Høringssvar fra André Karlsen

Som sigarrøker er det gitt i utgangspunktet, at undertegnede ser mørkt på en eventuell lovendring i retning av universell innpakking. Andre kan redegjøre for økt smuglings- og svindelfare, forskjeller på skadeomfanget ved forbruk av sigarer kontra sigaretter og en rasert sigarbransje i Norge.
Det synes umiddelbart som om mange instanser ikke helt har den gode oversikten over hvilke forhold som virker annerledes for sigarrøking i forhold til bruksforskjeller, risiko, forbruksmengde og målgruppe. Min antagelse er dessverre også den, at pådriverne for dette heller ikke tar hensyn til dette, da vi er en relativt liten gruppe mennesker, og nok aldri får noen "plass" i debatten. Om vi fikk, ville vi etter alle solemerker heller ikke bli møtt med særlig mye sympati. Vel...

Jeg vil i stedet gi et personlig innblikk i hva som kanskje er mer gjengs for sigarnytende mennesker i Norge. Typisk vil være, som undertegnede, en mann mellom 30-70 år, som nyter sin sigar et sted mellom 10 - 50 ganger i året. Noen få færre, noen få mer. Som regel vil dette være i eget gode selskap og helst utendørs. Ofte vil sigaren nytes også i godt selskap med andre sigarrøkere - bare i svært sjeldne tilfeller med andre ikke-røkende mennesker (når så du sist en sigarrøkende person på gata?).

Jeg vil påstå at for alle sigarrøkere, er hver sigar en høytidsstund, hvor man kan roe ned og nyte, med tid til refleksjon og kvalitetstid i en helstresset hverdag. Norske sigarrøkere er verken cowboyer, eller finansmagnater med behov for en nikotinpinne limt fast i munnviken til enhver tid, mens vi blåser røyk i ansiktet på alt vi ser rundt oss. De jeg kjenner, eller har møtt, er både ydmyke og hensynsfulle i forhold til vår bruk av sigarer. Det er langt riktigere å sammenligne sigarrøking med vininteresse, da begge grupper er opptatt av smaker, aromaer, opprinnelse, godt håndverk og godt selskap (gjerne vårt eget).

Jeg kan ikke i min villeste fantasi se for meg et scenario hvor ungdom blir fristet til å begynne med denne relativt dyre hobbyen/interessen, slik at argumentasjonen i den retningen faller på sin egen urimelighet. Jeg registrerer at fra legehold, og andre man forventer møter forslaget velkommen, nevner man gjerne både sigaretter og snus, mens sigaren ikke kommenteres i det hele tatt. Som nevnt mistenker jeg dette kommer av mangel på kunnskap om både bruksmønster, målgruppe og kanskje også skaderisiko. Jeg skal ikke uttale meg om generiske innpakninger på snus og sigaretter, men det synes urimelig å skulle pålegge sigarprodusenter det samme gitt både privat, så vel som mer allmenngyldig argumentasjon.

Mvh André Karlsen