Avsender:
Byantikvaren i Stavanger
Stavanger kommune

Høring av endringer i plan- og bygningsloven

Sett fra byantikvarens side er endringene i all hovedsak til det bedre. Relevant for vår hverdag er først og fremt endringene foreslått i høringsnotatets del 1, som omhandler endringer i kapittel 31 om krav til eksisterende byggverk.

§ 31-1 får relevans også for innholdet i § 31-7, og det er her de praktiske konsekvensene vil vise seg. Vi omtaler begge paragrafene under § 31-7, men påpeker foreløpig at begrepet kulturhistorisk verdier burde tas inn i begge disse paragrafene. Formuleringen kan også forenkles, slik at ordlyden blir «fare for skade på eller vesentlig ulempe for person, eiendom, miljø eller kulturhistoriske verdier»

§ 31-4: Vi ser det som positivt dersom kommunen får noe større adgang til å gi unntak fra bygningstekniske krav. Dette vil gjøre det lettere å oppgradere eksisterende bygninger samtidig som arkitektoniske og kulturhistoriske interesser kan ivaretas. Moderne bygningstekniske krav kan i møte med eksisterende verneverdige bygninger føre til omfattende endringer og stort tap av historisk og arkitektonisk verdi. Slike krav kan på den annen side også føre til at det blir praktisk umulig å gjennomføre en «tilpasset» oppgradering, slik at resultatet er ingen oppgradering – med andre ord kan det antatt «beste» bli det godes fiende.

Det er likevel noe uklart for oss hvorvidt forslaget til ny paragraf i virkeligheten vil gi større adgang til å gjøre unntak enn dagens lovgivning, eller om den bare tydeliggjør unntaksmuligheten som allerede finnes, og rydder i begrepsbruken.

Når det gjelder listen over de hensynene som kommunen skal legge vekt på, er vi glade for at formell vernestatus er nevnt. Dette vil, som notatet påpeker, kunne bidra til at man unngår regelkonflikter mellom TEK-forskriften og planbestemmelser i verneområder.

Men dette reiser straks spørsmålet: hva med bygninger med høy verneverdi, men uten formell vernestatus? Dette kan gjelde bygninger som f.eks. finnes i kommunale kulturminneplaner, eller bygninger i SEFRAK-registeret med status som A-objekter. Det kan også gjelde mange bygninger som ikke er registrert noe sted. For bygninger med høy verneverdi, men uten formell status, vil manglende vernebestemmelser bety at den reelle konflikten mellom bevaringshensyn og TEK-krav ikke nødvendigvis vil komme på bordet som en del av byggesaksbehandlingen. Nettopp derfor vil de nyere TEK-kravene lett kunne få desto større og mer uheldige følger i praksis for de bygningene det gjelder.

Vi mener det må være rom for å gjøre rimelige unntak fra tekniske krav for alle verneverdige bygninger, også dem uten formell status, basert på en nærmere begrunnelse. I saker der bygningen ikke har noen formell status, må begrunnelsen i så fall være grundigere enn i saker der bygningen allerede har en status. Det burde evt. finnes en veiledning for å vurdere tekniske krav opp mot verneverdi, og kanskje en fast instans som vurderte verneverdi i aktuelle tilfeller -f.eks. fylkeskommunen i kommuner uten egen antikvar?

Ny 31-7: Vi ønsker oss i tillegg at 31-7, tilsvarende som i 31-1, som eksplisitt sier noe om hensynet til arkitektonisk og kulturhistorisk verdi. Det er antagelig riktig at formuleringen «ulempe for person, eiendom eller miljø» fanger opp tidligere formuleringer om «skjemmende» fremtoning. Men heller ikke forslaget til ny paragraf fanger godt nok opp hensynet til arkitektonisk- og kulturhistorisk verdi. Det bør fremgå av paragrafen at verneverdi skal være en selvstendig grunn til å gi pålegg etter denne paragrafen, og gjerne også at det dermed også må være lavere terskel for å gi pålegg i tilfeller der det knytter seg slike verdier til bygningen. Også her vil det være et spørsmål om dette bare skal gjelde for bygninger med en formell vernestatus, eller også for andre verneverdige bygninger. Problemstillingen er den samme som i drøftelsen av § 31-4 over. Selv med en avgrensing til bygninger med formell vernestatus, ville imidlertid en slik presisering av bestemmelsen være til stor hjelp.

Når det gjelder verneverdige bygninger, er forfallet ofte kommet for langt når huset først er til fare for omgivelsene. Da er som regel mye av de historiske verdiene og arkitektoniske kvalitetene borte, og mye av husets originalsubstans må skiftes ut når det skal settes i stand. Dette vil føre til at husets autentisitet reduseres sterkt, og mye av grunnen til i det hele tatt å få istandsatt huset kan i praksis falle bort før det blir mulig å gi et pålegg. I mange tilfeller vil det også være langt mer uheldig at et enkelthus står og forfaller i et verneverdig miljø enn i andre miljøer, og det kan få store konsekvenser for miljøet som helhet lenge før forfallet kommer til et stadium som gjør huset til en reell sikkerhetsrisiko. Derfor er det viktig at paragrafen uttrykker at det skal være mulig å gi pålegg om istandsetting av en bygning ikke bare for å unngå skade og fare, men også for å bevare kulturhistoriske verdier.

I § 31-7 bør derfor de siste ordene være «person, eiendom, miljø og kulturhistoriske verdier»

§ 31-12: her er gjeldende forskrift (knyttet til § 31-4) slik formulert at det i praksis er nærmest umulig å bruke bestemmelsen, ikke minst fordi det nesten uten unntak vil være vesentlig dyrere å restaurere en bygning etter lang tids forfall enn å holde den løpende ved like. Det er viktig å få omformulert denne forskriften (ikke bare lovparagrafen) for å gjøre den funksjonell. På samme måte er det uheldig at det både i den eksisterende lovteksten og i forslaget til ny paragraf 31-12 står at det skal legges vekt på kostnad. Også «antall brukere» synes å være et vanskelig kriterium. Det er lett å forstå at et forsamlingslokale med mange brukere må holdes i god stand – men hvem er i virkeligheten «brukere» av en enebolig i et byområde som Gamle Stavanger, som er viktig både for byens identitet og turistnæringen? Og hvem er fremtidens brukere av en bygning, et anlegg eller en bydel?

Flytting av teksten som omtaler historiske, arkitektoniske og kulturelle verdier: det er ikke noe i veien for dette, tvert imot er det bra dersom det reelle rettsgrunnlaget for å anvende paragrafen styrkes. Det er imidlertid et paradoks at loven med denne endringen skal gi større anledning til å hindre endringer på kulturhistorisk og arkitektonisk viktige bygninger uten å måtte gå veien om mer omfattende prosesser, som midlertidig forbud mot tiltak og ny plan, men fremdeles ingen anledning til å hindre rivning av de samme bygningene uten å sette et større apparat i sving. For mange kommuner er midlertidig forbud mottiltak og nyregulering for tunge prosesser til at de kan påta seg det – en mengde kommuner regulerer ikke selv. Dermed har disse kommunene i praksis ingen måte å hindre rivning av verneverdige bygninger på.

Med hilsen
Knut H. Grøttland
Konstituert Byantikvar
Stavanger kommune