etter en totalvurdering kan det likevel tenkes at barnets beste vil være å bo der. I Q-1072 B - Retningslinjer for fosterhjem står det at «også barnets familie eller nære nettverk må i utgangspunktet oppfylle de generelle kravene som stilles til fosterforeldre i fosterhjemsforskriften. Disse kravene må imidlertid kunne fravikes noe dersom det utvilsomt er til barnets beste å bli plassert nettopp i familien eller nettverket». Hva som kan fravikes vil bero på konkrete vurderinger i den enkelte sak. I slike tilfeller kan det oppstå uenighet mellom omsorgskommunen og fosterhjemskommunen. Da er det helt nødvendig at kommunene gjennom undersøkelses- og informasjonsplikten har tett dialog i godkjenningsprosessen. Det er viktig at de søker å finne en felles forståelse dersom godkjenningen fullføres slik at kommunenes ulike oppgave- og ansvarsområder bidrar til å understøtte formålet med plasseringen.

Barn som bosettes i fosterhjem har som oftest vært utsatt for ulike risikofaktorer, kan ha sammensatte behov og kreve bistand og oppfølging fra andre velferdstjenester. Mange barn som flyttes til fosterhjem i en annen kommune enn omsorgskommunen har behov for, og rett på, offentlige tjenester i fosterhjemskommunen. Eksempelvis kan barn med funksjonsnedsettelser ha et særlig behov for at barnevernstjenesten samarbeider med andre offentlige tjenester. Det er viktig å ha med seg inn i forskriftsarbeidet som nå gjøres på samordningsplikt at fosterhjemskommunen og omsorgskommunen har ansvar for å dekke ulike kostnader og som kan gi opphav til tvister mellom kommunene. Fosterhjemskommunen har bl.a. ansvar for å gi hjelp etter helse- og omsorgstjenestelovgivningen og dekke utgifter tilknyttet barns funksjonsnedsettelse, mens omsorgskommunen har ansvar for utgiftene tilknyttet selve barnevernssaken. Det er derfor behov for at kommunene så tidlig som mulig avklarer og samordner ansvaret for tjenestetilbudet til barnet og fosterhjemmet (NOU 2018:18).

Direktoratet vurderer at informasjonsplikten kan bidra til at barnets behov blir tydeliggjort i forkant av plasseringen og at behovet for tjenestetilbud i fosterhjemskommunen kan formidles. Kommunene har i forlengelsen av informasjonsplikten mulighet til å avklare og samordne sine ansvarsområder for å styrke den helhetlige innsatsen rundt barnet. Det er likevel omsorgskommunen som til enhver tid må ha oversikt over barnets behov og utvikling, fremme barnets rettigheter i fosterhjemskommunen og sikre at arbeidet utføres forsvarlig og til barnets beste.

Innspill til oppfølging av fosterhjem, høringsnotatets kapittel 6

Bufdir støtter at oppfølgingen av fosterhjemmene etter at barnet har flyttet inn må være tilpasset det enkelte barns og fosterhjems behov, og viser til høringssvaret vårt til NOU 2018:18 Trygge rammer for fosterhjem, kapittel 7. Veiledningen bør inngå som en naturlig del av den helhetlige oppfølgingen, og vi viser til vår oversendelse til departementet i februar 2020, Kvalitet i oppfølging og veiledning av fosterhjem.

Vi er også enige i at det må utvikles faglige standarder for oppfølging av fosterhjem, da dette vil kunne operasjonalisere krav til en forsvarlig oppfølging av fosterhjem og være et godt verktøy for fylkesmannen i sitt tilsyn med kommunene. Bufdir mener at kravene til innhold må innføres som et supplement til dagens minstekrav om antall oppfølgingsbesøk, og ikke som en erstatning for dette.

Vi støtter også behovet for at barneverntjenesten må være en pådriver og koordinere bistand fra andre tjenester som barnet har behov for.

Innspill til økonomiske og administrative konsekvenser, høringsnotatets kapittel 7

I høringsnotatet anslår departementet at et krav om at alle fosterforeldre skal gjennomføre nødvendig opplæring vil omfatte om lag 400 flere fosterhjem. Dagens PRIDE-kurs koster om lag 23 500 kroner pr. familie, som vil tilsi en økt årlig kostnad for Bufetat på 9,4 mill. kroner.

Bufdir jobber med digitalisering av fosterhjemsopplæringen. Digital opplæring har en anslått utgift på 7 100 kroner pr. familie, som tilsvarer en årlig utgift på 2,8 mill. kroner. For at det skal kunne gjennomføres digital opplæring vil det være avhengige av finansiering, og at fremdriftsplanen overholdes.

Bufdir mener at forslag om at fosterforeldres plikt til å gjennomføre opplæring ikke må avgrenses til å bare omfatte tiden før barnet flytter inn i fosterhjemmet. Ved å sette krav til at opplæringen også skal gjennomføres etter at barnet har flyttet inn vil medføre økte kostnader, sammenlignet med forslaget i høringsnotatet. Det er anslått en kostnad på 12 500 kroner pr. familie i opplæring etter at barnet har flyttet inn. Det medfører økte utgifter på 5 mill. kroner. Beregningen er basert på at halvparten av opplæringen kan gjennomføres nettbasert, mens halvparten av opplæringen skjer gjennom samlinger.

Med hilsen

Anders Henriksen Liv Marie Melby

avdelingsdirektør seniorrådgiver

Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur.

Tenk miljø – velg digital postkasse fra e-Boks eller Digipost på www.norge.no