Høringssvar til NOU 2022: 16 En folkehøgskole for alle

Språkrådet viser til høringsbrevet fra Kunnskapsdepartementet (datert 19.12.2022) om NOU 2022: 16 En folkehøgskole for alle – vilkår for økt kvalitet og mangfold i folkehøgskolene.

Merknadene fra Språkrådet gjelder primært forholda for norsk tegnspråk.

Hovedpunkt:

• Tegnspråklige folkehøgskoler må få unntak fra et eventuelt krav om en nedre grense for antall elever.

Bakgrunn for merknadene

Språkrådet er statens forvaltningsorgan i språkspørsmål og følger opp språkpolitikken, som er nedfelt i Prop. 108 L (2019–2020) Lov om språk (språklova).

Språkloven gir det offentlige et ansvar for å bruke, utvikle og styrke bokmål og nynorsk og de samiske språka. Den gir det offentlige et særlig ansvar for å fremme nynorsk, som er det minst brukte av de to norske skriftspråka.

Loven slår fast at kvensk, romani og romanes er de nasjonale minoritetsspråka i Norge, og at norsk tegnspråk er det nasjonale tegnspråket. Den stadfester videre at norsk tegnspråk og de nasjonale minoritetsspråka er likeverdige med norsk som språklige og kulturelle uttrykk (jf. språkloven §§ 6 og 7).

Loven gir også det offentlige et ansvar for å verne og fremme norsk tegnspråk og de nasjonale minoritetsspråka kvensk, romani og romanes. Det innebærer at det offentlige skal sette i verk tiltak for å øke bruken av de nasjonale minoritetsspråka og norsk tegnspråk og for å verne dem mot negative sanksjoner.

Språklovsproposisjonen slår fast at språkpolitikken er et sektorovergripende ansvar som språkloven lovfester, og er klar på at «alle departement skal ta språkpolitiske omsyn når dei utformar og gjennomfører eigen sektorpolitikk».

Merknader fra Språkrådet

Nedre grense for antall elever (kap. 14.5)

Utvalget foreslår ei nedre grense på tjue elever for at et folkehøgskoleår skal kunne starte opp. Dersom departementet vil innføre ei slik grense, mener Språkrådet at det må komme unntak for folkehøgskoler som bruker norsk tegnspråk, et nasjonalt minoritetsspråk eller et samisk språk som hovedspråk.

Etter det Språkrådet kjenner til, er det bare én folkehøgskole som bruker noen av disse språka – Ål folkehøgskole og kurssenter for døve. Vi legger derfor vekt på forholda for norsk tegnspråk i dette høringssvaret.

Det offentlige sitt ansvar for å verne og fremme norsk tegnspråk går ut over det som følger av særlovgivning.. Hva ansvaret for å verne og fremme norsk tegnspråk innebærer mer konkret, må vurderes ut fra den faktiske situasjonen for språket.

Brukerne av norsk tegnspråk utgjør ei lita språkgruppe (det fins ikke sikre tall på hvor mange brukere det er). Det gjør at tegnspråklige folkehøgskoler i utgangspunktet har et langt mindre elevgrunnlag enn det norskspråklige skoler har. Det fins da også bare én tegnspråklig folkehøgskole i Norge i dag, og den er samtidig landets eneste tegnspråklige utdanningsinstitusjon for voksne. Ettersom elevgrunnlaget er mindre, vil det være vanskeligere for tegnspråklige folkehøgskoler å oppfylle et minstekrav til elevantallet som er tilpassa forholda for majoritetsspråket norsk.

Språklovsproposisjonen er klar på at tegnspråkbrukere «har rett til å lære, møte og bruke språket sitt». Tegnspråkbrukerne er svært spredt geografisk, noe som gjør at mange av dem ikke har et godt lokalt språkmiljø. I et samfunn som ellers er prega av majoritetsspråket, kan en tegnspråklig folkehøgskole være et viktig møtested for dem, der de både kan lære og møte språket sitt og kan bruke det seg imellom.

Språkrådets syn er at det er riktig å gi tegnspråklige folkehøgskoler unntak fra kravet, eventuelt sette et lavere krav for dem, av hensyn til den konkrete situasjonen for norsk tegnspråk. Et slikt tiltak vil bidra til å fremme norsk tegnspråk gjennom å legge til rette for at det blir mer tilgjengelig og mer brukt.

Språkrådet vil videre understreke at selv om hensynet til døve som funksjonshemma og hensynet til brukerne av norsk tegnspråk henger tett sammen, er de ikke ensbetydende. Mange tegnspråkbrukere er døve, og for dem er norsk tegnspråk helt nødvendig – talespråk er ikke et alternativ. Det er også primært mellom døve at språket videreføres, utvikles og overlever over tid. Men det fins også en god del tegnspråkbrukere, blant annet familiemedlemmer og nære venner av døve, som ikke har hørselstap selv. Ansvaret for å fremme norsk tegnspråk, inkludert å legge til rette for økt bruk av språket, er da heller ikke avgrensa til døve. Det språkpolitiske ansvaret for tegnspråk er derfor ikke fullt ut dekka gjennom, eller ensbetydende med, tiltak knytta til universell utforming for døve.

Språkrådet vil i tillegg peke på at unntaket vi foreslår, med fordel kan gjelde for andre mindretallsspråk som det offentlige har ansvar for etter språkloven. En folkehøgskole kan ha tilsvarende positive effekter for de andre mindretallsspråklige miljøa som for det tegnspråklige, dersom noen av disse språkmiljøa skulle ønske å opprette en slik institusjon. Utvalget foreslår at mangfold blir en del av samfunnsmandatet til folkehøgskolene. Språklig mangfold er også mangfold, og bør inngå i vurderinger knytta til samfunnsmandatet.