Forsiden

Høringssvar fra Det odontologiske fakultet, Universitetet i Oslo

Dato: 30.11.2020

Høringsvar til forslag til ny forskrift om legemiddelresepter og rekvisisjoner

Hensikten med det nye forslaget skal være en forenkling av forskriften og redusere overforbruk og feil bruk av legemidler noe som i seg selv er meget prisverdig. Et mål har også vært å forenkle ordlyden i forskriften uten at dette skal føre til endring av meningsinnholdet.

Etter vurdering av høringsnotatet som inkluderer departementets vurdering og selve forskriftsforslaget finner vi noen punkter som bør kommenteres ut fra de faglige interesser som bør gjøres gjeldende med hensyn til legemiddelforskrivning i en tannlegepraksis.

Det synes å være en konflikt mellom departementets vurdering av tannlegers behov for forskrivning til kontorbruk, reelt behov og forslagsteksten. Dette er kommentert nedenfor.

Kommentarene er knyttet til punktene angitt med tittel eller sidereferanse i høringsnotatet.


2.6 lege og tannleges rekvireringsrett (side 11/70)

Legestudenter med lisens har rett til å rekvirere legemidler i gruppe B og C i sammenheng med arbeid i forskriftens første ledd. Dette gjelder studenter som er utplassert i arbeid i sykehus eller annen helseinstitusjon og utøver legevirksomhet uten selvstendig karakter.

En tilsvarende rettighet burde også gis tannlegestudenter som i siste studieår er utplassert med samme virksomhetsbegrensninger som legestudenter (dvs, ikke selvstendig praksis men under veiledning). Dette vil være en viktig del av utdannelsen av tannlegestudenter på lik linje med legestudenter, spesielt da tannlegeutdannelsen utvikler seg mer og mer i retning av utplassering av seniorstudenter i tannlegepraksiser utenfor lærestedene.


Tannlege, forskriftsforslaget § 3 – 3 (side 13/70)

Det er svært viktig at forslaget har videreført hovedsondringen i 1998-forskriften § 2.2 om hva tannleger kan rekvirere til henholdsvis egen tannlegepraksis (§ 3-1 annet ledd) og til pasient (§ 3-3). Det ansees også meget viktig at forskriften blir endret til definere ATC klasser i stedet for enkeltpreparater. Dette vil gjøre behandlingen av tannlegepasienter enklere fordi en får tilgang til flere legemiddelalternativer for å oppnå en bedre ønsket og tilfredsstillende terapeutisk effekt enn hva som er tilfellet i dag. Dette er spesielt viktig for smertebehandling i odontologisk praksis.

Det er fornuftig at en innfører begrepene "minstepakning" eller "til høyst terapeutisk bruk i syv dager" når det gjelder forskrivning av legemidler til pasient. En begrensing til maksimalt syv dager samsvarer svært godt til et normalt kontrollintervall etter forskjellige behandlinger i en tannlegepraksis.

(side 14/70)

Imidlertid har en vanskelig for å se at denne ordlyden med hensyn til begrensinger passer for legemiddelforskrivning til en tannlegepraksis. Avhengig av tannlegepraksisens størrelse og pasientflyt vil en slik begrensing være hemmede og fordyrende. Vi vil henvise til side §2.2.1 (side 8/70 som omtaler apotekenes mulighet til delekspedering/pakningsanbrudd med kostnadstillegg påført kjøpsprisen for legemidlene og som videreføres på side 14/70.

Det er ikke uvanlig at større tannlegepraksiser eller praksiser med stor pasientflyt forbruker et større antall legemidler enn det som er definert under begrepene "minstepakning" eller "til høyst terapeutisk bruk i syv dager". Det er svært uhensiktsmessig å ikke kunne forskrive til kontorbruk større antall legemidler enn den foreslåtte begrensingen angir.

Et argument som også bør tillegges vekt er at de senere år har vist en meget varierende og uforutsigbar legemiddelforsyning som skyldes det forhold at omtrent samtlige legemidler importeres til Norge. Norge har en svært liten produksjon av midler som omfattes av legemiddelbegrepet. Den overveiende andel av de legemidler som tannleger benytter er legemidler som ikke er originalpreparater, dvs de er ikke patentbeskyttet og kan produseres som synonympreparater av forskjellige produsenter som benytter batch-produksjon og ikke en kontinuerlig produksjon av disse. I tillegg er nå apotekene organisert i kjeder hvor disse har kommersielle leverandøravtaler som ofte favoriserer enkelte legemiddelfabrikanter.

En bør ikke komme opp i en forsyningssituasjon hvor apoteket med ekstrakostnader per ekspedisjon, må gjøre anbud av større pakninger enn det som fremgår av forskriftsforslaget «minstepakning» eller «til høyst terapeutisk bruk i 7 dager», for legemidler som likevel har et stort forbruk i en tannlegepraksis.

Tannlegepraksiser, både offentlige og private, bør ha en viss forutsigbar legemiddelreserve av de viktigste rullerende legemidler. Vi er sterkt imot forslagets begrensning beskrevet som "minstepakning" eller "til høyst terapeutisk bruk i syv dager" når det gjelder tannlegers forskrivning til kontorbruk.

Skriftlig rekvirering, forskriftsforslaget § 4 – 2 (side 15/70)

Forslagene om e-resept, pasientens legemiddelliste samt rekvirering via reseptformidleren er meget gode og ønskede forslag. Det er et stort savn at tannleger ennå ikke er blitt tilsluttet e-resept systemet eller blitt gitt tilgang pasientens legemiddelliste. En slik tilgang vil gjøre reseptforskrivning smidigere for pasienter og behandlere. Dessuten vil tilgang til pasientens legemiddelliste gjøre det svært mye enklere for tannleger å eliminere mulig legemiddelinteraksjons-problematikk til fordel for pasientene.

Forskrivning av forbudt narkotika side 11/70

Tannleger bør kunne ha muligheten til å rekvirere små mengder av kokainhydroklorid som har hemostatisk og raskt innsettende analgetisk effekt til lokal intrapulpal bruk ved behandling av lokalanestesi-resistente tenner (hot-tooth). Denne type pasienter utgjør et behandlingsproblem i en tannlegepraksis hvor behandling med nåværende medikamenter (lokalanestesi uten virkning) påfører pasientene unødvendig smerte og lidelse.

Det odontologiske fakultet
Universitetet i Oslo