Høringssvar fra Håkon Nedberg

Høringssvar til mulig deponi for farlig avfall i Brevik

Dato: 15.10.2018

Svartype: Med merknad

Høringssvar til konsekvensutredning for mulig deponi for farlig avfall i Brevik

Først vil jeg vise til innspillet mitt på høringen av planprogrammet i januar 2018, og ber om at innspillet blir vurdert skriftlig med tilbakemelding til meg, slik loven pålegger. Jeg savner også et varsel om fastsettingen av planprogrammet, slik Noah AS ble pålagt i beslutningen.

Videre vil jeg presisere at skal en konsekvensutredning ha noen faglig verdi, må den først og fremst ha legitimitet i lokalbefolkningen, jf. forarbeidene til plan- og bygningsloven (NOU 2003: 14 s. 253). Hvis ikke har en konsekvensutredning ingen verdi, slik konsekvensutredningsbestemmelsene er forutsatt og praktiseres. På denne bakgrunn blir dette et kort høringssvar, der det ikke er noen grunn til å kommentere alle feil og mangler i selve konsekvensutredningen, da utredningen først må være i samsvar med lover og regler, og ikke minst medvirkningsbestemmelsene før utredningen kan vurderes. Denne konsekvensutredningen er ikke i tråd med bærekraftig utvikling og en plan for fremtiden, uten å ødelegge for de som kommer etter oss.

En konsekvensutredning styrt og betalt av Noah AS selv vil aldri bli nøytral, slik vi kjenner saken frem til nå, og ikke minst med at det er store summer å tjene for noen få, på bekostning av lokalbefolkningen og våre etterkommere til evig tid. Da er det nettopp viktig at en konsekvensutredning har nødvendig legitimitet i lokalbefolkningen, for at den skal være troverdig og reell.

I denne saken har klima- og miljødepartementet latt det private selskapet Noah AS utrede konsekvensene, også uten at de formelle reglene for konsekvensutredninger er fulgt, så som planoppstart ved private planinitiativ, planmyndigheten og ansvarlig myndighetens rolle og ansvarlig myndighet, medvirkningsbestemmelser, bærekraftig utvikling og nødvendig hjemmel i lovverket m.m.

Manglende hjemmel for statlig plan kan ikke klima- og miljødepartementet fravike etter eget forgodtbefinnende. Denne prosessen er det mest alarmerende jeg har sett innenfor konsekvensutredninger med tanke på maktmisbruk og manglende faglig kvalitet samt nødvendig hjemmel i lovverket, og bør engasjere flere fagmiljøer. På bakgrunn av denne prosessen ser det ut til at det er Noah AS som styrer politikerne og dikterer miljøforvaltningen på dette feltet i Norge.

Staten har ingen hjemmel for å kunne overprøve en kommunal myndighet i private planinitiativ i et konkurransemarked, der lokaldemokratiet er beslutningstakere. Dessuten er det i NOU 2003: 14 side 123 forutsatt at statlig plan eller beslutning i alminnelighet gis som rikspolitisk retningslinje (RPR). Statlig plan er forutsatt praktisert der planleggingen går over administrative grenser, eller for å kunne ivareta langsiktige arealbruksinteresser samt utbygging i offentlig regi. (s. 126-129)

Hvordan kan et fastsatt planprogram og en etterfølgende konsekvensutredning for dette ene alternativet ikke være en planprosess, slik klima- og miljødepartementet hevder? Hva slags prosess og regler er det denne konsekvensutredningen hjemles i da? Det påpekes at spørsmål om lokalisering av virksomhet normalt skal drøftes i overordnet plan gjennom aktuelle alternativer, mens det for detaljplan skal gis en vurdering av alternative utforminger av tiltaket og tiltakets tilpasninger til omgivelsene. Det er viktig at man i planprogrammet også, der det er relevant, stiller krav om utredning av relevante og realistiske alternativer, og hvordan disse skal vurderes i konsekvensutredningen. Dette omfatter ikke bare alternative lokaliseringer, men også alternativ utforming, teknologi eksempelvis gjenvinning og minimering av avfall, omfang og målestokk. Utredning av alternativer vil synliggjøre en del muligheter for å redusere konsekvensnivået, og konsekvensutredning blir ofte ikke bedre enn utredningsprogrammet.

Jeg er bekymret for den ansvarsfraskrivelse Klima- og miljødepartementet samt regjeringen viser, og hvilken retning deponisaken viser hva staten er i stand til å forsøke å gjennomføre uten nødvendig legitimitet i lokalbefolkningen, samt uten nødvendig hjemmel for den myndighetsutøvelsen som er igangsatt. Regjeringens fremgangsmåte er urovekkende og det må regjerende politikere ta på alvor. Dette kan fullstendig endre vårt syn på politikerne, staten og framtida, og den tilliten som er nødvendig for ivaretakelse av velferdssamfunnet.

Nasjonale hensyn er blitt brukt som en hjemmel for deponisaken, men nasjonale hensyn er noe som skal ivaretas gjennom plan- og bygningsloven. Nasjonale hensyn er først og fremst de viktigste hensynene i formålsbestemmelsen til plan- og bygningsloven, der bærekraftig utvikling er et overordnet hensyn. Videre er det flere andre hensyn som skal ivaretas gjennom plan- og bygningsloven, så som enkeltbestemmelser, statlige planretningslinjer og bestemmelser, og gjennom nasjonale forventninger. Et hensyn er noen man ivaretar, og ikke som i dette tilfellet brukes som en hjemmel for en privat kommersiell aktørs inntog i en ordinær kommunal plansak som kommunen har stanset, og kaller det et nasjonalt hensyn.

Nasjonalt hensyn er ikke en forutbestemt lokalitet i gamle sprukne gruver uten skilleavstand til tett befolkning. Det ville bli verdens største mottak av farlig avfall til et dypdeponi, og med stor import fra andre land. Et nasjonalt hensyn måtte i så fall staten utarbeide selv ut fra en nasjonal plan vi dag ennå ikke har for farlig avfall, og som må ha behandlingskonsept og lokaliseringskrav i tråd med avfallsdirektivet. Det sier seg selv at ikke et privat selskap med store økonomiske interesser i utfallet, ikke kan gå rett på «sitt» eget alternativ.

Avslutningsvis vil jeg kort oppsummere fra et møte den 18. september 2018 med faggruppen for løsning på deponisaken og statssekretær Atle Hamar samt Ida Juell og Karoline Ehrenclou fra klima- og miljødepartementet. Jeg fikk noen få minutters taletid og måtte derfor kort konsentrere meg om noen få spørsmål, der jeg spurte om hvordan klima- og miljødepartementet kan la det private selskapet Noah AS utrede sine egne konsekvenser, uten at de formelle reglene i plan- og bygningsloven, og i forskrift om konsekvensutredninger er fulgt, så som planoppstart ved private planinitiativ m.m.?

Videre etterspurte jeg hjemmelen for prosessen som er igangsatt samt hjemmelen for statlig plan i private planinitiativ? Og hvordan et fastsatt planprogram og en etterfølgende konsekvensutredning for dette ene alternativet ikke er en planprosess? Samt hva slags prosess og bestemmelser er det denne konsekvensutredningen hjemles i da?

Jeg fikk ikke svar fra verken Atle Hamar eller administrasjonen, noe jeg tolker som svar godt nok.

Håkon Nedberg, spesialkompetanse på statlig planlegging